Da vi logget oss inn som gjester i Folketrygdfondets lokaler i Haakon VIIs gate i Oslo, merket vi et borende blikk fra den ene kortveggen. Der satt en motløs og utslått stakkar og stirret bort på alle porteføljeforvalterne og analytikerne som hastet inn og ut. Desillusjonert og tappet for all energi, i motsetning til noen av de testosteronbombene som daglig passerte på vei til et ærend her i åttende etasje. Malt så hjerteskjærende fortapt som bare Christian Krohg kunne makte, i en tid da ingen ennå hadde tenkt tanken på å spenne opp et sosialt sikkerhetsnett for å dempe fallet for dem som snublet.
- I all sin desperasjon utstråler maleriet «Arbeidsløs» en vakker symbolikk, som hver dag minner oss på viktigheten av velferdssamfunnet, sier Olaug Svarva når hun like etterpå ønsker oss velkommen.
Etter tretti år i hovedstaden er dialekten til steinkjerbyggen blitt avslepet og ørlite temmet, men ikke mer enn at det er fullt mulig å høre hvor Folketrygdfondets administrerende direktør har sine røtter. I de nøkterne lokalene, der nye børsgevinster en sjelden gang, til nød, kan feires med litt kake, har Olaug Svarva denne ettermiddagen tatt på seg spanderbuksene.
Det skjer ikke ofte, skal vi etter hvert komme til å forstå.
- Vær så god, sier hun, og overrekker oss storverket om Folketrygdfondets historie, utgitt i anledning av at det i år er femti år siden opprettelsen i 1967. Med stor entusiasme guider hun oss gjennom praktverket som både beskriver etableringen av folketrygden og fondet, før de lange linjene trekkes helt tilbake til Mesopotamia av forfatteren og historikeren Øystein Kock Johansen, som har ført det hele i pennen.
At «Salus populi», som er en gammel latinsk frase og betyr «folkets velferd», kommer til å bli folkelesning i jubileumsåret - all sin prakt til tross - er like sannsynlig som at Olaug Svarva dukker opp i neste sesong av «Skal vi danse». Der deltar bare kjendiser, og mangt og meget kan sies om Olaug Svarva, men kjendis er hun ikke.
Til gjengjeld kåres hun hvert eneste år til en av Norges aller mektigste personer og er sjelden å finne utenfor topp-ti-rangeringen når makteliten listes opp. Hun troner som regel langt over statsminister Erna Solberg også, nærmest for å illustrere at det tross alt er forskjell på en tjener og en sjef.
- Slike maktutredninger sier ingen ting om meg, men reflekterer den rollen jeg har. Det er utelukkende i kraft av den jeg blir tillagt såpass stor makt. Vi er en av de største finansielle aktørene på Oslo Børs, og at Folketrygdfondets viktighet måles på dette viset, er bra. Jeg har en jakke jeg bærer så lenge jeg har denne rollen, sier Olaug Svarva, for ennå har hun til gode å bli blendet av alle topplasseringene hun har oppnådd i sine elleve år som fondets ypperstesjef.
- Man må ha beina på jorda, bedyrer hun, og ler forskrekket ved tanken på at noen i sin villeste fantasi skulle få seg til å tro at maktkåringer var noe som gikk henne til hodet.
Når Olaug Svarva reiser hjem til Lilleaker om ettermiddagene, er det knapt noen om bord på trikken som aner at kvinnen som sitter ytterst i midtgangen, ofte med ryggen mot kjøreretningen, har ansvaret for fellesskapets sparemidler, selve bufferfondet for fremtidige generasjoner. I beste fall skal det aldri bli behov for å ta ut noe som helst fra Folketrygdfondet, i motsetning til det langt større oljefondet, som er styrt av handlingsregelen. Verdien ved årsskiftet var altså 212 milliarder kroner, og selv om ingen har nøkkelen til dette pengeskrinet, ei heller Olaug Svarva, er det kanskje like greit at ikke alle medpassasjerene vet hva hun indirekte er god for.
Tragedien snudde alt
Hun fikk tidlig oppleve hvilken lykke folketrygden straks brakte over folk flest da den ble innført i 1967. Sommerferiene brukte familien - mor, far og Olaugs to eldre søsken - å tilbringe hos mormor på Gjengstø i Hemne. Der hadde «Stor-Olaug» rukket å bli pensjonist og mottok nå alderstrygd.
- Jeg husker at jeg fikk være med henne på postkontoret og hente ut anvisningen. Da vi kom hjem, åpnet hun konvolutten med pengene, og så kastet hun sedlene ut i rommet mens hun smilte tilfreds. «Se hvor rike vi er», tullet hun. I ettertid synes jeg det er godt å hente fram disse minnebildene, for de forteller en fin historie om hvordan folketrygden traff folk og hvilken trygghetsfølelse som spredte seg, erindrer «Litj-Olaug».
- Jeg er veldig stolt over å være oppkalt etter mormor. Småbruket på Gjengstø var mitt barndoms sommerparadis, med dyr og fiske og all friheten som hørte med.
«Stor-Olaug» var en mormor med stor M, en viktig voksenperson som oste trygghet og ga «Litj-Olaug» masse oppmerksomhet. Hun skulle bli stadig viktigere med årene, og spesielt etter at tragedien rammet familien med full kraft da Olaug Svarva var ni år gammel. Faren Brynjar døde, brått og uten forvarsel, bare 43 år gammel av en hjerneblødning.
- Livet ble jo snudd opp ned over natta og skulle selvsagt komme til å prege meg, slik det gjør med alle som mister en forelder i den alderen.
Faren drev bilforretning på Nordsileiret i Steinkjer. «Brødrene Svarva» forhandlet Fiat, og da han plutselig gikk bort, var han i gang med å utvide butikken.
- I tillegg til den brutale opplevelsen og sorgen det var for en hel familie å miste en ektemann og far, kom den økonomiske usikkerheten oppå det hele. Men mora mi handlet resolutt, brettet opp ermene og overtok styringen av bedriften.
Og med alle de tre barna involvert i driften, på ulikt vis.
- Alle som er vokst opp i slike familieforetak er vant med å ta i et tak, sier Olaug Svarva, og husker hvordan hun tråkket rundt i hjembyen som sykkelbud, mens de eldre søsknene fikk mer ansvarsfulle oppdrag i selve butikken. Hjemme diskuterte de skole og rentenivå og venner og bunnlinje om hverandre, over både frokosten, middagen og kveldsmaten.
- Bilbransjen er knallhard og følsom for svingninger. Jeg forsto nok hva konjunkturer i praksis var, før jeg egentlig kunne ordet og visste hva det betydde.
Johanna Svarva var et fyrtårn i familiebedriften på Nordsileiret, og Olaugs første, største og fremste rollemodell. Fortsatt er det henne hun strekker seg etter når hun nærmer seg 60 år.
- Hun var sterk, flink med mennesker, en veldig klok og oppegående dame. Trass i den økonomiske usikkerheten som preget en bransje der det ofte svingte underveis, skapte hun en trygghet i hjemmet.
Samtidig var mora en pådriver for å få den yngste datteren ut i verden.
- Skaff deg utdannelse. Kom deg ut. Alt er mulig. Kjønnsperspektivet ble aldri nevnt, det sa seg liksom selv at du som kvinne skulle klare deg selv.
17 år gammel reiste hun ut for første gang, til Chicago som utvekslingselev fra gymnaset på Steinkjer. Etterpå studerte hun ved Trondheim økonomiske høgskole (TØH), før hun dro tilbake til USA - til Denver, Colorado - og tok en bachelor og MBA. Disse ble senere komplettert ved at hun utdannet seg til autorisert porteføljeforvalter ved Norges Handelshøyskole.
Deretter var det bare å gyve løs med toppstillinger i bank og finans, fram til hun i 2006 ble ansatt som administrerende direktør i Folketrygdfondet.
Den private sfære
Mor Johanna døde for tjue år siden, og det er lite som lenger knytter Olaug (med mellomnavnet Johanne, oppkalt etter sin oldemor) til hjembyen Steinkjer. Begge søsknene bor fortsatt i Trøndelag, «men de synes jeg ikke du behøver å skrive noe om». De har et utmerket søskenforhold, det er ikke det - de møtes både tett og ofte, for familiebåndene virker ubrytelige - men Olaug er Olaug, og her sitter altså hun.
Ungene er flyttet ut («ja, det er riktig, datteren min heter Johanne, som meg, men…»). Og mannen gjennom et langt ekteskap er ingeniør og heter Jan Helgebostad, «men egentlig er ikke det så viktig heller…».
Det er ikke det at hun mistrives her hun sitter og vekter det hun sier. Tvert imot egentlig, hun har god tid og kan gjerne forklare bakgrunnen for hver eneste aksje i Folketrygdfondet, om vi har tid til å være igjen utover kvelden. Det har vi ikke. Hvert eneste ord er som en nøye gjennomtenkt verbal utbetaling, og for hver setning sjekkes saldoen grundig før Olaug Svarva gjør et nytt oralt uttak.
- Jeg skjønner at det kan være viktig å la folk bli kjent med den som bekler en slik posisjon som den jeg har, men jeg har aldri vært særlig ivrig på å eksponere mine nærmeste, ler hun litt unnskyldende, men bestemt, og lurer på om vi ikke heller skal bla litt mer i Folketrygdfondets festlige jubileumsberetning.
Tenk pensjon ungt
Et par dager i forveien serverte Opinion en undersøkelse for Kommunal Landspensjonskasse (KLP) som viste at nesten halvparten av dem under 30 år allerede frykter pensjonisttilværelsen, i den forstand at de tror at de ikke vil få nok pensjon til å kunne få en god alderdom.
- Jeg så den undersøkelsen, sier Olaug Svarva.
Hun skulle gitt noen trøstens ord med på veien, men i stedet foreskriver hun - om ikke blod, svette og tårer - så en bevissthet i de valgene dagens unge må gjøre.
- Jeg husker ikke helt eksakt når jeg selv tok ordet «pensjonssparing» i min munn, sånn helt privat, men det var sent. Nå må ungdommene tenke helt annerledes enn det min generasjon behøvde å gjøre, sier Folketrygdfondets sjef.
Det høres ikke helt fair ut, synes de unge, men Olaug Svarva mener likevel at Norge er i en svært privilegert situasjon sammenlignet med mange andre land.
- Vi har hatt en veldig velstandsutvikling, spesielt de siste 15 årene, og har tjent på høy oljepris og stor oljeproduksjon, samtidig som vi har kunnet eksportere ettertraktede varer til for eksempel Kina, parallelt med at vi har importert billig derfra. Vi har bygd opp et pensjonsfond som er to og en halv gang så stor som verdiskapningen i Norge, og vi har et sikkerhetsnett som er ganske så finmasket.
- Men…?
- Likevel må hver og en ta større ansvar for sin egen pensjonssparing framover, det er den ubønnhørlige sannheten. Det gjelder i og for seg oss alle, men de som er unge i dag og står på terskelen til å gå ut i yrkeslivet, må være seg bevisst hvor viktig det er å forsøke å komme seg inn i boligmarkedet. Stadig flere arbeidsgivere har innskuddspensjon. Ungdommene i dag gjør lurt i å sette seg inn i pensjonsspørsmål i en langt tidligere fase i livet enn det foreldrene behøvde å gjøre.
For ti år siden uttalte Olaug Svarva at grådighetskulturen i Norge neppe var mer utbredt enn i andre land, selv om hun stadig valset opp med opsjonsavtaler og lederlønninger som fikk folk til å gape på den tiden.
- En del av ordningene tålte knapt dagens lys. Nå er det lovfestet at opsjoner først skal god kjennes av aksjonærene, og at det skal rede gjøres for lederlønningene i generalforsamlingene i selskapene. Dermed har vi fått slutt på de helt urimelige ordningene. Og fortsatt er lederlønningene her i landet gode, forsikrer Olaug Svarva.
Hun er heller ikke særlig bekymret for at ulikhetene kommer til å øke faretruende i tiden framover, slik mange frykter og mener å se en klar tendens til også i Norge.
- Et velferdssamfunn som hegner om sikkerhet og trygghet gir større grobunn for vekst, og er den beste forsikringen mot et gryende forskjellssamfunn.
Hun har fortsatt kontakt med familien hun bodde hos i Chicago for over førti år siden.
- Jeg reiste dit med en liten koffert, som inneholdt et par bukser, noen T-skjorter og en vinterkåpe, og jeg kom virkelig til Amerika, liksom, der alt var større. Huset, bilene, maten. Det var en klassisk middelklassefamilie, som relativt sett har fått det dårligere nå enn de hadde den gang. I USA har de rikeste blitt enda rikere, og middelklassen har skrumpet inn. Det er aldri noe godt tegn når det skjer i et samfunn, men der mener jeg at vi står bedre rustet. Og Folketrygdfondet er en del av dette tannhjulet. Vi er en stor finansiell aktør som skal bidra til velfungerende markeder.
Olaug Svarva serieproduserer ord som «profesjonell», «ryddighet», «klokskap», «ansvar» og «tydelig eier» - for med det som ammunisjon, skal velferdssamfunnet vernes så lenge som mulig.
Luksus i teater
Sin egen pensjonisttilværelse har hun ikke begynt å planlegge i detaljer ennå, men hun har ingen grunn til å bekymre seg. I fjor sto hun inntektsført med 4,5 millioner. Hun vil ikke snakke om hva hun tjener, utover at alt ligger åpent tilgjengelig for innsyn.
Men så flasher hun heller ikke sin velstand, verken på jobb eller privat. Det ville neppe sett særlig betryggende ut om Folketrygdfondets direktør samlet sine ansatte over champagneglass på Aker Brygge, hver gang en ny investering gjorde sparegrisen enda litt fetere.
- Jeg tror egentlig det ikke er så mange slike karikerte finansmiljøer lenger. De fleste aktørene i næringslivet er hard-working, og hele tiden er det heldigvis noen som har henting i barnehagen.
Hun elsker jobben, forsikrer hun, like mye i dag som da hun tiltrådte som toppsjef i 2006.
- Men jeg er opptatt av selv å finne den riktige balansen mellom jobb og fritid, på samme måte som jeg tror at de andre i Folketrygdfondet også blir dårligere beslutningstakere hvis det er ubalanse i regnskapet.
Hun praktiserer litt yoga og bruker mye tid med familien.
- Den optimale formen for luksus er å være på hytta i Skåbu i Gudbrandsdalen, eller å se en teaterforestilling i Oslo.
Da lener hun seg tilbake og nyter livet.
For det er bunnlinja som teller.