Litt pinlig å innrømme, men det er faktisk ganske vanlig. Et søk på nettet sier meg at hele seks av sju visstnok har opplevd det.
Mobilen kortsluttet øyeblikkelig, ingen vits med egne opplivningsforsøk. Det var da det begynte.
Jobben utstyrte meg med en vente-telefon mens min skulle på verksted. En slags venn-i-nøden-telefon. En telefon noen andre hadde levert inn, hm, hvorfor det? En venn som ville så altfor mye for meg, viste det seg.
Det begynte allerede den første natta. Jeg våknet av stemmen til Siri, du vet hun Iphone-dama du kan spørre om allslags ting og som svarer med sin automatiske stemme.
- Jeg hører ikke hva du sier! påstår Siri høylytt ut i natta.- Hva, jeg lå og sov?! - Hva kan jeg hjelpe deg med? - Ti stille, jeg vil bare sove!
Jeg ante ikke at dette bare var begynnelsen. Neste morgen våkner jeg av at min far ringer.
- Hva er det, spør han bekymret.
- Nei, jeg vil bare ha en kopp kaffe. Men faren min som jeg ringer til altfor sjelden, egentlig bare når det har skjedd noe og jeg virkelig må snakke med ham, høres oppriktig bekymret ut.
- Jeg våknet til ti ubesvarte anrop fra deg, sier han. Jeg har da ikke ringt, selv om jeg ofte tenker at jeg bør ringe oftere. Aner Siri det også, eller hvem det er som styrer denne vente-mobilen, og ringer på min vegne.
Så er jeg på bussen, jeg oppdaterer meg på nyheter på mobilen, da den fullstendig ute av min kontroll går ut av avisen jeg leser og inn på appen til treningssentret jeg av og til bruker.
Hva, jeg trykker desperat på alle taster, men her er det ikke lenger jeg som bestemmer. Noen, jeg velger å tro det er Siri, begynner å booke meg inn på treningstimer. 45 minutter step i kveld, en time spinning i morgen. Hjelp! Ja, jeg bør trene oftere, men jeg vil bestemme det selv.
Senere på dagen ser jeg det lyse fra mobilen mens jeg sitter foran pcen. Den har gått inn på banken og inn på det som er min sparekonto. Litt for lenge siden du har satt inn noe her, er det som Siri sier. Og ja, slik fortsetter det. Mobilen holder bare på, fjern slekt og gamle venner ringes, uten at det er jeg som står bak og midt i en hektisk ettermiddagsstund med middagslaging og unger som skal hit og dit, settes en meditasjonsapp jeg hadde glemt jeg en gang lastet ned på med høyt volum:
- Take a deep breath! sier den gode og rolige mannlige stemmen, men jeg hører bare den mekaniske stemmen til Siri: Hva kan jeg hjelpe deg med?!
Etter middag går jeg meg en tur, må tømme hodet og klare meg selv, så jeg tar ikke med mobilen. Fem minutter unna huset får jeg panikk og går hjem igjen. Jeg har jo aldri vært så lenge uten mobilen før, ikke de siste årene i alle fall. Det sjekkes, ringes, meldes, bookes og avbookes. Men jeg trenger ikke Siri til å gjøre det.
Eller er det nettopp det som er hennes jobb i fremtiden, tenker jeg når jeg kommer hjem fra gåturen og nesten blir overrasket over at ikke mobilen står i gangen for å ønske med velkommen tilbake.