Til tross for noen kullsorte områder - særlig i det helt til høyre - er de nokså beskjedne. De tynne strekene opptar en liten del av den totale flaten. Her og der ser de nesten transparente ut.

Ved første blikk kan de ligne ultralydbilder. Eller kanskje en form for seismologiske streker? Men vi befinner oss innenfor kunstinstitusjonen, og bildene er i utstillingskonteksten utstyrt med rammer. Om assosiasjonene med dette avgrenses til «kunstens bilder», kan uttrykket minne om grafiske, minimalistiske arbeider der betrakteren konfronteres med kunstnerens følsomme strek.

En praktisk oppfordring kan være å se på bildene ett minutt for så å lukke øynene og prøve å beskrive dem. Hva skiller dem fra hverandre? Hvilke unike detaljer dominerer hvert enkelt av dem? Det er vanskelig fordi de umiddelbart ser så like ut.

Men dette er avtrykk av fire personers panner, derav bildetitlene som er de fires navn. Bildene går fra å være vage til å bli veldig detaljerte. Nå blir de tynne sorte strekene til vertikalt hengende hår og de tykkere hvite strekene til horisontale pannerynker. Her er altså pannen avskåret fra resten av hodet. Pannen er plassert der den ville ha vært i en portrettegning.

På tegninger av ansikt er ofte pannen det tomme feltet, kanskje ispedd to øyenbryn, som binder sammen de mer avsluttede figurene som frisyren, munnen og øynene. Selv en tegnet nese lar seg lett kjenne igjen når den presses ned til en todimensjonal figur. Men en panne?

Det som i grunnen er et nokså stort og svært så ekspressivt felt midt i folks ansikt, er kanskje også et av de mest oversette områdene på hodet? Likevel har observasjonen av disse strekene så avgjørende betydning for avlesningen av en annen persons emosjoner.

Om du nå studerer hver enkelt figurasjon på ny, er det kanskje lettere å si noe om hvor forskjellige de er? Når man leser dem som ansiktsuttrykk og ikke bare som bildeuttrykk. Nå ser man også kanskje klarere hvor forskjellige disse bildene faktisk er?

Les mer om kunsten i Trondheim her