«Jeg velger meg april», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1888. For da fikk han rabalder og storm. Godt over 100 år senere kan jeg bekrefte at det stemmer. I disse dager er det nok av rabalder - spetakkel og hurlumhei om du vil - på hjemmefronten. April har definitivt skylda. For eksempel: Her har jeg pakket bort vinterskoene, og jeg har lagt hanskene, skjerfet og favorittlua i en eske. Esken er plassert på den øverste hylla i garderobeskapet. Jeg må stå på en kjøkkenstol for å nå opp. Jeg bærer ofte rundt på en kjøkkenstol nå om dagen. På den går jeg opp og ned. For det er av med hansker. På med hansker. Jeg orker ikke mer neglesprett nå.

April kødder til morgenrutinene mine. Dum som jeg var brukte jeg kalenderen som rettesnor for skifte av piggdekk. Jeg gledet meg til å rulle raskt og lydløst nedover bakkene til jobb. Tida skulle absolutt være inne for det. Jeg fikk jo vannblemmer i hendene etter å ha rakt smågrus og løv fra plena i to timer for en drøy uke siden. Det er når plena er brungrønn og forventningsfull i det ene øyeblikket, og så hvit og lodden i det neste, at jeg tenker på Bjørnsons linjer om årets fjerde måned: «Det volder litt rabalder», skriver han. Hva han hadde konkret i tankene hadde vært artig å vite, men for meg kan rabalder bety å la sykkelen stå og rusle til bussen i stedet. Den er selvsagt forsinka og stappfull. Jeg kommer for sent på jobb.

Bjørnson fikk april til å høre så romantisk ut: «I den blir somren til!»Jeg syns det er noe dritt og slår med glede fast at aprilrabalderet bare er noen dager unna å ta slutt. For å holde ut lengselen etter sommeren kjøper jeg vakre blomster. Hortensia i potte. Røde roser i en vakker vase. Slik får frokostkaffen ekstra krydder.

Jeg er midtsommerbarn og finner håp i Jægers tekst med melodi av tonene til Mozart: «Kom, mai, du skjønne milde.» Ja, kom mai. Jeg trenger deg nå. Og please, la det bli et varmt gjensyn. La fiolen blomstre skjønn!

Men jeg tror det ikke før jeg får se det.