Hver lørdag kan du løse fire nye oppgaver. I Trondheimsrebusen skal du komme fram til svaret ved å bruke opplysningene i oppgavene kombinert med kunnskap om Trondheim i nåtid og fortid.
Trondheimsrebusen er en gave fra Trondhjems Historiske Forening (THF) til Adresseavisens 250-årsjubileum. Faghistorikere som også er medlemmer i THF, går god for kvaliteten på det historiske innholdet. Eirik Lien i THF har utarbeidet oppgavene.
Les intervju med Eirik Lien og leder forTrondhjems Historiske forening, Jakob Maliks, her
Ukens oppgaver:
Spørsmål 33: Produsent av det søte, med et hardt og skinnende navn. Er blitt historie.
Spørsmål 34: Sted for renselse og velbehagelig behandling fra før 2. verdenskrig og til 12 år før det store jubileet. Drevet av noen som tror på at de driver også andre typer renselse.
Spørsmål 35: Bygd for noen som ville lære, brukes nå av noen som vil styre.
Spørsmål 36: Produserte gjenstander som gjorde at mange ble underholdt og fikk vite hva som skjedde. Holdt til i nærheten av der de som blir utdannet til bl a å lage slike gjenstander, pleier å møtes.
Slik deltar du:
Oppgavene vil bli publisert på adressa.no og i Ukeadressa hver lørdag i 2017. Ved å sende inn svarene kan du hver uke være med i trekningen om å vinne jubileumsboka «Det sto i Adressa».
Svaret sendes til trondheimsrebus@adresseavisen.no innen tirsdag kl.24.00. Svaret på denne ukens oppgaver vil bli publisert sammen med neste ukes Trondheimsrebus.
Her er løsningen på Trondheimsrebusen del 6
Spørsmål 29: Pompøs innpakning for noen som vil møtes litt hemmelig. Åpnet av siste delte overhode.
Frimurerlogen
Denne praktbygningen danner fondveggen øverst i Søndre gt, med hovedtrappa rett ut mot starten på gata. Den ble oppført 1899-1902. Flere arkitekter var med på å forme praktbygget: Johan Christensen og Lars Solberg (eksteriøret og fasadene), Axel Guldahl (inngangspartiet, vestibylen og trapperommet), Karl Norum (bl a storsalen). Den ble innviet av den siste unionskongen, kong Oscar II, som la ned grunnsteinen da han var her på byjubileet i 1897, og innviet bygningen i 1902. Det var også siste gang han var her i byen. Han var selv var frimurer, og øverste leder for frimurerne både i Sverige (1872-1907) og Norge (1872-1905).
Den store salen har vært brukt også som selskaps- og festivitetslokale og konsertsal; det var en forpliktelse overfor byen siden kommunen bidro økonomisk til bygningen. Den store festsalen er kjent for sin svært gode akustikk som konsertsal. Den er usedvanlig rikt utsmykket, bl a med takmaleri. Trondheim symfoniorkester hadde her sin faste konsertsal helt til orkesteret flyttet permanent over til Olavshallen i 1989. I første etasje er den store spisesalen. Den har også inngang fra parken i vest, og det har i flere perioder vært restaurantdrift åpent for alle.
Spørsmål 30: Der noen lærte å lede dem som skulle ligge lavt i terrenget, bite fra seg og samtidig overleve.
Befalsskolen for infanteriet
I Trondheim har det vært befalsutdanning for infanteriet siden 1804. Fram til 1968 het den Underoffisersskolen i Trondheim. Den har utdannet sersjanter til infanteriet, og var i drift til den ble lagt ned i 2002. Den har holdt til flere steder: det meste av tida i Munkegt 6 (1814-1911). Da flyttet virksomheten til Kasernen ved Kristiansten festning, der det gradvis ble bygd ut supplerende bygninger.
Skolen har vært organisert på ulike måter, både med toårige og treårige kurs som inkluderte middelskole i tillegg til den rene militære utdanninga. Den var ikke i funksjon under krigen (den ble oppløst 19. april 1940), men var i 1946 i gang igjen som Forskolen i Trondheim. Skolen hadde forvaltningsansvaret for festningen.
Spørsmål 31: Åpenbar trafikal overgang, opprinnelig navngitt etter navnet til en bestemt forbindelse, der overgangen leder til og fra forbindelsens endepunkt. Gikk etter noen år over til å ta navn etter typen forbindelse, siden det kom flere forbindelser av samme type til det samme endepunktet, men med hvert sitt navn.
Meråkerbrua, nå: Jernbanebrua
Brua går over Indre kanalhavn, og er for så vidt også skillet mellom Østre og Vestre kanalhavn. Da jernbanestasjonen på Brattøra ble bygd til Meråkerbanen var ferdig i 1881, ble det behov for å ha direkte forbindelse mellom Midtbyen og stasjonen. Denne trebrua var ferdig samtidig med stasjonen, og den fikk navnet Meraaker bro. For å sikre at båttrafikken kunne passere, ble den bygd slik at den kunne åpnes. Det skjedde ved at den hadde to rullende broklapper som kunne skyves oppå og parallelt med brudekket. Brattørbrua (og også Veftsbrua) har samme system.
Bare et par år etter at Meråkerbanen var ferdig, ble også Rørosbanens endestasjon lagt hit, ved at traseen ble ført til den nye stasjonen over Marienborg, langs Nidelva, i tunnel ved Nidareid og over til St. Olavs pir og Brattøra. Så selv om det etter hvert ble flere jernbanelinjer til Trondheim (Dovrebanen og Nordlandsbanen – begge er egentlig avgreininger av de to opprinnelige), beholdt brua navnet Meråkerbrua helt til 1950. Da dagens bru ble tatt i bruk i 1950, ble navnet endret til Jernbanebrua.
Brua i dag er også ei klaffebru, men åpnes nå ved at de to klaffene blir vippet opp. Brua har et eget bruvokterhus, der maskineriet for å åpne brua blir styrt fra. Dagens bru ble konstruert av bygningsingeniør Halvor Grytnes, spesialist på brukonstruksjoner. Det gikk trikkespor over brua helt til Singsakerlinja som hadde endestasjon med vendesløyfe ved jernbanestasjonen, ble lagt ned i 1968.
Spørsmål 32: Den produserte noe mange satt inne i mens de ble flyttet fra sted til sted, både i Trondheim og andre steder. Den som bygger disse, holdt opprinnelig til på et sted der den virksomheten den bygde for, var lite utbredt. Nå er den et annet sted, og lager noe andre også kan være inne i og flyttes omkring.
Bjarne Berg karosserifabrikk AS
Bjarne Jørgensen Berg (1897-1974) var smed og hadde sin virksomhet ved gården Berg på Byneset, der han bodde. Fra ca 1930 utvidet han virksomheten ved å begynne med karosseriproduksjon, først med lasteplan for lastebiler. Fram til restriksjonene på bilimporten ble opphevet i 1961, måtte karosseri til busser og lastebiler som skulle brukes i Norge, bygges her. Det grodde derfor opp mange karosserifabrikker over hele landet, på det meste om lag 300. Bilene ble importert som chassis med motor, hjul og tilhørende styreinnretning, slik at de kunne kjøres fra importhavner og jernbanestasjoner til verkstedene. Da Bjarne Berg bestemte seg for å starte karosseriverksted, tok han toget til Oslo og var med på et éndagskurs for å lære de viktigste sidene av slik produksjon. Så var han klar!
Bjarne Berg karosserifabrikk var særlig kjent for busskarosseriene. De bygde i perioden 1930-1995 om lag 1100 busser, hovedsakelig til busselskap i Nord- og Sør-Trøndelag og til Helgeland. På veggen over frontruta inne i bussen stod leveranseskiltet «Bjarne Berg karosserifabrikk». De utvidet lokalene etter hvert som behovet økte. I den første tida var det et poeng at kjøretøyene måtte være lette på grunn av veistandard og bruer som ikke kunne ha kjøretøy med høyt akseltrykk. Derfor brukte de den første tida trerammer som ble kledd med aluminium. De siste bussene ble levert i 1995. Da hadde de ca 30 ansatte.
Bedriften holdt til på Byneset fram til 2007, da den flyttet til Nidarvoll. Der er den fremdeles, men produksjonen er dreid over til kjøretøy som maxitaxi, minibusser, dyretransport og ulike spesialkjøretøy.
Bjarne Berg satt i herredsstyret for Byneset i flere perioder etter krigen.
Vinneren av forrige runde ble:
Brynjulf Carlsen. Vi gratulerer.
Alle ukevinnerne er også med i trekningen av en hovedpremie i forbindelse med Adresseavisens jubileumsdag 3. juli 2017.