- Ingen ting teller like mye som det å komme seg gjennom videregående skole og begynne på utdanning for dagens unge. Men mennesker utvikler seg forskjellig, og det kan være mange som trenger mer tid til å tenke. Det er det nesten ikke tid til lenger, mener psykiater Anne Kristine Bergem.
Kald morgen
Når sola berører de glatte mønesteinene i Sandgata for første gang denne morgenen har feiersvenn Marie Elise Martinussen (32) vært på jobb i et par timer allerede. Knakket på gamle dører. Vridd nakken og skuet oppover innsiden på pittoreske skorsteiner. Satt stigen opp mot taksteinene, og forsikret seg om at den står stødig. Sneket seg til små glimt av Munkholmen på vei opp. Kjent frosten bite i kinnene og morgenlyset kile på netthinnene. Strengt tatt hatt en temmelig god start på dagen.
- Ja vel. Så jeg får en anmerkning, konstaterer huseier Kalle Sognnes i det han får et skjema i hånda av Marie Elise Martinussen.
- En liten anmerkning, dessverre. Men sikkerheten først, formaner hun med et smil. Autoritet og sjarm. Det var ikke alltid stikkordene. Du kan trygt si det tok noen år å finne sin egen vei.
- Jeg har aldri vært glad i skolen. På ungdomsskolen var jeg opprørsk. En drittunge, heter det vel. Jeg fikk greie karakterer, men trivdes ikke.
I det hele tatt virket det som om skolehverdagen var laget for andre. Selv videregående skole, som først virket som et paradis for Marie Elise, ble etter hvert uviktig.
- Jeg begynte på teknisk byggfag. Det var strålende. Jeg ble interessert i teknisk tegning, og fikk lyst til å bli arkitekt. Men i løpet av de to neste årene mistet jeg interessen. Til slutt strøk jeg i flere fag.
Jenteblaffen
Stryk. Ikke bra. Tikk takk, tiden gikk. Hun hadde droppet flere og flere timer. Gitt blaffen. De siste årene på videregående ble annerledes enn hun hadde sett for seg. For mye stillesitting foran datamaskinen. Dessuten hadde hun fått ekstrajobb på sin lokale Rema 1000.
Innbringende arbeidstimer gikk foran kjedelige skoletimer. Penger som kom godt med til førerkort og fest. Viktige ting begge deler. Men bagateller sammenlignet med en personlig oppdagelse. Hun ble opptatt av jenter.
- I løpet av sisteåret på videregående kom jeg ut av skapet. Da ble jeg veldig opptatt av det. Det var privatlivet som tok styringen. Selv om det var problemfritt, brukte jeg mye energi på å områ meg. Da ble det lite igjen til skolen.
Brikkene falt på plass. Roen senket seg. En fin tid, egentlig. Til tross for at russetiden ble feiret uten særlig tanke for eksamener.
De frafalne
Allerede da Marie Elise Martinussen strøk i flere fag i det tredje skoleåret på videregående begynte hun å nærme seg kategorien vi bekymrer oss stadig mer for. De som dropper ut, og faller fra i videregående skole.
Da hun bare tok opp noen av fagene hun hadde strøket i, samtidig som hun jobbet, var det virkelig fare på ferde. Da hun fortsatte å jobbe i stedet for å ta de siste fagene, passerte hun den magiske grensa. Fem år. Hun hadde falt fra. Hørte hun alarmklokkene ringe?
- Nei, det vil jeg absolutt ikke si. Det gnagde jo litt at jeg ikke fullførte. Jeg hadde ikke noen ordentlig plattform. Jeg så jo for meg å fortsette på skolen etter hvert.
Klokkene ringer for hvem
Men alarmklokkene har ringt for dem som faller fra. Sterkere og sterkere. Medieomtalen av frafall i videregående er hundredoblet på 16 år. På Stortinget ble frasen «frafall i videregående» nevnt under to plenumsmøter på nittitallet, 44 plenumsmøter på 2000-tallet og 90 plenumsmøter så langt på 2010-tallet (frem til 9. juni 2016).
Senest 22. februar i år var helsedirektør Bjørn Guldvog svært bekymret over frafall i videregående skole, og koblet det i sin årstale til en økning i antall unge uføre.
- Bekymringen for frafall har økt voldsomt, til tross for at det har vært jevnt helt siden man begynte å måle gjennomstrømningen i videregående skole, etter reform 94, sier Kristoffer Chelsom Vogt, postdoktor ved Universitetet i Bergen. I artikkelen «Vår utålmodighet med ungdom» i Tidsskriftet for samfunnsforskning går han i rette med den overdrevne alarmeringen.
- Aldri før har så store andeler av hvert ungdomskull i Norge gjennomført videregående på så kort tid som de gjør i dag. Når det gjelder voksenutdanning er Norge i verdenseliten. Dette feires ikke. Vi er i stedet opptatt av å bekymre oss voldsomt for den store andelen som bruker mer enn de fastsatte fem år på å fullføre. Dette synes jeg blir feil. Folk må bli mer bevisste på hva de snakker om når de snakker om frafall. Alle som skal diskutere dette må forstå at det er snakk om en veldig stor andel unge mennesker, hvor det går bra med de aller fleste. Vi må ha en bevisstgjøring og nyansering.
Vogt peker på at hoveddefinisjonen for å ha falt fra videregående skole i Norge er svært streng i internasjonal målestokk. Den som ikke har fullført videregående skole fem år etter oppstart, havner i kategorien «frafall».
- Andelen som fullfører og består innen fem år har vært stabil på om lag 70 prosent siden målingene startet. De om lag 30 prosentene som regnes som frafalne er en veldig sammensatt gruppe. Det er en samlebetegnelse på de som har sluttet, de som har fullført men strøket i noen fag, og de som fremdeles er i videregående opplæring.
Svært mange av de som ikke fullfører i løpet av fem år er elever som går på yrkesfaglige studieretninger. Naturlig nok, mener Vogt.
- Gjennomsnittsalderen for å fullføre yrkesfaglig utdanning er 28 år. Veldig mange bremses når de må vente på lærlingplass. Mange andre av dem som faller fra i løpet av de fem årene, kommer også tilbake og fullfører, etter at de har gjort andre ting.
Vogt er bekymret for hvordan vi omtaler disse unge.
- Vi risikerer å fortelle svært mange ungdommer at det er noe galt med dem, at de gjør oss bekymret. At slike som deg, det vil gamle Norge ikke ha. Kanskje burde vi vært mer tolerante, og utvidet synet på hva som er normalt.
«Generasjon prestasjon»
- Jeg tror selve begrepet «normert tid» er et problem, sier Maria Glørstad (17). Hun er leder for Elevorganisasjonen i Sør-Trøndelag.
- Alle passer ikke inn i det samme skolesystemet. Noen synes normert progresjon er for enkelt, at det går for sakte. Andre synes det er for vanskelig, at det går for fort. Alle bør få bygge det løpet de selv vil. Slik kan de få mest mulig ut av videregående skole. Det burde også være i samfunnets interesse.
- Bør vi av og til kunne si at det er ok å droppe ut av videregående?
- Vi kan ikke si ja eller nei til om det er ok for en elev å droppe ut. Vi må se på hvorfor, og hva som er alternativet.
Rett som det er, kommer det elever til Maria Glørstad og Elevorganisasjonen og forteller om presset den såkalte «Generasjon prestasjon» lever under.
- Vi hører hele tiden at mange elever opplever mye press. De skal ha gode karakterer, de skal være gode i idrett og de skal ha et rikt sosialt liv. Samtidig ser vi at skolehelsetjenestene svikter - det er stor mangel på helsesøstre. Elever stresser seg syke når de ikke får bistand til noen å prate med om presset. Jeg vet om flere som har droppet ut på grunn av stress.
- Når hele voksensamfunnet snakker om at det er et stort problem med frafall i videregående. Gjør det noe med presset?
- Ja. Det tror jeg. I mange tilfeller tror jeg det er bedre for samfunnet at noen starter på nytt, på en ny linje, og er motivert. Det må da være mye bedre enn at de så vidt kommer seg gjennom, men ikke er motivert for å fortsette etter videregående?
Det viktigste er ikke å gå i detaljer om hvorvidt fem år er en riktig grense for kategorien frafall, mener Maria Glørstad.
- Jeg er veldig åpen for at alle skal finne sin måte. Men skolesystemet må fange opp alle. Det må være alternativer også for de som ikke er modne. Men de må fanges opp, og følges opp. Det bør finne systemer også for de som ikke passer inn i den normerte tiden.
Redde
Politikere, media, næringslivsledere og foreldre er opptatt av at ungdommer må gjennomføre videregående skole på riktig måte og kortest mulig tid. Det er med på å øke presset, mener Maria Glørstad.
- Alle elever er redde for å feile. At det vi gjør ikke skal være bra nok. At vi ikke oppfyller kravene. Når det settes slikt press på de som arbeider hardt, men trenger litt tid, og når det snakkes om disse som ikke fullfører på normert tid som at de feiler, at vi må fikse dem ... Jeg tror ikke det gjør situasjonen bedre for dem. Ingen ønsker å ha den følelsen av å stå utenfor. At du ikke fikset det alle de andre fikset, forklarer Maria Glørstad. Men legger til:
- Samtidig: Det er viktig å fange opp de som er på vei ut, og stimulere dem til å fullføre, uten dermed å stigmatisere de som trenger mer tid.
Angst og depresjon
Mange undersøkelser viser at ungdommer tenker mer på skolen i dag enn tidligere. De er mer opptatt av å være flinke på skolen. Ungdommer rapporterer at de sitter mye hjemme med lekser, i stedet for å være ute og oppleve ting sammen med venner.
- Flere ungdommer rapporterer mer om angst og depresjon. Det stilles også flere diagnoser. Vi vet ikke om det faktisk er økning, eller om det oppdages oftere. Men det er grunn til å tro at det er begge deler, sier Anne Kristine Bergem. Psykiateren er tilknyttet Rådet for psykisk helse, har jobbet med barn og unge i mange år og sitter i lærerprofesjonens etiske råd.
- Opplever de konkret at voksensamfunnet pusher?
- Vi er veldig tydelige, som samfunn, på at det er skoleflinkhet som teller. Det som blir vektlagt er å prestere best mulig på kortest mulig tid.
Både forskere og unge selv beskriver en skam knyttet til ikke å ha lyktes bedre enn de har gjort, til tross for at de har vokst opp i et velferdssamfunn som har gitt dem svært gode forutsetninger, og tilsynelatende ingen begrensninger. Dette kjenner også Bergem fra sitt arbeid.
- Fra de var små har de hørt at de har alle muligheter, de kan bli hva de vil. Hvem kan de skylde på når de ikke blir stjerner? Foreldre har hjulpet til med både lekser og fritidsaktiviteter. Skolen har lagt til rette. Da står de igjen med å måtte skylde på seg selv, som ikke har fått til å utnytte alle mulighetene de har fått.
Ingen kan gå på null
Anne Kristine Bergem understreker at det er stor forskjell på barn og unge.
- Noen trives veldig bra med å få oppmuntring og bli presset. Andre vil ikke tåle det. Vi mennesker er forskjellige. Vi har ulike forutsetninger, oppvekst, personlighet og evnenivå. Men i stedet for å stimulere til at alle skal bli den beste av seg selv, og finne ut hvem man er, så er det det å gjøre det bra på skolen som teller. Vi har rett og slett laget en målstyring for ungdomstiden. Hva du skal få til, i stedet for å kunne utvikle deg til et godt menneske. En som kan tilføre samfunnet noe som ikke kan måles i penger, men som kan måles i verdier. Vi bør støtte ungdommer til å finne ut hvem de vil bli, ikke hva de vil bli.
- Hva bør vi gjøre hvis vi vil endre på dette?
- Vi trenger en offentlig diskusjon om hvor flinke det er meningsfullt at vi skal bli. Vi kan sammenligne med å løpe hundremeter. Selvsagt skal man streve etter hele tiden å løpe raskere. Men som Hjallis sa: Ingen kan gå på null. Det er meningsløst at det er over seks i snitt på medisinstudiet. Jeg har gjort det selv, så jeg vet det. Du klarer deg fint med et rimelig godt evnenivå. Da betyr det bare at altfor mange ungdommer har gjort altfor mye lekser, slår Anne Kristine Bergem fast.
Slapp av litt!
Både når det gjelder å snakke om studieprogresjon, og tidligere i barnas liv, må foreldre slappe av litt mer, mener Bergem.
- Barn trenger ikke å ha vært på nasjonalmuseene og i alle verdensdeler før de begynner på skolen. De trenger ikke fire fritidsaktiviteter. Barn som går i barnehagen trenger ikke mer aktivitet etter barnehagen. De kan godt være hjemme og slappe av. Det er foreldregenerasjonen som er generasjon prestasjon, og som legger opp dette løpet, med de beste intensjoner. Det er de som legger opp til så mye fritidsaktiviteter og program for barna. Jeg sier det for spøk: Barna har ikke sett mor slappe av, for mor slapper av på spa. Hvor mange barn har sett foreldrene slappe av med beina på bordet? Du MÅ ikke trene eller lese tung litteratur. Det går an å sitte og se ut av vinduet også. Vi kan ikke ha det sånn. Vi må ha tid til å bare være, uten at det skal være så styrt. Bare være sammen, uten noe mål. Det må vi vinne tilbake. Om det handler om å grille pølser i hagen eller å trille en ball, det kan være det samme.
Ikke Katta-strofe
- Whaaaaaaat?
- Neeeeeeeeeiii!
- Seriøst?
Han er en modig ung mann, Radino Dizza Mahendra (17). Elevrådsleder på Trondheim Katedralskole. Inne på elevrådsrommet har han nettopp erkjent at jo da, den mye debatterte, og blant de fleste som befinner seg i videregående skole, intenst forhatte fraværsgrensa, kan ha noe for seg under visse forutsetninger. Bedre informasjon til elevene og høyere kunnskap blant lærere og skoleledelse, for eksempel. Stormen fra Dorthea Sophie Gangstrø (18), Eivor Hellesnes Molden (17) og Robin Bakken (17) lar ikke vente på seg. Radino bare smiler. Men la oss høre om de kjenner seg igjen i merkelappen «Generasjon prestasjon».
Eivor: Ja! Helt klart. Generasjon prestasjon er veldig rett. I min vennegjeng diskuterer vi det ofte. Det er mye som foregår på skolen, og vi skal prestere. I tillegg er det fritidsaktiviteter.
Dorthea: Helt enig. Det er forventet at vi skal gjøre det bra på skolen, ha en stabil vennegjeng, utsikter til en god jobb og ha mange fritidsaktiviteter vi skal prestere i, i tillegg til å være en god venn.
Radino: Jeg tror det varierer fra vennegjeng til vennegjeng. I min gjeng er vi ikke så sportslige. Men jeg har jo hørt mye om at det er idrettspress i andre gjenger.
Dorthea: Men presset kommer jo fra samfunnet generelt. Det er et generelt press. Så kan det være forskjellig fra vennegjeng til vennegjeng hva presset går ut på. Men presset er der vel enten det gjelder å ha lest flest mulig bøker, eller å være best mulig i idrett?
Radino (nikker): Jo, jeg tror du har rett i det.
Robin: Jeg går på media. Der er det sånn at hvis du ikke lager noe som er helt unikt, så får du ikke mer enn en helt ok anerkjennelse eller karakter.
- Dere er en generasjon som til enhver tid blir sammenlignet med alle andre i hele verden?
Dorthea: Ja! Du skal være deg selv, på en helt unik måte, sammenlignet med hele verden.
Eivor: Det er veldig viktig at du passer inn. Men samtidig skal du være unik.
Dorthea: Jeg tror presset om å få gode karakterer er mye større nå. Kravene for å komme inn på forskjellige studier er blitt mye høyere.
- Er det et press for å komme gjennom på kort tid?
Radino: Ja. Men det er mest fordi jeg vil det selv.
Eivor: Det er veldig ofte foredrag her i midttimen. Fra universiteter, høyskoler og organisasjoner som forteller om hva vi kan gjøre etter at vi er ferdige med videregående. Da får vi alltid høre at vi må bli ferdige fort.
Dorthea: Det å ikke klare programmet, blir sett på som et tap. Du kan bli sett på som en taper. Jeg gjør ikke det, men det er det man kan være redd for.
- Er ikke dette ambisjoner dere legger på dere selv?
Radino: Jo. Men det kommer utenfra også.
Eivor: Jeg har egentlig litt lyst til å gå på folkehøyskole før jeg begynner å studere. Men jeg er veldig skeptisk. Da får jeg ikke gjort unna studiene og kommet meg ut i arbeidslivet, slik det er forventet.
- Det er veldig mye oppmerksomhet rundt frafall fra videregående skole. Hva betyr det for dere?
Dorthea: Det fører til en høyere forventning om å klare det på kort tid.
Eivor: For meg betydde det at jeg tenkte «Ok. Så lenge jeg klarer det på fem år, er jeg ok.».
- For det kan man jo. Men det er det kanskje lite informasjon om?
Radino (nikker): Ja!
Robin (nikker): Ja!
Eivor (nikker): Ja!
Dorthea (nikker): Ja!
Radino: Bare det å få høre om muligheten for å bruke litt tid vil redusere stigmaet.
Dropout i bystyret
- Jeg lå våken til fem om morgenen. Prøvde alt som var av gode råd om søvnvaner. Men det funket ikke.
Ingrid Marie Sylte Isachsen (19) er en dropout, men foreløpig ikke en frafallen. Hun sitter i bystyret for SV i Trondheim, og hun tar fag som privatist. Vanlig videregående skole har hun sluttet på. To ganger. Verken servicefag eller studiespesialisering med formgiving ble fullført.
- Det å gå på skole passet ikke meg. Det har det aldri gjort. Jeg liker å lese fag, men ikke det rigide systemet. Det er for lite tilpasset hver enkelt, det er som en kvern. Det var hovedproblemet for meg.
Søvnvanskene ble forsterket av vissheten om at hun måtte stå opp om morgenen. Nå, som hun kan styre dagsrytmen på egen hånd, sover hun bedre.
- Vi klarer ikke å tilpasse skolesystemet til den enkelte, samtidig som det er veldig strengt på tid. Noen har kanskje bruk for bare å ta noen få fag om gangen, mens andre kanskje bør rett i praksis - mens noen bare kan suse gjennom.
- Hva ble hovedutfordringene etter at du droppet ut?
- For det første opplevde jeg selv at jeg hadde gitt opp. For det andre at samfunnet sa at jeg hadde gitt opp.
Men med ekstrajobb hos Norfakta hadde Ingrid Marie Sylte Isachsen fordelen av å kunne si til seg selv at hun gjorde noe annet.
- Det finnes jo hjelpetiltak for dem som dropper ut. Men de er vanskelig å finne.
Skam
Antakelig er det ikke tilfeldig at norsk samtid defineres av en ungdomsserie som heter «Skam». Mye av forskningen som er gjort, tyder på at Generasjon prestasjon bærer sitt navn med rette. De ser ut til å være preget av et behov for å være flinke, å bli den aller beste utgaven av seg selv. Med nettopp skamfølelse som drivstoff.
- Det verste med å droppe ut fra videregående skole var skammen, forklarer også Ingrid Marie Sylte Isachsen.
- Det handler om forventninger. Jeg hadde skuffet. «Nå er det over», tenkte jeg.
- Gikk det inn på deg?
- Det satt i lenge! Jeg kjenner det fremdeles. Men det er viktig å kunne snakke om det, for å minske skammen. Jeg klarte ikke det alle andre klarer, tenkte jeg. Men det er ikke riktig. Det finnes mange solskinnshistorier, men dem får vi ikke høre om. Det vi hører er at videregående-frafall fører til ung uførhet.
Tvilsomt uføre
Vogt maner til forsiktighet med å se årsakssammenheng mellom frafall og unge uføre.
- Man risikerer å komme inn i en tenkning hvor utdanning får skylden for mange samfunnsproblemer. Man tenker at alle samfunnsproblemer kan unngås hvis bare utdanningen er ok. Dette er betenkelig og potensielt problematisk. Det er så mange forhold i folks liv som ikke lar seg fange i denne typen analyser, selv om vi har fantastiske register. Frafall får ofte skylden for ting det ikke burde fått skylden for.
At en andel av den frafalne tredelen virkelig får problemer, medgir også Vogt.
- Det skal absolutt ikke bagatelliseres. Det er åpenbart en gruppe som virkelig får problemer, og det skal tas på høyeste alvor. Men, for dem er det grunn til å tro at det at de ikke fullførte videregående innen fem år, det er deres minste problem, for å si det på den måten. Hvilken betydning frafall rent faktisk har for resten av livet trengs det mer forskning på. For det andre skyldes økningen i hovedsak at unge har fått flere alvorlige psykiatriske diagnoser. Jeg har problemer med å forstå hvordan noen kan få en alvorlig psykiatrisk diagnose av ikke å fullføre videregående skole på fem år. Jeg har problemer med å forstå sammenhengen.
Nei takk til trettifemåringer
- Nei, jeg er ikke enig i at vi er for opptatt av at ungdommer skal komme gjennom videregående skole på normert tid, svarer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen når vi spør. Han har allerede kommentert og debattert Vogts artikkel flere ganger de siste ukene. Han virker strengt tatt bitte litt lei av en problemstilling han synes å mene er noe oppkonstruert.
- Det er to viktige forbehold. Jeg vil gjerne ha flere veier til fagbrev. For eksempel at du kommer ut i jobb tidligere, og kombinerer det med skolegang. Det andre er at det bør bli lettere å ta fagbrev i voksen alder. Men vi er ikke for opptatt av at unge skal ende opp med å ha bestått videregående skole.
Den voldsomme økningen i oppmerksomhet rundt frafallsproblemet tillegger Røe Isaksen ny kunnskap.
- Det var først i 2005 vi fikk tallene som viste at såpass mange ikke gjennomfører på normert tid, og en god del av dem ikke i det hele tatt.
Torbjørn Røe Isaksen er mest opptatt av at alle skal ende med å ha gjennomført. Men det er også god grunn til å mene at man skal gjennomføre i riktig alder, mener han.
- Det er viktig at man gjennomfører når man begynner. Ikke som trettifemåring.
- Hvorfor?
- Det er for eksempel fordi mulighetene i arbeidslivet er større med fagbrev. Selv om det går bra med mange som ikke gjennomfører videregående, er de også overrepresentert på dårlige statistikker. Å ikke gjennomføre er en klar predikator. Dette er snakk om folk som faller ut av skole, og ikke klarer å komme seg gjennom. Det er tegn som tyder på at en del elever er mer stressa nå enn tidligere. Men det er ikke noe som tyder på at dette er med på å gjøre elever generelt mer stressa.
Samfunnsproblem
Røe Isaksen påpeker også at det ikke er tilfeldig hvem som faller ut.
- Frafall i videregående skole er ikke et individuelt problem. Det er et samfunnsproblem. Vi ser for eksempel at elever fra ressurssterke hjem gjør det bedre enn elever fra hjem med mindre formell utdannelse.
Men også statsråden synes det kan være nyttig å balansere bildet.
- Det som er veldig viktig, er at man er klar over at det ikke er sånn at halvparten av ungdom ikke fullfører noen gang, slik man av og til kan få inntrykk av, og at det går skikkelig dårlig med alle. Det er jo ikke tilfelle. De aller fleste går det bra med, og mange fullfører senere.
- Kan man se for seg enda større fleksibilitet i videregåendeløpet enn vi har i dag?
- Høyres programkomité foreslår mulighet for å gjennomføre på to år i stedet for tre år. Det er også bra og viktig at man har muligheten til å gjennomføre som voksen. Men det som må være helt klart, er at for samfunnet som helhet, er det ikke tvil om at vi er best tjent med at flest mulig tar videregående skole i riktig alder. Både med tanke på å komme ut i arbeidslivet, når man skal ha barn og andre elementer i livsløpet. Det er ikke en evigvarende rett til å ta videregående om og om igjen. Jeg er ikke for en generell rett til å hoppe inn og ut og frem og tilbake på videregående, slik man gjør på studier.
- Kan det ha blitt for mye snakk om frafall?
- Problemet er ikke at det er for mye snakk om det. Problemet er at det er for mye snakk, kontra tiltak som faktisk virker for å øke gjennomføringen.
Ingen belastning
Før Else Marie Martinussen feier inn på lunsjrommet til Trøndelag Brann og Redningsvesen, rekker hun å se for seg en alternativ tilværelse som teknisk tegner.
- Jeg tror ikke jeg ville trivdes med å sitte foran en datamaskin hele dagen. Å være feier er mye riktigere for meg. Her får jeg både teori og praksis. Unge som er usikre på hva de skal gjøre, men føler press for å bli ferdige i tide, bør ha muligheten til å ta seg tid. Jobbe en stund og finne ut hva de ønsker. Folk må få tid til å finne ut hva de trives med. Jeg synes ikke det bør være viktig å tvinge folk gjennom på kortest mulig tid. Jeg jobbet da jeg droppet ut fra videregående. Jeg satt ikke hjemme og kopte.
- Har du følt at du har vært en belastning for samfunnet?
- Nei. Jeg har bidratt ved å arbeide. Til og med da jeg tok opp fag som privatist jobbet jeg samtidig på Rema 1000. Jeg vil absolutt ikke si at jeg har følt meg som noen belastning. Jeg liker jo å jobbe!
stein.larssen@adresseavisen.no