Fakta om Finland, anno noen blodstenkte, dopinginfiserte februardager i 2001: Isometsä, Kuitunen og Jauho. Kirvisniemi og Myllylä. Yksi, kaksi, kolme. Neljä og viisi.
En, to, tre, for ikke å snakke om fire og fem.
- De bar jo på mange måter Finlands ære på sine skuldre, og fallet ble deretter, sier Tor-Arne Hetland.
- Spesielt Kirvisniemi og Myllylä, kanskje, de to virkelige folkeheltene. Men ingen av oss andre som var med i Lahti den gang, kunne heller forlate VM-byen uten at vi var blitt merket av den på ett eller annet vis.
Nå vender Hetland tilbake til åstedet som sjefstrener for de norske langrennsgutta, forberedt på noen tøffe runder i ringen med både finner og andre som er hyppe på kamp. For plutselig er det vi som har et forklaringsproblem.
- Du må være nådeløst ryddig og kompromissløs om alt som har med doping å gjøre, eller som kan få folk til å stille spørsmål ved det vi driver på med, hadde Tor-Arne Hetland forklart, da vi et par uker tidligere satt sammen på Sanner hotel på Hadeland. Det var NM på ski i nabolaget, og den store smøretraileren var rullet på plass i målområdet på Lygna. Noen dager senere skulle granskningsrapporten om medisinbruken i norsk langrenn legges fram, men alt i alt håpet Tor-Arne Hetland å få ro til bare å tenke på det sportslige når han omsider ankom Lahti. Det siste han nok hadde forestilt seg, var at hans egen sjef, Vidar Løfshus, skulle ramle ut i de finske VM-gatene og agere villmann bare to dager før sprinten. I løpet av noen effektive timer rakk Løfshus å gjøre media delansvarlig for at Therese Johaug hadde smurt italienske apotekvarer på leppene sine, samtidig som han hadde naglet alle de kunnskapsløse kritikerne av norsk astmapolitikk oppetter veggen. Svenskene lurte på om den norske toppsjefen hadde røkt det samme som Donald Trump.
Nå var det som om Tor-Arne Hetland og løperne kunne høre de svenske og finske latterkulene pepre mot vinduene på deltakerhotellet utenfor Lahti.
Trøndelag lokker
Tor-Arne Hetland hadde i prinsippet litt mindre enn en snøballs sjanse i helvete til å bli langrennsløper. Helleland i Rogaland var, inntil den ble slått sammen med Egersund, landets mest snøfattige kommune. Men innimellom hendte det at jordene rundt gårdsbruket til familien lå hvitmalt når han våknet på morgenkvisten, og av og til ble snøen liggende så lenge at det attpåtil gikk an å ta noen kraftfulle dobbelttak før den smeltet og ble borte.
- Jeg forsto nok ganske tidlig at jeg hadde et større talent for å løpe og gå på ski enn til å spille fotball, som alle de andre i grenda gjorde, sier Tor-Arne, selv om han var langt over gjennomsnittet god med ball i beina også.
Når han i dag sender sine løpere av gårde på medaljejakt i duathlon-øvelsen i Lahti og finner seg en posisjon ute i løypa for å sekundere dem fram, er hele løpet planlagt ned til minste detalj. Tor-Arne Hetland er selve djevelen som sitter i detaljene. Strukturert, systematisk og detaljert til fingerspissene. Alt begynte da han var tolv år gammel og begynte å planlegge for noe som kanskje kunne bli en skikarriere.
- Til det trengte jeg ordentlige konkurranseski, og de jeg hadde blinket meg ut, var ikke av det billigste slaget, erindrer han.
Tor-Arne trengte inntekter, og etter å ha ruget på flere brukbare ideer, fikk han med farfarens hjelp anskaffet tolv høner. I et hjørne på låven satte han opp verpekasser for den lille småskalabedriften som var i emning, og sammen med kompisen på nabogården, dro han hver dag etter skoletid ut til naboene og solgte dagsproduksjonen. Tolv egg til én krone stykket.
- Vi utvidet med noen flere høner etter hvert, og da vi rundet bortimot tusen solgte egg, kunne jeg finansiere mitt første par skøyteski hos Knut Sport i Egersund.
Med disse smekre Madshus-plankene på beina, ble reviret gradvis utvidet med pappa Torbjørn bak rattet, på timeslange utflukter oppover i landet hver eneste helg for å finne snø og for å gå renn.
I ukedagene, i friminuttene på ungdomsskolen, måtte han tålmodig høre på ertingen fra kameratene, som fortalte at det aldri kom til å bli skiløpere av folk fra Helleland og Egersund. Det var bare å se seg rundt. Regnet silte som oftest ned, enten de befant seg midt i januar eller februar, og Tor-Arne måtte forstå at han kastet bort tiden.
- De ville naturligvis fått rett om jeg hadde blitt boende hjemme. Jeg måtte med andre ord vekk, så å si for enhver pris. Til Meråker.
Han måtte bli trønder, enkelt og greit. 16 år gammel.
Sånn helt umiddelbart, da foreldrene fikk høre om planene, låt det bare marginalt ut som en bedre idé enn om han hadde foreslått at han skulle begynne å røyke og drikke. Men samtidig var pappa Torbjørn og mamma Astrid både løsningsorienterte og innstilt på at Tor-Arne skulle få muligheten til å stake ut sin egen løype i livet.
Til bygda med anstand
Den mellomste søsteren til Tor-Arne, Ellen, var nettopp ferdig med lærerutdanningen i Bodø våren 1990 og sto i ferd med å søke på sin første jobb. Tor-Arne hadde samtidig fått tilsagn om plass på skilinja på Meråker videregående skole fra høsten.
- Vi tok et aldri så lite familieråd nede på Helleland den sommeren, og så ble vi enige om at jeg skulle søke jobb på barneskolen i Meråker og bli med Tor-Arne oppover, forteller Ellen.
Hun fikk stillingen, og i august kusket de oppover i hennes gamle Ford Fiesta med fire par ski på taket og et par kofferter i baksetet.
- Jeg ankom Meråker med søstra mi som anstand, og det var helt fint, forteller Tor-Arne.
Han var en uslepen diamant som langrennsløper, kunne fagfolkene i Meråker konstatere.
Han var et gudsord fra landet også, kunne jenta som satt i samme klasserom slå fast. Guri Knotten var Meråkerjente og en av de mest ambisiøse og talentfulle i sin årsklasse, og hun falt pladask for den nye eleven fra sør.
- Hun ba meg hjem på date, husker jeg, men jeg var ung og uerfaren og tok ikke helt poenget med det samme, forteller Tor-Arne.
Han dukket i hvert fall ikke opp til avtalt stevnemøte, men fikk ganske raskt sjansen til å reparere skaden.
«She was only sixteen», sang Dr. Hook, og det samme var Tor-Arne, og siden har de to holdt sammen.
Davos som base
- Vi matchet hverandre fra første øyeblikk, og senere har vi utfylt hverandre på alle vis opp gjennom årene, mener Tor-Arne Hetland.
Guris aktive langrennskarriere nådde ikke de samme høydene som Tor-Arnes, men ellers er rullebladet hennes i dag minst like langt som hans: Sjeftrener for Dario Cologna og det sveitsiske landslaget i flere sesonger. Toppsjef i apparatet som jobber for å få ski-VM til Trondheim i 2021. Samt Marit Bjørgens manager og nærmeste fortrolige gjennom en årrekke.
- I den jobben jeg har nå, er Guri den aller beste kritikeren man kan tenke seg hjemme. Jeg har lært masse av henne, både strukturen i det hun gjør og ordentligheten i alt hun foretar seg.
Han lever et gjennomregulert liv, føler han, og det er slik han vil ha det. Allerede nå vet han ganske nøyaktig hvor han vil befinne seg på et bestemt tidspunkt, på en tilfeldig valgt dato, seks-sju måneder fram i tid.
- Det kalles toppidrett, sier han lakonisk.
Da de to giftet seg i 2004, sto Tor-Arne på høyden av sin aktive karriere, som ennå skulle vare i nesten fem år til. Han og Guri hadde base på Byåen, noen få stavtak fra løypeanlegget på Granåsen. Da en kneskade tvang ham til å legge opp, la de to ut på en reise som først tok slutt da de flyttet tilbake til Trondheim i fjor.
- Vi hadde alltid drømt om å bo i alpene, og vi fikk Davos som fast adresse i de årene hvor vi begge trente de sveitsiske og tyske løperne. Davos var også basen da jeg trente det kanadiske landslaget.
Da Tor-Arne og Guri flyttet tilbake til Trondheim for snart to år siden, kjøpte de en stor rekkehusleilighet ovenfor Åsveien skole, men beholdt leiligheten i Davos.
- Det er veldig praktisk å legge inn opphold der mellom alle verdenscuprennene i Mellom-Europa. Vi tilbrakte mesteparten av desember og januar i Davos denne vinteren og sparte mange turer fram og tilbake til Norge, sier Tor-Arne.
Han har hatt omtrent to hundre reisedøgn i året så lenge han kan huske.
- Det er blitt en livsstil for både Guri og meg dette. I ren nettotid har vi kanskje ikke tilbrakt så mange år sammen som man skulle tro, ler han.
Guri Hetland ble selv lansert som en av de heteste kandidatene til å ta over som norsk landslagstrener for et par år siden. Tor-Arne var assistenten til Trond Nystad i fjor vinter, men var ikke vanskelig å be da han ble anmodet om å avansere til sjef før denne sesongen.
- Å trene de løperne som er kommet gjennom nåløyet på det norske landslaget, er noe helt spesielt. De er ekstremt dedikerte og selvstendige. Det var i og for seg de sveitsiske, tyske og kanadiske løperne også, men filosofien er litt annerledes. Sveitserne er veldig trygghetssøkende og har ikke like lett for å gi gassen i bånn. Tyskerne er opptatt av å følge treningsdagboken. De årene jeg hadde i såpass ulike treningskulturer, har bidratt til å forme meg til den treneren jeg fremstår som nå.
Han var nådeløs mot seg selv som aktiv, og krevde at støtteapparatet leverte optimalt hele tiden.
- De aller fleste toppløperne er skrudd sammen på samme måte. Så når jeg stiller tydelige krav til løperne på landslaget, forventer jeg at de har tydelige bestillinger motsatt vei, og som vi må svare opp til.
Ensomme Petter
Dagen etter at vi satt sammen på landslagets hotell på Hadeland, skulle Petter Northug ankomme for å teste den skrale VM-formen sin på to NM-øvelser i dagene som fulgte. Det gikk fullstendig skeis. Rett etter ankomst til Lahti denne uka ble derfor Tor-Arne Hetland og Petter enige om at det var game over for Nor-thugs vedkommende, og at han bare skulle nøye seg med de to løpene han likevel hadde friplass til etter VM-seirene for to år siden.
Forholdet mellom Northug og landslaget har vært et evig diskusjonstema.
- Jeg skulle gjerne hatt Petter under samme tak som de andre landslagsløperne hele tiden. Det ville vært praktisk og oversiktlig på alle vis, sier Hetland.
- Det ville styrket den interne konkurransen i landslaget, men på den annen side: Ingen kan tøyle Petters lyst til å kjøre sitt eget løp. Det er det som motiverer ham til å holde på, og da er det greit for meg. Jeg har hatt god kontakt med trenerteamet hans gjennom hele sesongoppkjøringen og i vinter. At det skar seg for Petter med mye sykdom denne gang, er ikke først og fremst en konsekvens av at han sto utenfor landslaget, slik jeg ser det.
Petter Northug har presset grensene til det ytterste, og det handler ofte om hårfin balansegang, der marginene er små mellom suksess og fiasko.
- Det er jobben min å bidra til at løperne på landslaget går ørlite grann raskere hvert eneste år, og i hvert fall fortere enn konkurrentene til enhver tid. Det ligger liksom i toppidrettens natur å utvikle prestasjonsmålene hele tiden, men alltid innenfor de legale grensene som er satt. Det fins ingen snarveier til suksess, for alt handler om den jobben løperne gjør i time etter time i treningshverdagen, sier Tor-Arne Hetland.
Da han kom hjem fra Lahti som fersk verdensmester i 2001, var troverdigheten til langrennsløperne på et historisk bunnivå. En tredjedel av de spurte i en omfattende undersøkelse som ble gjort, hadde ingen illusjoner om at de norske løperne heller var rene.
- Hvis vi ikke har tillit ute blant folk, er vi ferdige. Troverdighet er alfa og omega. Det ble gjort systemfeil i forbindelse med både Martin- og Therese-saken, men jeg håper og tror folk ser at vi gjør det vi kan for å forhindre at det samme skjer igjen.
Les flere Ukeadressa-portretter her
Da han slo gjennom i verdenstoppen, foregikk det en intens diskusjon om bruk av høydehus.
- Forskningen er jo klar. Tre ukers opphold i to tusen meters høyde er det som skal til for å få maksimal effekt på blodet. Du skal være lenge inne i et høydehus for å kunne respondere tilsvarende, og da tror jeg de aller fleste ser at det å trene ute i Guds frie natur er himmelen sammenlignet med det å være innesperret.
Ingen norske løpere bruker høydehus, men Hetland ser at noen kunne hatt nytte av det som akklimatisering før de reiste opp i høyden.
- Signaleffekten til mosjonister og barn og unge ville vært utelukkende negativ. Jeg er derfor like kategorisk motstander av høydehus i dag som før.
Det kan han gjerne gjenta til han blir blå i ansiktet i Lahti de neste dagene. For skulle Martin Johnsrud Sundby eller noen av de andre løperne til Tor-Arne Hetland bli verdensmestre, som vi nesten må forvente at én eller flere av dem fasktisk blir, vil mange av spørsmålene etterpå handle om hva som skjedde i smøretrailerens andreetasje.