Fra Store norske leksikon: Lån, trønderlån, stuelån. Nordenfjelsk betegnelse på våningshus i tradisjonell gårdsbebyggelse. (…) kjennetegnes av en lang, smal bygningskropp i to etasjer, der de fleste rom er gjennomgående med lys fra to sider.

Noen tror at «lån» er navnet på et hvilket som helst våningshus på trønderske gårdsbruk. Slik er det altså ikke. Det finnes en hel del faste karakteristika som må være på plass for at et hus skal fortjene betegnelsen trønderlån.

LES OGSÅ: Gunnhild Midtlyngs lån er flere hundre år gammel - men innredet med mye nytt som er kjøpt på nett.

La oss starte med inngangsdøra. Den må ligge på langsiden, og lede inn til det som har vært husets opprinnelige midtkammer. Fra dette rommet går trappa opp til andre etasje. Fra riktig gammelt av var det gjerne et kammers for kårfolket bak dette rommet. På den ene siden lå dagligstue med kjøkken, på den andre siden møtte du… en stengt dør. For bak denne lå finstua, et avstengt rom som bare ble varmet opp og brukt ved spesielle anledninger. Skulle kjøkkenet være et eget rom, ble dette lagt i kammerset. Dette er en romstruktur du kan kjenne igjen fra mange gamle gårder, og er også den oppskrifta Liv Mari brukte da hun bygde huset sitt. «Men er ikke trønderlåna et veldig langt hus, da?» spør du kanskje. Jo i mange tilfeller ble husene etter hvert lange og smale. Dette kom av at byggeskikken var å legge til nye rom på enden av huset hver gang det ble behov eller ressursoverskudd. Ble husene lange nok, ble det også behov for ekstra pipeløp, trapp og inngangsdør. Da har du ei real trønderlån.

Økt boligstandard i enden

Husene fikk sin langstrakte form ved gradvis påbygging i endene ettersom nye generasjoner kom til og kravene til boligstandard økte, skriver Store norske leksikon. Og på et måte er det akkurat det som har skjedd også med Liv Maris lån, selv om påbyggingen ikke har vært gradvis. Hun har nemlig vaskerom og bad i den ene enden, nettopp fordi kravene til boligstandard har økt. Denne låna er bygd med moderne livsløpsstandard.

Det betyr også at Liv Mari har bredere dører og en mer brukervennlig trapp enn du vanligvis finner i ei lån. Men ellers har hun holdt seg til tradisjonelle løsninger. Hun har én stue på hver side av det vesle kjøkkenet sitt. Og ditto rom oppe. Med grunnflate på 75 kvadrat har hun holdt seg innenfor rammene for et Husbankhus.

– Egentlig er huset i største laget for ett menneske, men det er jo begrenset hvor lite hvert rom kan være også, sier hun, og inviterer oss inn i finstua. I likhet med tvillingen på den andre siden, er den 19 kvadrat. Et nett rom med tapet, synlige takåser og vinduer på tre vegger.

Moden drøm

Drømmen om eget hus har nok Liv Mari båret på lenge. Hun skulle bli nesten 50 år før den lot seg realisere.

– Det er kanskje greit å vise fram det også, at drømmer kan oppfylles også etter at en er blitt godt voksen? «Det er så lenge siden nå, det er ikke noe å skrive om», sier hun om det faktum at Anes pappa døde mens datteren var baby. Men vi ber om å få nevne det allikevel, som en del av et bilde av et ekte liv. For det kan jo skje ting som gjør at interiør blir en høyst underordnet del av et hjem. Som gjør at det er viktigste i verden er å ha familien sin i nærheten. Derfor var det fint for Liv Mari å bo i kårboligen på foreldrenes gård Elvran Øvre i mange år. Og derfor var det naturlig at et nyhus skulle bygges på tomt skilt ut fra hjemgården, med foreldre, søsken og tantebarn i husene rundt. Men når hun først var kommet så langt, måtte det også bli et vakkert hjem. Liv Mari er en estetiker. Blomsterdekoratør og opptatt av ting som lever. Hun kunne aldri hatt kunstige blomster. Og ikke MDF-plater. Nei, ekte panel må det være, selv om det kan sprekke litt, og selv om det var mye arbeid å male det.

– Selve huset ble satt opp av Stjørdal tømrerservice. Men malingen har jeg gjort selv. Med hjelp fra venner og familie, da.

Mor banker på døra. Skal bare si fra at hun drar. De er ekstra nær hverandre nå, familien, etter at far Johan Arnt Elverum gikk bort i vinter. Liv Mari koker kaffe og forteller om styrken og tryggheten hun har hentet i å bo tett på sine. Dét er viktigere enn en den perfekte tomta eller den spektakulære utsikten.

50-årsgaver

Da Liv Mari fylte 50 år, fikk hun penger og ting og tang til tomta. Broren bygde et søppelskur som ser ut som en melkerampe. Søskenbarna fra Selbu kom med en 11 meter lang pakke: flaggstang. Det ble penger til skiferstein og til benker ved inngangspartiet – et sted hvor husets frue for øvrig virkelig har slått seg løs med blomstergleden sin.

– Blomster er mer enn bare pynt for meg. Det er noe jeg bare må ha.

Det ble også blomster på tapetet i finstua, som for øvrig er den stua Liv Mari bruker mest. Sånn sett bryter hun altså gamle skikker. Hun har spisebord, divan og peis i dagligstua, og det er nå engang slik at vi trekkes mot sofa og TV. TV-en har Liv Mari forresten gjemt inne i et skap, et av få nye møbler hun har kjøpt til huset. Salongen og dette skapet, det begrenser seg visst til det.

– Jeg er glad i både mennesker og gjenstander som har levd ei stund, jeg, smiler hun. Når hun skulle bygge hus var det derfor naturlig å skape et hjem der gamle ting og tang kunne passe inn. Og få selskap av nye elementer i gammel stil. På badet har hun begge deler. Toalett med vegghengt sisterne med snor er ikke akkurat hyllevare hos byggvareforretningene på Stjørdal. Badekaret med frittstående armatur opp fra gulvet krevde en fleksibel og flink rørlegger. Da er det enklere med vaskestellet fra gamle dager som står ved badekaret, eller den såkalte «vaskestolen» med marmortopp. Men strengt tatt er jo disse gamle sakene bare til pynt her inne på det bad med moderne funksjonalitet.

For slik et det med Liv Maris trønderlån. Den har gammeldags rominndeling, men moderne standard. Ei lån anno 2011.