Hvor skal du hen, da?
- Nå skal jeg tilbake til Stavanger, og nå sitter vi her og venter på Flybussen. Grunnen til at vi er her, er at en av døtrene mine bor her. Hun jobber i Luftforsvaret, i Luftforsvarets musikkorps. Så vi er kjempeglade for at Luftforsvarets musikkorps overlevde statsbudsjettet nå før jul!
Så da kommer dere hit til byen for å høre på konserter?
- Ja, her i Trondheim er vi et par, tre ganger i året. For å høre på konsert, ja. Men helst for å passe barnebarna, slik at min datter og min svigersønn kan holde konsert.
Hvilket instrument spiller de?
- Min datter spiller trombone, og min svigersønn spiller horn.
Blåsere, altså?
- Ja, begge er blåsere.
Har dere et blåsergen i familien?
- Jada. Min mann har spilt trombone, og barna har gått i musikkorps. Kanskje ikke akkurat gen, da, men vi har vært veldig interesserte musikk.
Enn du selv, spiller du noe?
- Nei.
Ingenting?
- Nei. Jeg hadde ikke genet. Men jeg er glad i musikk. Vi har abonnementsbilletter til Stavanger Symfoniorkester. Det er først og fremst klassisk musikk jeg lytter til nå. Er det ikke noe med at når folk blir gamle, så blir de interessert i klassisk musikk?
Jeg vet ikke?
- Altså, mitt barndomshjem var ikke preget av dette.
Hva slags musikk var barndomshjemmet ditt preget av?
- Lite. Når du kommer fra arbeiderklassen, og er førstegenerasjons akademiker, så blir du sluset inn i slikt.
Det er mer miljøet enn arven som har spilt inn?
- Ja. Men jeg må fortelle dette også: Trondheim er vår studieby! Så det er som å komme hjem, når vi kommer hit! Trondheim står i et rosenrødt skjær. Her studerte vi, her ble vi forelsket, her var vi ungdommer. Her skjedde det.
Hva skjedde?
- Nei, det må forbli hemmelig. Der må jeg sette strek. Vi møttes egentlig tidligere. Men Trondheim er en flott studieby. Trondheim har fått til noe som Stavanger ikke har fått til. I Stavanger ligger campus langt utenfor byen. Jeg tror det er godt over 10 000 studenter i Stavanger, men vi merker dem ikke! Det gjør vi her – eller det gjorde vi i hvert fall – jeg vet ikke hvordan det er nå.
Ok. Hva studerte dere?
- Dette var fra 1969 til 1972. Mannen min studerte på det som het NTH, og jeg på det som het Lærerhøyskolen, som lå på Rosenborg. I gamle dager var det lærerskoler rundt om i landet, men her i Trondheim var det lærerhøyskole. Det var veldig stas. Der tok vi grunnfag i saker og ting, det var veldig flott.
Jobber du innenfor akademia?
- Nei, ikke nå lenger. Men jeg var lærer i ungdomsskolen i alle de år.
Hvordan står det til med ungdommen?
- Jo, ungdommen er ... la meg si det sånn: Jeg var lærer fra jeg var tjuefem til jeg var femti.
Så tenkte jeg at «nå må jeg finne på noe annet», og tok et hovedfag. Så ble jeg daglig leder i en menighet i Stavanger. Der jobbet jeg i elleve, tolv år. Og nå er jeg pensjonist.
Og nå nyter dere å komme til Trondheim og passe barnebarna?
- Å ja ... og der kommer mannen min! Nå har jeg fortalt alt om at du har gått på NTH og alt.
- Ja ja, men nå må vi gå og finne bussen vår.
- Ok. Nå har du vel nok?
Jo da. Men du, en ting til, når dette kommer på trykk er det første april. Tror du at du kommer til å bli lurt?
- Hadde jeg hatt min svigermor her, kan du være helt sikker på at det hadde kommet noe, og ikke bare av typen «du har hull på strømpen», men en god practical joke. Men nå tror jeg det er en utdøende kunst, altså.
Kan du huske noe spesielt du ble utsatt for?
- Nei, jeg tror ikke det, ikke på stående fot. Men jeg vet at den generasjonen før oss, de hadde stor glede av det.