– Det er mange år til jeg skal få barn, kommer det fra Anniken Olsen.
Kusinen til Cecilie Vik er skremt av det hun er vitne til på fødestuen. Anniken er med for å støtte Cecilie gjennom fødselen. Nå sitter 22-åringen i hjørnestolen og erklærer at barnefødsel ikke står øverst på ønskelisten.
Anniken var også med da Cecilie tre uker tidligere hade en tøff natt på KK med fødselsrier som ikke førte frem. Den gang stilnet riene av og Cecilie måtte dra hjem til Osterøy utenfor Bergen, fremdeles med Maiken i magen.
Denne gangen er det alvor, nå er Cecilie satt på drypp. Barnet skal ut.
Dette er femte del av serien «Barn i magen», der vi følger tre søstre gjennom graviditet og fødsel, glede og sorg. Les fjerde del her.
- Alle stillinger gjør vondt
Fødselsdatoen ble bestemt for fire dager siden. Uken før ble det oppdaget at Cecilie hadde pådratt seg svangerskapsdiabetes.
Vi skrur klokken tilbake til den dagen for fire dager siden, da Cecilie kom på kontroll på Kvinneklinikken med håp om at legene ville sette i gang fødselen.
Nettene er slitsomme så langt ut i svangerskapet. Dagene også.
– I natt sov jeg neppe mer enn to timer. Alle stillinger gjør vondt og når jeg endelig finner en bekvem stilling, får jeg halsbrann eller må stå opp og tisse.
Har gledet seg til fødselen
– Er du opplagt til fødsel? spør overlege Francisco Gomez Real, som tar imot Cecilie på poliklinikken.
– Jeg har gledet meg til fødselen hele svangerskapet og nå er jeg klar, sier hun bestemt.
Real går gjennom papirene hennes før han beordrer pasienten bort på undersøkelsesbenken og slår på ultralydapparatet. Cecilie blotter magen og fester blikket på TV-skjermen.
Real sjekker hodestørrelse, lengde på lårben, tar et snitt gjennom magen og forklarer hele tiden hva han gjør.
– Hodeleie, fin hjerteaktivitet, bra med fostervann. Jente, ja. konstaterer overlegen.
Så setter han seg ved datamaskinen og plotter inn målene.
– Barnet er 3890 gram, slår han fast.
Treffsikkerheten på slike beregninger før fødsel er pluss minus 15 prosent.
– Bommer vi med et kilo må vi bake kake til alle kollegene, sier Real med et smil.
- Ikke som å starte bilen
Sammen med jordmor Lisbeth Salomonsen undersøker han livmorhalsen for å fastslå om den er moden eller ikke. Spørsmålet er nemlig om fødselen på grunn av svangerskapsdiabetesen skal settes i gang før termin, som ennå er 15 dager frem.
Det er ikke en enkel avgjørelse.
– Å sette i gang fødselen er ikke som å starte bilen. Det virker enkelt, men det virker ikke alltid, forklarer Real.
Forholdene må være modne. Hodet bør være festet, livmormunnen skal være bløt, ha åpning og være under en viss lengde.
– Hodet har ikke festet seg, men du skårer på de fire andre tingene, sier han etter undersøkelsen.
Hver femte fødsel blir hjulpet i gang, viser tall fra Medisinsk fødselsregister.
En annen grunn til at legene er tilbakeholdne med å starte fødsel, er denne: Halvparten av alle fødsler som ikke starter av seg selv, ender i forløsning med tang, kopp eller keisersnitt. Risikoen øker, rett og slett.
Men svangerskapsdiabetes er også en risiko for barnet. Og når barnet er stort nok, forholdene såpass modne og moren motivert, faller Real ned på avgjørelsen som Cecilie ønsker:
Fødselen skal settes i gang mandag. Cecilie får time til innlegging og streng beskjed om å ta kontakt hvis hun kjenner at aktiviteten i magen forandrer seg.
– Tenk, så blir det et novemberbarn, kommer det stille fra hun som snart blir tobarnsmor.
Barnet har det bra - ikke mor
Nå er det mandag og fødselsarbeidet er begynt. I titiden ble det stukket hull på fosterhinnen, slik at vannet gikk. Håpet var at det skulle starte fødselen naturlig.
Etter to timer uten særlig rieaktivitet, blir Cecilie satt på drypp. Via en nål i hånden blir kroppen tilført hormoner som får livmoren til å trekke seg sammen. Først en liten dose i halvannen time. Det gir ikke ønsket effekt. Derfor blir hormontilførselen økt.
Riene kommer tettere nå, er vonde og masete, akkurat slik jordmor sa de ville bli med drypp.
Over magen har Cecilie fått et bånd som måler både riestyrke og babyens hjerterytme. Barnet i magen har det åpenbart ypperlig. Det har ikke mor.
Fem centimeter
Cecilie peser seg gjennom ri for ri. Nesten uhørlige ynk slipper ut. Oppe på skjermen svinger riekurven til værs med få minutters mellomrom.
Klokken to kommer jordmor Christina Karlsen for å sjekke om hormonene har gjort jobben.
– Fem centimeter, hodet litt mer festet. Jeg skal høre med vakthavende om vi skal øke dryppet et hakk, sier hun.
Jordmoren skulle helst hatt enda større fremgang, men ser at Cecilie sliter.
– Det er lov å be om epidural, sier hun trøstende og minner om at fødende som settes på drypp har det ekstra vondt.
Cecilie nøler.
– Jeg vurderer det, sier hun og blir stille. Så legger hun til etter en kort pause:
– Jeg vil ha det.
Jordmoren støtter henne: – Det ville jeg også valgt.
Bedøvelsen settes 14.55 og gir tilsynelatende Cecilie mer fred. Hun griper etter mobilen og oppdaterer seg på meldinger som strømmer inn.
Selv synes hun ikke effekten er der. Dosen økes og økes igjen, men Cecilie peser seg gjennom riene.
Seks centimeter
Enda en time går. Åpningen er blitt seks centimeter, konstaterer jordmor Fariba Barhaug, som har overtatt ansvaret for Cecilie.
Hun foreslår at Cecilie skal snu seg og stå på huk. Det er en stilling som kan få opp tempoet på fødselen.
Med stor møye kommer Cecilie seg rundt i sengen. Smertene river så intenst i kroppen at hun biter tennene sammen og holder pusten.
En hånd holder hun i sengen. Den andre søker trøst hos bestevenninne Karina Nilsen.
– Husk å puste, Cecilie, formaner Karina. Hun ser at venninnen har det tøft.
Cecilie prøver å heie på seg selv. Kom igjen Cecilie, dette klarer du, tenker hun.
Smertene er uutholdelige, men noe skjer. Barnet flytter seg nedover i fødselskanalen. Plutselig føles det som om hun skal revne.
- Nå kommer hun!
– Nå kommer hun, nå kommer hun, roper Cecilie til jordmoren, som tar en ny sjekk og oppdager at hukingen har gjort underverker. Åpningen har gått fra seks til ti centimeter på bare noen minutter og hodet til Maiken stanger i åpningen.
Jordmor nummer to blir tilkalt. De skal være to idet forløsningen skjer. Elisabeth Eilertsen styrter inn fra vaktrommet og hjelper Barhaug med å buksere Cecilie tilbake i ryggleie.
– Nå har du ikke rie, nå snur vi deg, kommanderer Barhaug bestemt.
Cecilie jamrer og protesterer. Det vonde bekkenet kjennes ut som det detter fra hverandre.
Cecilie er over på rygg da neste pressrie skyller over henne.
– Trykk, trykk, litt til, pust, pust, pust, instruerer jordmoren.
Så er jenta ute.
Ringer mormor
To minutter over halv fem mandag 28. november fylles fødestue 4 av gråt. Nederst i fødestolen ligger nyfødte Maiken Alicia. Grålig på farge, men åpenbart livskraftig. Hun spreller med armer og bein og trekker pusten for aller første gang.
– Velkommen til verden, sier jordmoren og tørker bort litt fosterfett av ansiktet hennes.
Etter sekunder kommer barneskriket. Da legger Cecilie hodet bakover og slipper løs gledestårene. Karina stemmer i. Kusine Anniken griper mobilen og ringer den spente mormor på Osterøy.
Maiken er født. Alt vel.
Smilehull
Barhaug skryter av Cecilie.
– Du gjorde en god jobb. Flink dame, sier jordmoren og legger til, henvendt til oss andre:
– En kjempefin fødsel ble det. Hun fulgte godt min veiledning.
Vesle Maiken løftes opp til mamma, naken og helt nyfødt. Så skal hun legges til brystet. Den perfekte lille munnen jobber iherdig og avslører at hun har et stort smilehull på høyre kinn.
Først etter to timers ammetrening og kos er det tid for veiing og måling. Jordmor sjekker spedbarnet og stikker i henne en sprøyte K-vitamin, som skal forhindre blødning.
Vekten viser 3180 gram, 700 gram mindre enn anslaget som ble gjort med ultralyd uken før. Overlege Real slapp så vidt å bake kake.
Lengden er 50 centimeter, hodemål og alt annet ser helt fint ut.
Utenfor har mørket senket seg. Inne rår fred og glede. Cecilie ligger med telefonen. Først snakker hun med storesøster Kine, så støttespiller pappa.
Hun er i mål på første etappe. Nå venter dager på barsel. Hun er spent på om hun får til ammingen.
Anniken er på plass igjen i hjørnestolen. Hun trekker beina oppunder seg og smiler fornøyd idet hun tekster en ny melding til samboeren.
«Har bestemt meg. Ønsker baby.»
Dette er femte del av serien «Barn i magen», der vi følger tre søstre gjennom graviditet og fødsel, glede og sorg. Les sjette del her.