Og de aller fleste av oss skal dit igjen i voksen alder. Det kan foregå på så mange måter. Styrt av barns ukuelige nysgjerrighet på livet, på hvordan alt henger sammen. Eller det kan bli presset fram av foreldregenerasjonens bekymring for den oppvoksende slekt.
Jeg snakker om øyeblikket da hemmelighetene bak livets virkelig store mysterier skal overleveres fra generasjon til generasjon. De hemmelighetene og de mysteriene som er så store og grensesprengende at det overgår alt et barnesinn kan forestille seg. Desto viktigere blir det at de overleveres med kløkt og visdom. Og forsiktighet.
Jeg husker med blygsel tilbake til da min mor fant ut at det var på tide å ta denne alvorspraten med sin sønn, altså meg. Med en brysk håndbevegelse og et ganske bestemt stemmeleie ga jeg klart uttrykk for at hun bare kunne ta det helt med ro. Denne praten trengte vi ikke. Jeg hadde kontroll. Jeg hadde lest meg opp. Jeg hadde fulgt med på skolen. Siden den dagen har jeg, bevisst eller ubevisst, forberedt meg til den dagen jeg ville havne i denne situasjonen igjen. Den dagen jeg skulle sitte på andre siden av bordet og prate alvor med mine håpefulle. Og siden den dagen har jeg tenkt at jeg skulle bli en sånn en som kan prate om disse tingene med mine barn, uten at det skal ende opp i en så trykket stemning at du kan skrive navnet ditt i lufta - og finne det igjen dagen etter.
Jeg følte jeg var godt forberedt. Hadde gått gjennom alle mulige scenarioer. Og lagt en slagplan for hvordan alle tenkelige og utenkelige spørsmål kunne besvares på en saklig og pedagogisk riktig måte. Gjerne med noen forklarende skisser for å gjøre det hele mer forståelig. Hele tiden med en mild stemme, for å ufarliggjøre det hele.
Det gikk jo ikke sånn, selvfølgelig. Det måtte så klart ende i katastrofe. Det måtte komme en «twist» jeg ikke hadde tenkt over. Nesten 30 år med forberedelser, fintet ut av fire ord og et spørsmålstegn.
- Pappa, hva er fylkeskommunen?
Jeg ble svar skyldig, naturlig nok. Jeg skulle fulgt med bedre på skolen likevel. Jeg angret bittert på at jeg ikke tok meg tid til å lytte til min mor. Riktignok pensjonerte hun seg etter en lang yrkeskarriere som sykepleier på gynekologisk avdeling. Men hun jobbet tross alt i kommunen en gang på 70-tallet. Hun hadde sikkert peiling på fylkeskommunen også. Men det var ingen der til å hjelpe meg nå. Rullegardina gikk ned med et smell, jeg svarte i panikk.
- Dette får vi snakke om senere, gutt. Nå er jeg opptatt med å lage middag.
Det er selvfølgelig ikke mulig å forklare en elleveåring på en saklig og balansert måte hva fylkeskommunen er, eller hva de holder på med. Jeg vet ikke om de har godt av å vite det heller. Ikke når de er så unge. Men jeg har forberedt meg nå. Lest meg opp. Gjort klar noen enkle skisser. Og jeg har satt av helgen for å ta denne alvorspraten en gang for alle. Etter at minstemann har lagt seg, selvfølgelig. Han er tross alt bare seks. Ønsk meg lykke til.