Gardermoen, 2002: Cato Fjeld og samboeren Lene Ulsrud jobber begge på Oslo Lufthavn. De skal hjem fra jobben, hjem til sønnen på ett år og ni måneder på Skreia.
De kjører hver sin bil. Akkurat denne dagen kjører Cato Fjeld ut fra parkeringsplassen en liten stund etter samboeren.
Men noe stopper trafikken foran ham, skriver Aftenposten.
Småbarnspappaen kommer til åstedet for en bilulykke. Det er blålys, støy og mange uniformerte politi- og brannfolk.
Mens Cato sitter i bilen og registrerer det som skjer rundt ham, får han telefon fra sin unge svoger. Han etterlyser søsteren sin, Catos samboer, og sier at presten har vært på døren.
Den grusomme beskjeden
– Selve ulykken hadde skjedd noen biler foran meg. Jeg husker det som om det var i går at det satt en brannmann i grøften ved siden av bilen. Han hadde åpenbart sett noe fryktelig.
Litt etter litt går det opp for Cato Fjeld at det er kjæresten hans som er involvert i bilulykken.
At hun er omkommet, får han vite av en politimann som setter seg inn i bilen hans litt senere.
– Dette skal vi klare
Tidlig morgenen etter går han inn til sønnen sin som står i pyjamasen i sprinkelsengen.
Gutten strekker opp armene og faren løfter ham opp. Gutten snur seg og spør etter mamma.
Der og da bestemmer Cato seg for at sønnen skal få en trygg og god barndom og at han skal være en sterk far som gjør alt han kan for gutten sin.
«Dette skal vi klare», hvisker han til sønnen.
Cato beskriver at han legger sorgen, savnet og ulykken bak seg.
Det vil si: Det var det han forsøkte å gjøre.
– Sett i ettertid forstår jeg at det var feil ikke å kjenne sorg og tap.
55.000 er rammet
Antallet voksne i Norge som har en posttraumatisk stresslidelse, tilsvarer nesten et helt norsk årskull, ifølge en ny studie fra SINTEF. Studien konkluderer med at 55.000 nordmenn lever med slik stresslidelse.
Årlig oppstår det ca. 2400 nye tilfeller.
Det er skremmende opplevelser som ulykker, voldtekt og trusler, seksuelt misbruk, naturkatastrofer og vold, som omtales som traumer.
Traumene kan utløse posttraumatisk stresslidelse, på engelsk forkortet til PTSD.
Studien er den første i sitt slag i Skandinavia, og det finnes få sammenlignbare studier fra andre deler av verden. Derfor er det vanskelig å si noe sikkert om forekomsten i Norge sammenlignet med andre land.
Pusteproblemer og søvnløshet
Tre år etter dødsulykken sitter Cato Fjeld og ser på TV. Plutselig får han problemer med å puste og vondt i kroppen.
Anfallene tiltar, og han får søvnproblemer. Han tar kontakt med fastlegen, som sender ham videre i systemet. Undersøkelsene gir ikke svar; hjerte, lunger og blodtrykk er bra.
Men Cato Fjeld føler seg ikke frisk. Han blir sendt til psykolog. Angst og depresjon blir nevnt som diagnoser.
– En dag leser jeg om PTSD, og mye stemmer med det jeg opplever, forteller han.
Cato Fjeld kontakter fastlegen og ber om å få behandling ved Modum Bad, en institusjon som blant annet behandler psykiske lidelser. Men det skal gå over to år før det er plass til ham.
Da er det gått 12 år siden ulykken. På Modum blir det for første gang konstatert at Cato Fjeld har diagnosen PTSD.
Opphopning av PTSD-rammede
Forsker Eva Lassemo ved SINTEF har vært med på å gjennomføre Norges første befolkningsstudie om PTSD.
Studien er omtalt i tidsskriftet Social Psychiatry & Psychiatric Epidemiology, og det er forskere ved Universitet i Tromsø, Kreftregisteret og Nordlandssykehuset som står bak forskningen.
– Studien påviser at Norge over tid har fått en opphopning av PTSD-rammede. I tillegg til nye tilfeller hvert år, finnes det et stort haleheng av dem som har fått problemet tidligere uten å bli kvitt det, sier Lassemo.
Åtte ukers behandling
Den er gnistrende kaldt på Modum Bad. Cato Fjeld har kjørt fra Skreia. Rødkinnet og i tynn boblejakke hilser han med fast håndtrykk utenfor kontoret til psykiater Heidi Berg Houmb. Hun får en varm klem.
Inne på kontoret dumper han ned i en blå sofa med to seter.
– Her har jeg sittet mange ganger. Og det har ikke alltid vært like lett, sier Cato Fjeld.
46-åringen ble skrevet ut fra Modum Bad for et drøyt år siden. Da hadde han vært der i åtte uker.
Mye av tiden med psykiater Heidi Berg Houmb gikk med til å snakke om det katastrofale som skjedde i april 2002
Menn sliter lengst
Kvinnene i utvalget som hadde fått en posttraumatisk stresslidelse, slet i gjennomsnitt med symptomene i ni år. Det tilsvarende tallet for menn var drøyt 17 år.
– Det kan skyldes statistiske tilfeldigheter at kjønnsforskjellen i utvalget var så stor som den var. Men at menn sliter lenger enn kvinner, har vi statistisk belegg for å fastslå, sier SINTEF-forskeren.
Intervjuene er gjennomført før Utøya-tragedien og før mange soldater reiste til Irak og Afghanistan.
Men de ferske analysene viser at faren for å utvikle PTSD er størst hvis den skremmende handlingen målbevisst rettes mot offeret.
– Svarene gjør det lett å se at vi mennesker ikke er like sårbare når vi utsettes for noe som rammer tilfeldig, sier Lassemo.
Brøt sammen
Til Modum Bad kommer pasienter som har opplevd alt fra naturulykker til voldtekt. Mange soldater som tjenestegjorde i Libanon, har vært til behandling. Den siste tiden har behandlingsinstitusjonen også hatt pågang av ungdommer som opplevde terrorangrepet på Utøya.
Cato Fjeld er fremdeles ufør. Men han sover bedre om natten.
– Total utmattelse, dårlig konsentrasjon og en kropp som nærmest har vært i beredskap døgnet rundt, preger meg fortsatt.
De åtte ukene på Modum var hektiske.
– Den første samtalen jeg hadde med psykiateren, var vanskelig. Hun ba meg huske det som skjedde den dagen samboeren min omkom. Hun ba meg være i situasjonen der og da, fra jeg satte meg i bilen på Gardermoen til jeg tok opp sønnen min om morgenen.
Da Cato fortalte det som hadde skjedd første gang, knakk han fullstendig sammen. Det ble veldig sterkt for ham.
Samtalen ble tatt opp, og opptaket måtte han lytte til da han var alene.
Hver gang Cato Fjeld var til samtale med psykiateren, fortalte han historien på ny. Nyansene kom frem. Og han måtte høre seg selv fortelle, dag etter dag.
Utfordrer traumet
Psykiater Heidi Berg Houmb ved Modum Bad forteller at metoden heter «forestilt eksponering», også kalt «visualisering».
– Den egner seg bare hvis pasienten er motivert og ønsker å gå inn i traumet. I tillegg til slik traumebearbeiding må pasientene utsette seg for det som utløser minner og reaksjoner etter traumet, i stedet for å fortsette å unngå påminnere, som mange har gjort i årevis, sier Heidi Berg Houmb.
I tillegg til behandlingen hos psykiateren, arbeider pasientene daglig med å konfrontere de utløsende faktorene som påkaller minner om traumet. De møter syv-åtte pasienter i samme situasjon når de planlegger dagens utfordringer.
Må godta å leve med det
Da Cato Fjeld kjørte fra Skreia til Modum for å møte Aftenposten, møtte han en ambulanse under utrykning. Lysene og lyden utløste noe i ham.
– Det ga meg et ubehag i form av pulsøkning og tung pust, men nå takler jeg det og kunne kjøre videre. For noen år siden hadde jeg måttet kjøre inn til siden, sier Fjeld.
– Man kan behandle symptomer og etterslep etter PTSD til evig tid. Men man vil aldri få bukt med problemet hvis man ikke godtar å leve med traumet, sier han.
Og sønnen?
– Det går veldig bra med ham. Han er 16 år og er aktiv med trening og gode venner, og han går på videregående skole.