Når det avholdes nyvalg til selvstyreforsamlingen i Nord-Irland neste torsdag, sitter antagelig den pasjonerte hobbyfiskeren Martin McGuinness (66) og venter på at ørreten skal bite et sted i Donegal, på republikansk side av grensen. Det er der inne, noen kilometer vest for hjembyen Derry, han alltid har trivdes best, ofte i sitt eget selskap.
Nå er han konfrontert med en kamp han har lite erfaring med fra tidligere. Mannen, som selv var med på å bestemme over liv og død i den mest blodige fasen av Nord-Irland-konflikten, skal ifølge medisinjournaler som ble lekket til enkelte aviser for en stund siden, ha et sted mellom fire og seks år igjen å leve. I fjor høst ble McGuinness diagnostisert for en sjelden og uhelbredelig sykdom som heter amyloidosis. Den angriper hjerte, nyrer og andre vitale organer, og bidro til at Sinn Féin-lederen i ukene før jul måtte avlyse flere utenlandsturer. Selv holdt han tett om hva som feilet ham, og da juleferien var over, brukte han sine siste krefter på å regissere regjeringskrisen som skulle utløse neste ukes nyvalg. Den unionistiske førsteministeren Arlene Foster ble bedt om å trekke seg på grunn av håndteringen av et program for utvikling av fornybar regi, som hadde kostnadssprukket med over 490 millioner pund. Da Foster nektet å tre til side, gikk Martin McGuinness av i protest.
Fordi den såkalte «langfredagsavtalen» som ble inngått i 1998, med Martin McGuinness som viktig premissleverandør, fortsatt regulerer fredsprosessen og det nordirske selvstyret, var det dermed ingen vei utenom et nyvalg.
- Dette valget hadde McGuinness aldri til hensikt å være med på. Men nyvalget som han selv framskaffet, åpnet den bakdøra han trengte for å trekke seg diskret vekk, på en måte som passet ham, forklarer Henry McDonald, The Guardians mangeårige Irland-korrespondent.
McDonald kan nesten garantere at Martin McGuinness aldri vil komme til å dele tanker om sykdommen sin og frykten for døden med noen som helst.
- Han er en stridens mann og bare opptatt av det som er langt større enn ham selv. Han er like lite laget for small-talk som for klissent føleri, sier Henry McDonald, som har truffet ham ved utallige anledninger opp gjennom årene.
Full beredskap
Det er gått 22 år siden undertegnede og Adressa-fotograf Ivar Mølsknes gikk rundt i Derry på andre døgnet og ventet på å bli kontaktet av Martin McGuinness’ medarbeidere. Vi var på reportasjereise i Nord-Irland for å skrive om den vaklende fredsprosessen, som denne sommeren i 1995 ble båret oppe takket være IRAs våpenhvile som hadde vart i ti måneder. De paramilitære gruppene på motsatt side holdt fortsatt full beredskap i Belfast, Derry og andre byer.
Sjefsforhandleren
Vi reiste sammen med en god venn og kollega, Einar Myrenget, som var redaktør i Universitetsavisa i Trondheim. I flere år hadde Myrenget vært sentral i den norske «Irlandskomiteen», en pro-republikansk solidaritetsgruppe som jevnlig inviterte svært profilerte Sinn Féin-politikere, katolske prester og IRA-aktivister til Norge. Det var takket være Myrengets kontaktnett at vi befant oss i Derry, og på tampen av den andre dagen stoppet en bil borte ved bymuren der vi hadde avtalt å vente på bestemte klokkeslett. Vi ble plassert i baksetet og kjørt til den beryktede bydelen Bogside, der Martin McGuinness satt og ventet på oss i en leilighet.
Martin McGuinness hadde offisiell status som sjefsforhandler for Sinn Féin på denne tiden, selv om det var bestevennen Gerry Adams som også den gang var partiets president og ansikt utad. Adams var husvarm i Washington, dit han stadig reiste for å besøke president Bill Clinton og de mange irsk-amerikanerne i USA. Men i Downing Street i London skydde de Adams som pesten. Sinn Féin var IRAs politiske fløy, og britene sto steilt på ikke å snakke med noen som hadde formelle verv i partiet. Martin McGuinness var strippet for alle slike distinksjoner, nettopp for å kunne samtale med britene, selv om «alle» visste at han sannsynligvis var IRAs øverstkommanderende. Alt var et skuespill, ingen skulle miste ansikt.
Dronningen visste
Martin McGuinness var 44 år denne sommeren og i godt humør der han tok imot oss i leiligheten til den sentrale Sinn Féin-politikeren Gerry O’Hara. Men i løpet av de tre kvarterene vi satt sammen med ham, bygde frustrasjonen mot statsminister John Major og framdriften i fredsforhandlingene seg opp. Når vi leser gjennom intervjuet i dag, er det bortimot umulig å forestille seg at partene skulle klare å gå i mål med langfredagsavtalen drøye to år senere. I mellomtiden ble IRAs våpenhvile opphevet en kort periode, omtrent tilstrekkelig lenge til at gruppen kunne organisere og sprenge en bombe i Docklands i London i februar 1996, sju måneder etter vårt møte med McGuinness. Alt tydet senere på at han hadde vært med på å godkjenne også den operasjonen.
Vi spurte McGuinnes om hans IRA-tilknytning den dagen for 22 år siden, og han svarte: «Jeg har alltid benektet at jeg er den øverste lederen i IRA. Men jeg har aldri tatt avstand fra eller fordømt de militære operasjonene som IRA har funnet nødvendige».
I årene etterpå skulle han stå fast ved den versjonen, selv om han vedkjente seg å ha vært nestkommanderende i Derry tidlig på 1970-tallet. Det fins likevel mange troverdige kilder og dokumentasjon som viser at McGuinness gjennom alle år var sentral i IRAs kommandostruktur, og at han i perioder også må ha vært «chief of staff». Sean O’Callaghan, som både var IRA-kommandant i County Tyrone og agent for britene, er en av flere som skal ha levert vitneprov på dette. Forfatteren Ed Moloney hevder i sitt mammutverk om IRA at det var Martin McGuinness som ga ordren til angrepet som drepte dronning Elizabeths fetter, Lord Mounbatten i 1979. Dette var dronningen smertelig klar over da hun håndhilste på McGuinness i fjor, og McGuinness visste at hun visste, sier Moloney.
Den nye tid
- Martin McGuinness er ett av flere bilder av det Nord-Irland som oppsto da «The Troubles» brøt ut i 1969, og han må bedømmes på bakgrunn av denne epoken, mener Ed Moloney.
At McGuinness noensinne skulle bli bestevenn med Ian Paisley, forteller også noe om hvilke forandringer Nord-Irland har opplevd i løpet av de årene som er gått siden Ivar Mølsknes tok dette bildet i leiligheten i
Bogside. McGuinness og Paisley, som i sin tid kalte pave Johannes Paul II for «antikrist», oppdaget nye sider ved hverandre da de regjerte som henholdsvis første- og viseførsteminister. I fjor kom filmen «The Journey», der regissøren Nick Hamm skildrer dette plutselige vennskapet som oppstår mellom McGuinnes (Colm Meaney) og Paisley (Timothy Spall).
Når Sinn Féin skal utfordre det største unionistpartiet, Ulster Unionist Party (UUP) og Arlene Foster i nyvalget torsdag, skjer det med Michelle O’Neill ved roret. Dette markerer et tidsskille for nordirske republikanere, blir det hevdet, all den tid den 40 år gamle tobarnsmora er den første topplederen som selv ikke har en direkte forbindelse eller fortid i IRA. Faren hennes var riktignok en del av IRAs East Tyrone-brigade på 1970-tallet, men Michelle O’Neill har vært opptatt av å fokusere på sin egen person i den korte valgkampen.
Demografien i Nord-Irland tilsier at Arlene Foster er favoritt til å bli gjenvalgt som førsteminister torsdag, men Stormont-forsamlingen vil uansett utfall bli historisk med to kvinner på toppen. I nordirsk politikk, som er hakket mer macho enn britisk politikk, er dette litt av en milepæl.
