Noen er i lite format, andre er store. Men alle ser nokså forskjellige ut. Helt til man kommer til disse to bildene. De er begge utført i en brunrød farge. Begge overflatene har en tydelig tekstur. Et annet fellestrekk er at bildene er bygget opp med en T-form. En slags døråpning. Det mindre bildet til venstre er litt mørkere. Det horisontale feltet øverst er mørkt og litt skeivt, noe som gir det et mer ustabilt og tett uttrykk. Dette feltet ligger liksom litt over kanten og gir inntrykk av å kunne ramle ned. Bildet til høyre har derimot et langt større horisontalt felt. Og det er rødt. Og det ligger fint på horisontlinjen. Det er stoltere, strammere, mer høyreist og stabilt.
Mens jeg står litt på avstand og bedømmer disse to bildene – som er nokså like sammenlignet med utstillingens øvrige bilder, men likevel forskjellige – kommer det en herremann forbi og serverer følgende kjekke kommentar til sin kone: «Dæm der va lik, da! Hadd'n itj fleir motiva?».
Men er det ikke nettopp her – aktivert av denne likefremme kommentaren – at utstillingen avslører noe helt essensielt om malere som Halvdan Ljøsne? En landskapsmaler er opptatt av å gjengi detaljer i naturen, og da velger man motiv, tid på dagen og stemning og kan lage en mengde skisser før man skrider til verket og maler bildet man hadde i tankene. Om det er en detalj man er usikker på, kan man igjen vende tilbake til landskapet man har avbildet.
Men en abstrakt maler kan ikke gå ut og ettersjekke på denne måten. Man leter etter en særlig balanse eller en bestemt energi som man forsøker å manifestere som et totalt uttrykk på lerretet. Når jeg går nærmere og leser signaturene, ser jeg at det lille bildet er datert 1960 og uten tittel. Mens det store bildet er malt året etter og har fått tittelen «Rustika» – sannsynligvis etter den brunrøde fargen.
Jeg leser fra venstre til høyre. Og slik disse bildene fremtrer for meg, gir de et genuint innblikk i en kunstnerisk prosess: Han prøver seg frem, justerer format, tyngde, tetthet og koloritt og velger til slutt å gi en tittel til det siste forsøket. Men målet her er ikke å bli ferdig, men å holde på slik: Å hele tiden jobbe med en bildeidé. Noen kunstnere blir aldri ferdige.