Etter mange år på reisefot, med turer hjemom stort sett bare for å tjene penger til neste tur, har Anna og Cato landet. Dette er mennesker med både røtter og vinger. Og selv om vingene tok dem langt av gårde, blant annet i det ene året de bodde i seilbåt i farvannet rundt New Zealand, lå røttene på Hitra. På Hofstadgårdene, der deres datter Deva nå er den sjette generasjonen av slekta. Det var en nokså voldsom overgang, fra et fritt og omstreifende liv til ansvar for gård og hus.
- Tanken på å være «fanget» her skremte oss litt, men vi ble enige om at vi kunne prøve.
Et forsøk
Noen måtte ta over gården, og Catos søster hadde odelsrett, men ikke lyst. Dermed ble det Cato og Anna som tok over stafettpinnen etter Catos mor for tre og et halvt år siden, med en klar avtale om at et forsøk ikke er det samme som en forpliktelse for evig.
- Vi har også vært veldig opptatt av at vi ikke skulle la hus og hjem kvele oss. Egentlig skulle vi ikke pusse opp noe særlig heller, forteller Anna. Det ble litt oppussing lell. Ikke av kosmetiske årsaker, men fordi huset trengte noen praktiske justeringer for å la to gamle boenheter bli én ny. Og så er det så rart med det når du først er i gang. Da huset ble bygd for over 100 år siden, var det viktig å beskytte seg mot det harde været som kom inn Straumfjorden. Datidens vinduer ville neppe ha overlevd stormkastene, og slett ikke holdt tett. Folk tenkte da heller ikke på utsikt da de bygde husene sine den gang. Nå, derimot. Når vi har vinduer som tåler det meste, kan tette rundt dem så det ikke trekker, og dessuten har tid til å sette oss ned og nyte utsikten fra stua vår - da virker det ulogisk å ha en vindusløs stuevegg mot den vakreste naturen. Dermed ble det store vinduer på stua hos Cato og Anna. De endte også opp med å flytte kjøkkenet til et større rom. Men de har vært tro mot sitt eget ideal om å holde det materielle forbruket nede.
Minst mulig nykjøp
- Mest mulig gjenbruk har vært viktig for oss. Både av økonomiske, miljømessige og kreative grunner. Det er artigere å utfordre seg selv til å finne løsninger, fastslår Anna.
Så da det skulle bygges nytt kjøkken i et annet rom enn tidligere, tok de med skrogene fra det gamle kjøkkenet og supplerte med noen overskap. Cato snekret dører til det hele, slik at kjøkkeninnredningen ser helhetlig ut. Anna har malt opp komfyren og kjøleskapet som hun hadde med fra sitt forrige hjem.
- De er av rustfritt stål og var med årene blitt flekkete og stygge. Det var ikke så artig å ha dem på det nye kjøkkenet, men de fungerte jo fortsatt godt, og kunne ikke bare kastes ut. Nå har jeg rufset overflaten, grunnet, og malt med Bengalack, forteller Anna. Hun har litt samvittighetskvaler på grunn av et lite miljøvennlige malingsprodukt, men landet på at helheten ble bra nok siden hvitevarene på denne måten fikk forlenget liv. For øvrig har hun fått øynene opp for mineralmaling, som er helt fri for miljøgifter. Med vesle Deva i hus, er hun ekstra opptatt av at malingen ikke skal slippe ut skadelige avgasser.
Fritt og godt
Deva på snart to år, hun er en viktig årsak til at Anna og Cato kjenner at Hofstad er et godt sted å bo nå.
- Hun skal få bli kjent med blomster, trær, dyr og fjæra. Få skitne seg til og bli blaut. Her er det fritt og godt og hun kan løpe omkring som hun vil, sier Cato. Om han hadde dette i tankene da han flyttet hjem til Hitra som voksen mann, er ikke godt å si. Men han gikk i hvert fall målrettet til verks da han oppdaget at sju år yngre Anna fra Dolmøya hadde blitt ei dame han hadde mye til felles med.
- Blir du med på tur?, spurte han, og lot seg ikke stoppe av Annas praktiske innvendinger om at det ville være mørkt før hun ble ferdig på jobb. - Det gjør da ingen ting? Æ har hauløkt! Og kan smøre matpakke. Kom igjen!
Det var da hun tenkte det. «Dæh, han her er annerledes. Dette skal jeg bli med på. Endelig en som er utenfor boksen». De snublet seg opp til en topp i mørket. Fant ut at begge var bitt av reisebasillen. At ingen av dem hadde tv hjemme. At de begge ønsket å leve et liv som ikke passet inn i A4-formatet. At de passet til hverandre.
Anna og Cato vil egentlig leve mest mulig av livet utendørs, selv om det nok var lettere da de bodde på New Zealand enn det er på Hitra. Men i sommer har de tenkt å leie ut huset for å komme seg ut.
- Vi har gapahuk, hytte og båt. Vi trenger ikke huset vårt hele tiden, sier Anna. I yttergangen ligger en ring med store rullesteiner. På stua står ei bjørk og dekker til et hjørne som er ukurant etter feng shui-prinsippene Anna er bevisst på. Den er med på å viske ut skillet mellom to steder Anna og Cato føler seg hjemme - i huset og i naturen.