Det er ikke lett å forestille seg at John-Peder Denstad var foreldreløs allerede som 12-åring. Mannen som har ledet mektige LO i Trondheim siden 2014 har et ansikt som trives skikkelig godt med å smile. Raust og ofte spretter smilet frem, mens kinnene dytter de blågrå øynene smale. Nå gleder han seg til 1. mai. Da er han tidlig på beina hjemme i den gamle villaen i Klosterdalen på Øya i Trondheim, før kona Anne Kari har våknet. Han går, Denstad elsker å gå, til sentrum. Mens fanfaren fra trompetisten i Bispehaugen ungdomskorps gjaller, står han høytidsstemt på taket av Folkets Hus. Klokken 08.00 heiser han det røde flagget. Så det norske. Fagforeningskjempen på 170 centimeter, leder for over 40 000 medlemmer, er klar for arbeiderklassens store festdag.

- Fagbevegelsen er en tidløs og nødvendig bevegelse, uavhengig av politisk system. Den er den eneste organisasjonen som jobber tverrpolitisk for det gode liv både i samfunnet og på arbeidsplassen. 1. mai er en feiring av gleden, takknemligheten over det som er oppnådd og kampviljen til å fortsette. Vi går samlet og musikken sveiser oss sammen. Det gir meg energi og entusiasme.

Ordene kommer lett til John-Peder Denstad.

Kamerater: I kjent stil oppildner LO-leder John-Peder Denstad streikende bussjåfører på Sorgenfri.

Kampklart kontor

Gode arbeidsforhold er en kampsak for LO, men en nidkjær inspektør fra Arbeidstilsynet ville trolig stengt kontoret hans med umiddelbar virkning. Rasfaren er høy på grunn av dokumenthauger og hyller fylt av tunge permer. Over rygglenet på kontorstolen henger en bunke T-skjorter, «Stopp EUs postdirektiv», «Trondheimskonferansen», «Ship to Gaza». Bak stolen står en billig gitar med en streng i manko lent mot veggen. Ved siden av ligger 60-årsgaven fra LO Trondheim. At det grafiske trykket med motiv av ei sjøbu befinner seg på kontoret to år etter bursdagen, forklarer Denstad med å peke på to kolonner av signaturer på baksiden.

- Jeg mangler én.

Langs den andre veggen ligger, mellom mye annet, en stor propell og ved døra en coop-pose med pils.

- Dahls, understreker Denstad, peker på etiketten og smiler bredt. Øl på kontoret er åpenbart ikke noe tabu.

Øverst på hylla, nær døra, ligger en ropert. LO-lederen er til enhver tid klar til å rykke ut, rive med seg roperten og holde flammende appeller under en aksjon eller en streik, nesten hvor som helst i landet.

- Hei, hvordan stå det til? Denstad er godt kjent blant de ansatte på Olavs Pub, som ligger i første etasje på Folkets Hus. Det er akkurat like mange gjester som ansatte til lunsj denne formiddagen. To stykker, som sørger for at LO-lederen og Ukeadressas journalist får et par solide club sandwich å sette til livs.

Helt siden guttedagene har John-Peder Denstad hatt en forvokst rettferdighetssans. Hvor den kommer fra, aner han ikke. Livet var i alle fall ikke særlig rettferdig med unge John-Peder. Minuttene før ambulansen kom til Selvaag-rekkehuset på Grefsen i Oslo i 1968, varte en evighet. Etter at faren var kjørt bort, gikk guttungen opp i andre etasje. I sengen der faren hadde ligget, var en stor urinflekk.

- Det finnes ingen Gud, tenkte John-Peder.

Han var 12 og foreldreløs. Fem år tidligere hadde han mistet moren. Hun våknet ikke igjen etter å ha blitt operert for hjernesvulst. John-Peder husker at moren var snill, og at han var glad i henne. Men til tross for en godt utviklet hukommelse, har han ikke så mange minner.

- Det som sitter igjen er at far gråt i fanget mitt. Kanskje fortrengte jeg smerten. Gjorde det jeg var nødt til for å overleve. For 15 år siden besøkte jeg graven hennes på Tromøya for første gang, sammen med datteren min Liv, som har navnet etter mor. Vi la igjen markblomster.

Da faren døde fikk han bearbeidet sorgen mer, og takker en lærer for det.

- Jeg holdt på å henge fra meg jakken for å gå inn i klasserommet da han kom og spurte om det var greit at han fortalte i klassen at far var død. Jeg sa ja, og det fungerte bra. I en sårbar situasjon er det så viktig at noen ser deg, og tør ta tak. Jeg hadde sett døden, visste hva det var. Men jeg måtte leve videre.

Kanskje var det opplevelsen av å ha mistet foreldrene som gjorde det, tenker Denstad, om at han gjorde et slags opprør etter farens død. Blant annet forsvant han til venner 17. mai, uten at de hjemme visste hvor han var.

Han blir blank i øynene når han snakker om moren og faren, ser ut på den regntunge Krambugata som sniker seg bak statuen av Johan Nygaardsvold. Det er kort vei mellom sorg og glede hos LO-lederen. Heldigvis sto ikke John-Peder og søsknene Trond og Unn Hilde alene i verden. Ett og et halvt år etter at moren døde, ble faren sammen med Gerd. Han ba barna kalle henne mor. Nå satt Gerd alene igjen med Johns tre barn og Jan William på ett og et halvt som de hadde fått sammen. Hun tok alle med og flyttet fra Grefsen til hjembyen Lillesand der hun hadde arvet et hus.

Ungdom på Sørlandet

- Frykten var at vi ble splittet. Det var ingen selvfølge at hun skulle ta seg av oss tre eldste. Jeg er veldig takknemlig, og har stor respekt for at hun gjorde det.

Gerd Denstad døde nylig, 89 år gammel.

- Som eldst av barna måtte jeg ta ansvar.

I to år, som 13- og 14-åring, var John-Peder avisbud. To ruter med Agderposten. På sykkel om sommeren, spark om vinteren. I helgene jobbet han på bensinstasjonen midt i byen.

- Den gangen gjorde bensinstasjoner andre ting enn å selge pølser. Vi hadde smøregrav, vasket biler, skiftet olje og dekk både på biler og traktorer. Bensinstasjonen var et samlingspunkt for ungdommen.

Den unge, blide gutten lærte fort hele den idylliske sørlandsbyen å kjenne.

For å gå på Dahlske videregående skole, tok han buss til Grimstad. Han spilte fotball på Lillesand IL, såpass bra at det ble en periode på kretslaget til Agder-fylkene. Fotballbanen er det eneste stedet der han trives på ytre høyre.

- Jeg har mange gode opplevelser fra fotballen. Vi vant mye, og du måtte tåle å bli satt ut av laget. Alle lærte å tilpasse seg et større fellesskap. Samspill er grunnleggende for alt organisasjonsliv. Treneren var fantastisk, en Nils Arne-type. Jeg har kontakt med ham ennå.

Aldeles nygift: Anne Kari og John-Peder giftet seg i Trondheim i 1984 - og gift er de fortsatt.

Beskrivelsen i russeavisa antyder at livet var mer enn lekser og fotball, «Spiller som Georgie Best, alltid gem på fest». Denstad likte den, George Best var en fantastisk spiller, men en enda større bohem og damevenn.

Denstad hiver innpå en kalkunbit og et par chips som er i ferd med å tørke ut. Prating er langt høyere prioritert enn spising.

Herdet som sosialist

Papirene fra Dahlske holdt til at han kom inn på kjemi på NTH. I sommerferien etter første året ble han kjæreste med Anne Kari Hansen, nabojenta fra Lillesand. Ett år senere kom hun til Trondheim for å studere næringsmiddelteknologi.

To år på Gløshaugen var nok for Denstad. Han ville ha mer fordypning, og hoppet av for å ta biologi på Rosenborg ved Den allmennvitenskapelige høgskolen. Etter to års studier brøt han av igjen. 24-åringen startet på Ila Jern, eid av Egil Alnæs, Trondheims rikeste mann. På universitetet var han ikke særlig politisk engasjert. Han avviser at det brå karriereskiftet var et utslag av sjølproletarisering, som var så populært blant akademikere i Arbeidernes kommunistparti (AKP) på 70-tallet.

- Jeg var bare drittlei av studier og ville gjøre noe helt annet.

Før han fikk kjeledressen på, ble han møtt av klubblederen for Jern og metall. Han var arbeiderpartimann, men verneombudet var AKP-er. Samholdet og solidariteten blant arbeidsfolket talte til Denstad. Materiell ulikhet hadde han alltid mislikt. Han ble radikalisert gjennom studiesirkler, undervisning i politisk økonomi, marxisme og alt som skulle til for å bli en revolusjonær. En replikk fra en arbeidskamerat sitter igjen i minnet, «Her jobber vi ikke for smuler, vi skal ta over hele bakeriet». Han deltok på hemmelige AKP-møter, men kjenner ikke til at det skal ha foregått våpentrening, slik noen har hevdet.

- Jeg ville jobbe for å endre samfunnet mot sosialismen.

- Hva betyr det å være marxist i dag?

- For meg er det en metode for å analysere et samfunn. Selv om verden var en helt annen på slutten av 1800-tallet, er marxismen et verktøy som fortsatt er gangbart.

Denstad ser fortsatt på kapitalismen som en klassekamp mellom dem som eier produksjonsmidlene og de som selger arbeidskraften sin. Da han gikk ut av porten etter drøyt to år på Ila Jern var han en skolert AKP-er og klar for å gjøre ferdig hovedfaget i biologi. To år senere var det i boks. Professoren hans hadde halt i land et stort prosjekt finansiert av oljeselskapet Fina. Dermed fulgte fem år som forsker for den unge biologen. Oppgaven var å finne ut hvordan ulike metoder for å håndtere oljesøl ville påvirke livet i havet. Det passet bra, Denstad var glad i naturen og en ivrig dykker. I Rosenborg-tiden hadde han og fem andre spleiset på den gamle engelskkutteren «Nor». Båten ble brukt til dykking, men også til ferieturer. I løpet av sommeren da «Nor» seilte til Gotland, hadde 120 personer vært om bord i kortere eller lengre tid. Sosialt, altså.

Kjærligheten til frisk luft, frihet og sjøliv har vart ved. Det lange håret er borte, og erstattet av en sølvgrå bakoversveis og kinnskjegg. Men standardantrekket er fortsatt dongerijakke og flanellsskjorte utenpå T-skjorta.

Mer og mer LO

Etter hvert fant Denstad ut at forskning ikke var det han ville drive med. Han ville prøve seg som lærer, tok praktisk pedagogisk utdanning, ble lektor og begynte å undervise innvandrerungdom i realfag. Denstad likte jobben, men da han ikke fikk fast stilling, hoppet han over til Direktoratet for naturforvaltning og ble saksbehandler. En grundig byråkrat. Både i studietiden og på alle arbeidsplassene Denstad var innom, fikk han tillitsverv. Med årene tok fagforeningsarbeidet mer og mer tid, og i 1999 tok han over som sekretær i Samorg Trondheim, som det het på den tiden. Da ble han frikjøpt 50 prosent for å drive faglig arbeid.

Etter ti år sluttet han i Direktoratet og begynte å kjøre buss i Trondheim Trafikkselskap. Det høres ut som en utgave av sen sjølproletarisering, men Denstad sier det mest handlet om at han var lei.

- Jeg ser livet i epoker. Etter ti år som byråkrat, ønsket jeg å gjøre noe praktisk. Jeg ville ha fotfeste der grunnfjellet er. Det er en trivelig arbeidsplass.

Pitstop: Et liten rast med hele familien i Dublin. John-Peder og Anne Kari med døtrene Lena og Liv på ryggsekktur i Irland i 2002.

Han kunne vært LO-leder på heltid, men holder fast på å kjøre buss én dag i uka.

LO i Trondheim har makt og innflytelse, også i politikken. For mye, mener en del. Denstad vil ikke vedkjenne seg at han og LO er ei kvise på ordfører Rita Otterviks rumpe. Han mener tvert imot at fagbevegelsen har vært med å løfte henne og Arbeiderpartiet frem til politisk makt og posisjon. Selv sitter han som vararepresentant for Rødt i bystyret.

- Hva er mektigst, Rådhuset eller Folkets Hus?

- Rådhuset. Det er politikerne som fatter beslutninger.

LO-lederen forklarer den politiske innflytelsen til LO i Trondheim med reaksjonen på privatiseringen som skjøt fart på 80-tallet.

- I 1999 så vi at noe måtte gjøres. Fagbevegelsen måtte politiseres for å stoppe utviklingen med privatisering. Den politiske makten har fagbevegelsen utøvd gjennom å stille spørsmål og kreve svar fra partiene, og så har vi gitt velgerne råd om hva de bør stemme. Ved siste valg fikk vi løfte om støtte på 43 av 54 krav fra alliansen av Ap, sentrumspartiene og Rødt, sier en tydelig fornøyd Denstad.

- Kraften ligger i den brede alliansen av fagforbund, som favner mye bredere enn LO. På denne måten står sykepleierne solidarisk bak kravene til Jern og metall eller Fellesforbundet, og omvendt.

For radikal for noen

Denstad ble opprørt da han i vinter uventet ble vippet ut av den sørtrønderske delegasjonen til LO-kongressen. Han tolker det som en ettersleng fra tiden med overvåkning og motarbeidelse av kommunister og andre langt ute på venstresiden.

- Jeg står på meningene mine og vet at jeg er i mindretall innenfor LO. Men LO er en bred organisasjon med ulike politiske fasetter. I vårt styre er fem partier representert. LO i Trondheim blir ikke mistenkt for å drive partipolitikk. At jeg har fått tillit, er et bevis på det. Innad skal vi bryte meninger. Gjennom motsetninger skal vi utvikles og være en omformende kraft. Jeg holder på fordi jeg brenner for noe. Du får deg noen trøkker og blir forbannet, ja vel. Men jeg er skrudd sammen slik at jeg ser fremover. På kongressen skal jeg - selv om jeg også gjerne skulle vært på talerstolen.

Forklaringen på det trønderskklingende Denstad-navnet er at farfaren kom fra Rissa. Han flyttet til Trondheim der John-Peders far, John, vokste opp. Faren møtte Liv fra Tromøya, og så kom John-Peder til verden i Harstad der faren var politimann. Gutten var seks da familien flyttet til Oslo. Etter to uker var nordlandsdialekten borte. John-Peder snakket som de andre på Grefsen, den samme dialekten har han i dag. Men når han holder appeller og taler som LO-leder, går dialekten rett øst og blir til klassisk Oslo arbeiderklassemål. Det hagler med a-endinger og ordet privatisering blir til skjellsordet «privvattisering», med blytungt trykk på første del.

Et flokkdyr

John-Peder, eller Jompe som han helst kalles, er et særdeles sosialt vesen. Han elsker selskaper, og har ingenting imot å være midtpunkt. Jompe forteller historier og synger svært gjerne, enten det er hjemme på Øya, på det årlige lutefiskselskapet på Havfruen med venner fra studie- og byråkrattiden, sommerfesten på Ilhaugen med åpen mikrofon eller Næpetrøfestivalen, som han og Anne Kari dro i gang sammen med venner i Lillesand. Paret har et sommersted i sin gamle hjemby, et lite konvertert salthus midt i havna. I sosial sammenheng sverger Denstad til Arbeiderpartiets slagord: Alle skal med.

- Jeg elsker å lage arrangementer. Det gjør meg lykkelig å bringe folk sammen, og du får så mye tilbake. Et smil koster ingenting, men kan skape så mye, var det en som sa. Det liker jeg.

Aller lykkeligst er han når han er sammen med døtrene Liv og Lena, og opplever seg på like fot med dem.

Loff og Slagg

Hver uke drar John-Peder og Anne Kari i Pirbadet for å svømme. I gjennomsnitt tilbakelegger han 6000 meter i uka, fordelt på tre dager. Innimellom tar han seg en pause i varmebassenget og hviler øynene på Trondheimsfjorden. Året rundt, uansett vær. Han kan komme sliten i hodet, og gå hjem full av endorfiner.

Denstad griper kaffekoppen, svart kaffe naturligvis, ganske bra energi i det også. Selv om både mor og far døde tidlig, er han ikke bekymret for egen helse. Svømmingen og all gåingen er hans måte å holde seg i form på. Jo, han tar tabletter mot for høy kolesterol, men unner seg en sigar når han nyter stillheten hjemme i stua, ser opp i trærne og mot himmelen. Rockebandet er en annen kjærkommen avkobling. Slagg øver hver fjortende dag på Dora. Det går mest i coverlåter fra 70-tallet, men også noen låter laget av Denstad. Han er også med i Loff. Ikke et veldig hardtslående navn for et fagforeningsband, men sånn blir det når besetningen kommer fra LO og Fellesforbundet (FF). Her er repertoaret mer politisk. «Ta stilling til hvem du er», Denstads og Harald Rokkones oversettelse av den amerikanske fagforeningssangen «Which side are you on», er en gjenganger.

Rockebandet Slagg: Bildet er fra 1985, men de samme gutta er fortsatt venner og spiller sammen. Fra venstre: Kjell Wiik (sologitar), Branko Tomac (trommer), John-Peder (vokal og gitar) og Tore Indergaard (sologitar). Foran: Christian Schønning (bass).

Det er kort mellom utsiden og innsiden hos John-Peder Denstad. Når han kjører på i kjent fagforeningsterminologi og med sosialistiske slagord, virker det ektefølt. Han er ikke typen til å angre, men skulle ønske at han hadde tatt en tur i utenriksfart som så mange ungdommer fra Lillesand gjorde. For tiden er han i gang med en bok der han intervjuer elleve av dem. I 2013 kom hans første bok, om den gamle krigsseileren og kommunisten Peder Andreas Nordhassel Pedersen fra Lista.

- Påfyll? Betjeningen på Olavs Pub tar godt vare på stamgjesten sin. Det må da være sjette koppen?

Denstad innrømmer glatt at det er dårlig med gode eksempler på sosialistiske revolusjoner, men han har en forkjærlighet for Cuba. Det politiske systemet der rommer mye demokrati, selv om det er innenfor et ettpartisystemet, argumenterer han. I brystlomma på dongerijakken ligger alltid Constitución de Cuba, Cubas grunnlov på spansk.

- Et fantastisk fint dokument, selv om etterlevelsen kan diskuteres. Og så lærer jeg spansk.

- Og når kommer revolusjonen til Norge?

- En gang i fremtiden. Ikke i morra, sier Denstad - med et smil.

Her finner du flere portretter fra Ukeadressa