Det var ennå langt til vår da beskjeden kom en ganske alminnelig dag i februar: Vi skulle få en chilibonde i familien.
Inspirasjonen kom fra sydligere strøk, nærmere bestemt Malmø, hvor vi hadde vært på besøk og sett vår sydsvenske kompis flotte seg med frodige chiliplanter. Gjennom en sommer på en solrik terrasse hadde de nådd meterhøye proporsjoner og gitt slekt og venner masse herlig chili. Så også oss. Et pent utvalg frø ble med hjem til et foreløpig tilhold i lomma.
Så hadde vi strevd oss gjennom en høst med få høydepunkt. Men ett av dem var en heidundrende runddag. Og på et variert gavebord ble tanken atter sådd, da en venninne la en pent innpakket Chilli Willy på bordet. Og for de som måtte tro dette var Chilly Willy, den barnlige tegneserie-pingvinen. Not. Willy var riktignok bittesmå frø i et bittelite minidrivhus. Men definitivt for voksne. Dette var chilifrø av grovt kaliber, som nok ikke bør dyrkes i påsyn av barn og besteforeldre om de skulle vokse opp til å få sin rette fasong.
Han ble inspirert. Han gikk grundig til verks. Vulgære Willy fikk selskap av flere frø, heldigvis med potensielt mer sømmelig utseende. Det ble sekker med jord, plenty med potter. Men ikke nok. Datteren ble sendt ut for å kjøpe flere. Et førtitalls. Spede spirer lyt få stå. Men spirene ble større. Måtte pottes om. Det ble lite med golvplass. Deler av stua var i ferd med å bli omdannet til en kommende chilijungel.
Urban dyrking? Joda, jeg er kjempefan. For flere år siden snekret jeg en urtekasse av anselig størrelse, som jeg fylte med persille, reddik, luftløk, koriander m.m. Mmmmm...
Ingen chili riktignok. Og absolutt ingen interesse, verken fra mann eller barn.
Men denne våren er saken en annen. I ei stue der Chilli Willy og kompisene vokser og trives, får også grønn entusiasme sin daglige næring. Mens vegetarianerdatteren flyr på kurs om «urban gardering», svever mannen rundt med vannekanne og illeluktende gjødselspray i heimen. Heldigvis skal Willy og de av bebbisene som ikke har fått et nytt hjem hos venner, snart flytte ut på terrassen.
Også fra andre byer kommer meldinger om vokserapporter på chili. Fra Malmø er beskjeden nedslående: En kortere periode med slendrian har ført til at «survival of the fittest» kun gjelder én enslig stayer, mens 15 småtasser har lidd en tidlig død. Fra Oslo, i hakket mer urbane omgivelser, tikker det inn statusrapporter om chili- og urteproduksjonen i reneste NASA-stil med hydrogenpotter og det som verre er.
Selv ser jeg fram til en forhåpentligvis normal vårsesong med luking i ei urtekasse med vårløk, timian, persille og slike ting. I fjor gikk det meste i vasken. En regntung forsommer ga mest mose i kassa og lang nese til urtebonden. Men det er ikke no stress. Det beste er vel å gjøre som poden som er russ i år. La humla suse og ta det rolig.
Det må da gå an å chille'n litt.