Hun liker å lese interiørstoff og ikke minst se bilder. Men Janne synes det er et problem når interiørstoff ikke blir presentert som det det faktisk er. Et drømmebilde.
- Å kikke på interiørbilder er å drømme seg bort. Jeg kan sitte i timevis på Pinterest og kose meg - langt inni sjela. Jeg drømmer meg bort. Men det er ikke noe jeg må ha. Hvis vi tror at bildene representerer en virkelighet vi må leve opp til, ender vi opp med å ta valg basert på noe som ikke finnes, sier fotograf og folkehøyskolelærer Janne. Hun lever tett på elevene sine og er særlig opptatt av at unge mennesker ikke må bli lurt til å tro at alle bor i flotte, ryddige hjem med dyrt interiør.
- Dette her…, sier hun, slår ut med armene og ser bort på en elev som er på besøk i huset på Trones. - Og dette er viktig! Dette er ikke slik det ser ut til vanlig. Jeg har ryddet i fire timer for å få det til å se slik ut.
Spille med åpne kort
Janne har nemlig ikke noen problem med at folk styler og rydder og fikser for å ta interiørbilder. Skal det bli fine bilder med gode komposisjoner, er det ofte nettopp rydding og styling som må til. Janne vet hva hun snakker om. Hun har selv hatt besøk av journalister med full kassebil som møblerte og stylet boligen hennes før fotografering.
- De var kjempedyktige. Det er jo bare gøy å se på folk som er så flinke i jobben sin. Og det ble nydelige bilder! Men jeg skulle altså ønske at vi som samfunn ikke skaper en slags forestilling om at vi må ha råd til nye ting hele tiden for å kunne regne oss som vellykket.
Janne ønsker seg større ærlighet rundt produktplassering, og har brukt reportasjen fra eget hjem som eksempel for å vise elevene sine at et interiør utstyres med ekstra møbler og pynt når det skal lages interiørreportasjer. Slik gjør hun sitt til å dempe kjøpepresset.
Selvgjort kjøkken
Adressas boligjournalister kommer uten stylist og medbrakte produkter. Jannes egne ting er da også mer enn interessante nok. Hjemmet hun og mannen Geir har skapt, har tydelig personlighet.
- Geir har sans for å bruke hendene og har bygd innredningen til både kjøkken og bad. Kjøkkenet er 19 år gammelt, men jeg må si jeg synes det står seg utrolig godt, sier Janne. Det er industrielt og tøft, med finér og rustfritt stål og et spiskammer med strekkmetallhylle. Kjøkkenet er åpent mot stua, der det får kontakt med spisebordet - signert av samme håndverker.
Når du nå har hørt at miljøterapeut Geir kan designe, snekre og sveise både bord og skap, vil det neppe overraske deg at paret selv har stått for all ombygging. Huset Geir kjøpte før de to ble et etablert par, var det Janne beskriver som fattigmannsfunkis. I de harde tredveåra tok to brødre som jobbet på sagbruket på Trones med seg restmaterialer hjem, og bygde hvert sitt enkle hus. 70 år senere var det behov for en oppgradering.
Et storrykk
Geir og Janne bodde i huset i mange år før de tok hovedløftet.
- Da så vi veldig fram til å gjøre et storrykk. Vinduene måtte skiftes, og da dro vi like gjerne til med en ganske solid fasadeendring.
De tegnet løsningen i Google Sketch Up, og gikk i gang. Hovedgrepet var å få flyttet oppholdsrommene opp i andre etasje, for å la dem få lys, luft og utsikt. Bortsett fra ønsket om å flytte stua opp, var estetikken den tydeligste rettesnoren de jobbet etter.
- Vi ville ha store glassflater, men ønsket samtidig å beholde tømmerkassen. Og så endret vi takvinkelen for å stramme opp uttrykket til huset, forteller Janne, som nå bor i et hus med relativt spisst pulttak.
- Det ser ut som en legoborg, nesten som noe et barn har tegnet. Det synes vi er morsomt, smiler Janne.
Det er seks år siden huset endret karakter både inne og ute - der det ble kledd i smalt, ubehandlet granpanel. Man kan trygt si at det skiller seg ut fra de andre husene på Trones. Men det gjør da også beboerne.
Livet på bygda
- Jeg var en raring og en særing som flyttet vekk fra Verdal med et stønn. Eller, jeg rømte. Det var et utrolig røft ungdomsmiljø her på 90-tallet, og vi som var annerledes fikk høre det. Da jeg siden traff Geir og han nektet å flytte til by, tenkte jeg «herregud, dette kommer ikke til å gå».
Men Janne opplevde å bli tatt imot med åpne armer da hun kom flyttende tilbake, og i dag tenker hun at hun som menneske har godt av å bo på bygda.
- Folk har mer tid her og det jeg tidligere opplevde som bygdedyret er ikke så fremtredende. Nå opplever jeg omsorg i bygda. Inkludering og varme er nettopp det vi trenger i en tid fylt med kulde. Her består omgangskretsen av folk som er ulike meg selv. Det er utviklende. Og så er det mye «easy going» folk på bygda, det er ikke så farlig om ikke alt er på stell.
Kanskje er det derfor Janne lykkes i å ikke stresse med at gangen ikke er ferdig oppusset.
- Vi tar det når vi får tid, råd og overskudd. Vi har det ikke travelt, sier hun og trekker på skuldrene. - Vi har alltid 3-4 prosjekt på gang. Innredningsmessig ser det minimalistisk ut her, men det er egentlig mest for å motvirke det kaoset som fort kan oppstå med oss, nettopp fordi vi har så mye på gang.
Janne er glad i å spare til ting hun virkelig ønsker seg. Derfor har hun noen dyre interiørelementer. Og hun er det hun kaller yrkesskadd med hensyn til å være opphengt i komposisjoner. Men at hun av den grunn skal få en slags sosial anerkjennelse gjennom huset sitt, det vil hun ikke ha noe av. Det er ikke slike ting som er viktig.