Colombia! Jeg våknet tidlig av ubestemmelige skrik. Det var sparsomt med vegger og lytt under blikktaket. Skrikene blandet seg med hvin og en ubestemmelig kakling. Høne eller papegøye? Eller var det grisen?
Jeg overnattet hjemme hos familien Diaz i San Vicente i Caqueta-departementet. Den ganske store familien ledes av far Alfredo og mor Carolina.
Les også: Opprørsleder drept i Colombia
Les også: Kokainproduksjonen i Colombia høyrere enn på 20 år
Nå er det formiddag, og jeg skal intervjue folk i San Vicente-området om freden. Hva tenker de om framtiden? Hvordan har det vært å leve med Farc-geriljaen i alle år?
- Journalisten skal ut på jobb! Vi blir med. Ja, alle sammen, så klart!
Alfredo tar styringen, på alle vis. Det har blitt noen reportasjer opp gjennom årene, men dette er vel første gang jeg er på oppdrag sammen med en familie på ni. Den yngste er fem år gamle Allison. Nevnte jeg at Jeepen bare har to seter foran?
- Akkurat her ble to personer skutt. Den ene lå i veigrøfta der borte, den andre midt i veien. Det skjedde for to år siden.
Jeepen stanser nesten helt opp, Alfredo peker og forteller. Etter noen dager i San Vicente er det tydelig for meg at «drapsguide» kunne vært et levebrød i denne byen. Men må virkelig lille Allison høre på alt dette?
- Men det var jo verre med han som Farc avslørte som spion. Liket hans ble plassert i en pappeske midt i veien med påskriften «Spion for hæren». Ja, som en advarsel til alle andre.
Hverdagslige samtaler er annerledes her. Mindre Pokémon Go og mer død. Ingen unger vil bli politi. Tvert imot. Politi og soldater er fienden.
- Mens dere i Norge føler dere trygge når dere møter en politimann, blir vi redde, slår Christhian Diaz fast. Han blir 30 i år. Han er pappaen til Allison og sønnen til Alfredo og Carolina.
«Farc-landia»
San Vicente er selve hjertet av Farc-land. Farc er den største geriljabevegelsen i den vestlige verden. I fire år, mellom 1998 og 2002, ble Farc tildelt en frisone midt i Colombia. Det var under den forrige fredsprosessen, der blant andre Jan Egeland var involvert. Frisonen var like stor som Sveits. Der regjerte altså Farc uten innblanding fra statlige myndigheter. Farc drømte om et marxistisk Colombia, og frisonen var en god begynnelse.
Men for 15 år siden ville ikke Farc ha varig fred. De brukte årene med våpenhvile til å bygge seg kraftig opp militært. Til slutt innså president Andrés Pastrana at fredsprosjektet var mislykket. Den colombianske hæren hadde også vokst kraftig disse årene, fra ca. 80 000 til 140 000 mann.
To dager etter at våpenhvilen ble opphevet i februar 2002, reiste den kjente politikeren Ingrid Betancourt til San Vicente. Hun ble kidnappet av Farc og holdt fanget i seks og et halvt år i jungelen. Hun ble befridd i en spektakulær redningsaksjon gjennomført av landets sikkerhetsstyrker i juli 2008.
- Vold er historien til San Vicente, sier Cristhian. - Dersom San Vicente klarer å vinne freden, så klarer hele Colombia det.
Han har et veldig godt poeng. Sist onsdag kveld hørte familien skarpe skudd fra nabolaget. Flere pistolskudd etter hverandre. Hva var det? Neste dag kom det fram at en mann ble skutt på kloss hold noen få hundre meter fra gården. Alfredo vet ikke hvorfor mannen ble drept, men de vet at han drev business med borgermesteren i byen.
Colombias sjanse
I november ble flere drept i løpet av én helg i San Vicente. Menneskerettsforkjemperen Hugo Cuéllar ble skutt fem ganger av ukjente drapsmenn den 19. november. Han overlevde, men med alvorlige skader. Han var på vei hjem fra begravelsen til Jesús Erley Monroy som hadde dødd dagen før etter at også han ble skutt av ukjente. Monrey var en lokalt kjent forkjemper for bøndenes rettigheter. Borgermesteren hadde beskyldt ham for å sympatisere med Farc. Noen dager før han ble skutt, hadde han advart mot paramilitære grupper i San Vicente. To av disse gruppene heter Aguilas Negras og Autodefensas Gaitanistas.
Hittil i år er 20 aktivister drept i Colombia, og nesten 120 i 2016. De kriminelle bandene som står bak, driver med narkokriminalitet.
Drapene gir klar beskjed til lokalbefolkningen om hvem som bestemmer nå.
Likevel er det nå Colombia har sjansen. Denne gangen virker det som om fredsavtalen kan vare. Alle de 6900 Farc-soldatene er plassert i leire rundt omkring i landet, med hæren som vakter utenfor. Snart skal geriljasoldatene legge fra seg våpnene. De skal bli vanlige borgere, og Farc skal omdannes til et politisk parti.
Det kryr av fresende mopeder og motorsykler i San Vicente. Gjerne med mor, far og barnet i midten. Få bruker hjelm. Tuting, roping. Alltid er det noen kjente som passerer. Her er biler også, selvsagt. Og der kommer en bonde på hestetralle, med gampen luntende foran. En «paisano» som kommer for å selge grønnsaker på torget.
De mistet Danilo
I en smal sidegate møter vi ekteparet Margarita Prieto (49) og Jaime Guaraca (52). Hun driver en liten klesbutikk, han holder seg mest på gården - fincaen - litt utenfor byen.
Tragedien rammet den 23. august 2009.
- Jeg var her i butikken. Det var ettermiddag og Danilo og kusinen hans spurte om de kunne gå til butikken rundt hjørnet for å kjøpe godteri. Det fikk de jo, sier Margarita. Kort etter hørte hun en voldsom eksplosjon.
- Jeg lurte på hva det var. Jeg sto her i bakgården, men så tenkte jeg at jeg måtte passe på butikken min, og gikk inn der. Da kom en dame løpende fra markedet og fortalte at det var Danilo, at han var død.
Danilo ble bare ni år gammel.
- Han ville vært 17 år i dag, sier faren, Jaime.
Både Danilo og den 11 år gamle kusinen døde av en Farc-bombe som var ment å ramme politiet. Men de eneste som døde var de to barna.
- 20 dager etter at han døde, fikk vi et brev fra Farc. De ville at vi skulle betale «skatt» til dem, sier Jaime, fortsatt opprørt når han tenker på det.
«Vacuna»
En slik geriljaskatt betaler mange forretningsfolk i San Vicente, på lik linje med bønder på landsbygda som betaler for hver ku de eier. En slik «vacuna extorción» er egentlig utpressing, men den er også en slags forsikring mot trakassering eller direkte angrep fra geriljaen. For Margeritas klesbutikk var skatten 1 500 000 colombianske pesos i året. Det tilsvarer 4500 norske kroner, en høy sum for en liten sjappe i Colombia.
- Jeg dro rett til Farc-kontakten og fortalte at jeg hadde betalt nok. Mitt barns liv er min skatt for resten av livet, sa jeg. De sa at innkrevingen var en misforståelse, og siden har jeg aldri betalt noe til dem, sier Jaime.
Men hva skjer i San Vicente når Farc er borte for godt?
- Jeg er glad for fredsavtalen, men jeg er så redd for at ELN kommer og tar kontroll. Kanskje de krever skatt av oss, sier Margerita.
ELN er den andre store geriljagruppen i Colombia. De har ingen fredsavtale, men forhandlinger pågår, med norsk hjelp, i Ecuador.
Dette er en problemstilling alle er bekymret for. I et maktvakuum er det alltid noen som vil inn og ta kontroll. Når Farc er borte, vil kanskje ELN prøve seg, eller avhoppere fra Farc. Eller rene kriminelle bander. Det er ikke sikkert staten har sterke nok institusjoner til å fylle tomrommet. Mange soldater, mange av dem brutale, er ikke nok til å vinne tillit, snarere tvert imot.
Avhengige av Farc
Folk i San Vicente og mange andre steder på landsbygda i Colombia har levd med Farc i årevis. De har tilpasset seg et liv med en ulovlig og svært voldelig geriljabevegelse tett på. Selv om Farc har spredd frykt og død, har mange blitt mer eller mindre avhengige av geriljaen. Farc trenger jo både mat, utstyr, biler og våpen. Mye skal kjøpes for å drifte en geriljahær på mange tusen menn og kvinner. Og mye av det ble kjøpt i San Vicente og andre byer og landsbyer i landet.
Nå har Farc forsvunnet, og dermed en god kunde.
Vi møter Adalfy Araujo. Hun driver jernvarehandel midt i San Vicente.
- Det er håpløst. Jeg har solgt masse utstyr til myndighetene som bygger opp de nye omskoleringsleirene til Farc utenfor byen her. Men de betaler jo ikke! Presidenten vil ikke betale!
Hun er svært kritisk til det som nå skjer.
Men det er vanskelig å snakke om det å drive forretninger med Farc.
Men i likhet med flertallet i San Vicente så støtter hun fredsprosessen. 60 prosent stemte for fredsavtalen i folkeavstemningen, 40 prosent sa nei. På landsbasis var det som kjent et bitte lite flertall mot avtalen, men den ble likevel loset gjennom parlamentet.
Farc er ikke en hær av fremmede som skjuler seg i jungelen og bare dukker opp for å drepe, kidnappe eller kreve inn penger. Farc er en sønn, en onkel, en venn fra barndommen. Alle kjenner Farc-soldater. Og fortsatt lever minnet om de fire årene med Farc-styre her.
- I løpet av de fire årene var det bare fem drap her. Det er jo ingenting. Klart det er noen som ser tilbake på denne perioden med glede. Det var jo trygt her, sier Cristhian.
Han forteller også om en ektemann som hadde vært utro. Han ble hentet av noen fra Farc-geriljaen. Så ble han avkledd og bundet til et tre. Der måtte han stå hele natten mens myggen forsynte seg grådig.
- Han lærte seg en lekse, slår Cristhian fast.
Blodbadet
De kjørte hjem til gården sin på landsbygda, på en smal og svingete grusvei. De kjørte i en liten pickup med høye karmer. I pickupen satt
familiemedlemmer og arbeidsfolk på gården, til sammen 17 personer. Seks av dem barn. Det var i 18-tiden, i skumringen, den 9. mai 2011.
- Plutselig smalt det, forteller 26 år gamle Katerina Flores Cuellar.
- Jeg satt foran ved siden av mannen min, Emiro, som kjørte. I fanget hadde jeg min to år gamle sønn Johnny.
En koselig biltur var plutselig blitt et blodbad.
- De dreper oss! De dreper oss!
Det var hylende barn og voksne. Emiro klarte å kjøre videre, men etter noen meter kom det nye skudd, og nå ble bilen beskutt både forfra og bakfra.
- Selv klarte jeg ikke å hyle eller noe, sier Katerina. - Jeg bare holdt ungen nede for å beskytte henne mot kulene, og ba til Gud.
Flere andre ropte.
- Vi er sivilister! Ikke drep oss!
Bilen stanset, og skytingen opphørte. En av ungene hadde falt av lasteplanet da den første skytingen startet. Soldatene som kom til, forsto at noe var galt. Offiseren kom kjørende med den lille gutten, som klarte seg.
Katerina måtte telle etter hvor mange som ble skadet, og kom til sju skadde, fem alvorlig.
En kule hadde sneiet nakken hennes. Hun blødde, men var ikke alvorlig skadet. En av ungdommene hadde et kjempesvært kutt over magen, og tarmer hang utenfor. Han overlevde, mot alle odds.
Men det gjorde ikke den 18 år gamle Eduardo, en student. 28 dager etter skytingen døde han av skadene.
Det var en patrulje fra den colombianske hæren som hadde skutt. Etter at soldatene forsto hva som hadde skjedd, hjalp de sivilistene til sykehuset.
- De trodde vi var Farc-soldater! Helt utrolig. Det kom i alle avisene og på tv.
Etter hvert ble fem soldater arrestert, men de er alle løslatt igjen.
- Kommandanten sa først at det var en misforståelse og beklaget det som skjedde. Men seinere sa han at det var en kryssild! Ren løgn. Vi har aldri fått erstatning. Ikke engang bilen har de betalt for, forteller Katerina Flores Cuellar.
Bilvraket står fortsatt på gården i Brisas del Losada. Vi løfter fram frontruta og teller åtte kulehull.
Korrupsjonen
- Det er ikke geriljaen som er problemet her, sier Christhian Diaz.
- Problemet er korrupsjonen! Fra topp til bunn er det korrupsjon. Presidenten, guvernøren, borgermesteren og hele samfunnet.
Svaret hans er utdanning. Folket må lære seg hvordan et sunt demokrati fungerer, uten korrupsjon.
Tidligere ville Cristhian flytte til hovedstaden Bogotá, men han har ombestemt seg.
- Jeg vil bo her i San Vicente og være med på forandringen. Dette er min jord, her er min familie, her skal drømmene mine oppfylles.