Han smilte for seg selv, museumsdirektør Johan Börjesson, der han klokken tre om natten spaserte i retning Rosenborg og den nitten kvadratmeter store hybelen, så sparsommelig innredet at man kunne tro direktøren hadde planer om å stikke av før kontraktstiden på seks år var over.
En seng.
En lenestol.
Et bord.
To stoler. Ingen tv. Et par lamper. Bokhyllen med Elena Ferrantes Napoli-kvartett, de første bøkene han leste på italiensk, og bildene av de to barna på sytten og nitten.
Og av Anna.
Hans kone Anna som han ble sammen med da de var seksten, og som hjemme i Stockholm driver et familierederi, sitter i ledelsen av familiens vingård i Toscana, og er medeier i et nyåpnet vinhotell i Solna utenfor Stockholm.
Men Börjesson smilte ikke fordi han denne morgenen skulle pendle hjem til familien i Stockholm.
850 mennesker hadde besøkt åpningen av utstillingen «Gruppe 5 - Kunsten å bygge et bilde». Selv hadde Börjesson brukt åpningstalen til å fortelle om de fem kunstnerne og deres kamp på sekstitallet for å fremme det abstrakte maleriet, en parallell til dagens kunstliv som anklages for å være jålete og lite tilgjengelig.
Men framfor alt tenkte Börjesson på talen til professor Jan Brockmann, den første direktøren ved Samtidsmuseet i Oslo, som fortalte at det på sekstitallet fantes folk som reiste rundt som foredragsholdere og omtalte «den moderne kunsten» - altså modernismen - som «rabbel» som ikke hadde noe med kunst å gjøre, og som ikke var mer verdt enn streker en ape kunne etterlatt seg på et ark.
Og etter Brockmanns tale hadde Andreas Elvenes sunget en gammel revyvise fra femtitallet som omhandlet kunstneren Lars Tiller, et av medlemmene i Gruppe 5, der teksten var formulert som en anklage hvor Tiller sto saksøkt for «utrøndersk aktivitet»!
Samme mistanke mot det nye da som nå, tenkte Börjesson mens han gikk opp Nonnegata, og Brockmann hadde løftet spørsmålet til et eksistensielt nivå, syntes han. Denne kvelden hadde alle vært fornøyde. Selv Håkon Bleken, som hadde beskyldt museet for å vise «jævlig kjedelig kunst», hadde skålt med Börjesson, og foran et av sine egne malerier hadde Bleken uttrykt skuffelse over at Henie Onstad Kunstsenter i Oslo først hadde nektet å låne ut bildet.
- Jævlig frekt! Jeg har jo selv gitt dem det bildet! hadde Bleken bannet til Börjesson.
- Men det blir jo ikke enklere av dét, hadde Börjesson svart, og dermed gitt et stikk til kunstgaven Bleken ga Trondheim kunstmuseum for noen år siden.
Men denne kvelden var stemningen så upåklagelig at de begge lo av Börjessons finte.
Men det var ikke derfor museumsdirektøren smilte så bredt i det han nærmet seg hybelen, han smilte fordi han hadde sett noe helt nytt da han noen timer tidligere hadde åpnet de svære dørene ut mot Bispegata:
Det hadde dannet seg en kø av mennesker foran museet!
Dette tenker han når han småbrisen sitter i sin lenestol på en hybel i Eilerts Sundts gate med en Frydenlunds Pale Ale i fanget.
Tilbake til museet
Opp den høye steintrappa. Inn de tunge dørene. Den høye resepsjonen med en jente som forteller hvor vi finner ham.
Han sender en kjapp replikk tilbake. Hun ler. Håndtrykket hans er fast, han tilbyr seg å bære fotografens utstyr opp trappene til loftet, kontoret.
Hvem er du?
Han henter en diger kopp med et stort ord.«Dick».
Kontoret er rotete, det er bøker over alt.
Den viktigste boken?
Han henter en bok med tittelen «Steal this book».
- Du går rundt og humrer, sender små humoristiske kommentarer til dine ansatte. Jeg forventet en sur gubbe?
- Jeg er sjelden sur og veldig sjelden arg, kanskje skjer det hvert femte år. Jeg blir oftere lei meg eller selvkritisk. Men da disse artiklene i Adresseavisen dukket opp, da ble jeg sur. Ja, jeg ble sint!
Johan Börjesson sier han rundt påsketider telte 21 sider med noe han selv oppfatter som kritikk mot Kunstmuseet. Så kjapp var mitraljøsen, sier han, at han ikke rakk å oversette sin egen svarkronikk til norsk før han sendte den til avisen.
Kort oppsummert er direktørens virkelighetsoppfatning denne. Én: Tallene om dårlig besøk gir et feil inntrykk. To: Det stemmer ikke at kunstmuseet ikke har vist den historiske samlingen, faktisk er den aldri tidligere vist i så stort omfang i moderne tid som i hans periode som direktør. Tre: Når andre direktører og kunststørrelser har stått fram og kritisert museet, kan det like gjerne skyldes deres behov for å markere seg, som at de har gangbare poeng.
- Du er ikke typen som lett tar selvkritikk?
- Jo, det er jeg, men denne gangen skyter jeg meg heller i foten enn å gå god for kritikken som avisen har videreført. Men det betyr ikke at det ikke er spor av sannhet i den.
- Å?
- Vi må for eksempel bli bedre på å kommunisere hva vi driver på med. Men paradoksalt nok kom det mye godt ut av denne oppmerksomheten også, nå har flere gått i forsvar for museet.
- Kritikken har jo også gjort flere oppmerksom på at det faktisk finnes et kunstmuseum her i byen.
- Ja. Ja.
- 400 ukentlig besøkende. 80 om dagen. 16 i timen. Det går 3,75 minutter mellom hver gang det kommer inn en gjest?
- Hvordan kom du fram til det der?
- Kjapp hoderegning.
- Å ja. Ja. Ja.
- Dere rennes ikke akkurat ned av besøkende.
- Nei. Nei. Presis.
Tross alt kunst!
Börjesson setter seg bakerst på stolen og sier det ikke er måte på irrelevent kritikk.
Først ble han kritisert for ikke å vise den historiske samlingen, og da han viste store deler av samlingen, fikk han kjeft for at utstillingen ble kalt «Martin Tebus Collection» etter den svenske kunstneren som satte den sammen.
- Du burde heller kalt den for «Her er bildene vi blir kritisert for ikke å vise»?
- Og så kaller vi utstillingen nå for «Hvis en reisende en Trondheimsnatt…», og så får vi kritikk fordi noen synes det er rart. Ja, det er klart det er rart! Det er kunst!
- Noen synes kanskje du bør snakke mer direkte til folket?
- Vi må gjøre det. Men, altså, skal det være sånn at folk blir lei seg hver gang det er en tittel som er poetisk eller mangetydig, så kan de jo heller gå på fotballkamp, der vet man hva som gjelder. «Men gå ikke til museet, der kan det hende du får se noe uventet!»
Börjesson ler en knitrende latter, samtidig som han sier de ansatte på museet vurderer å få satt opp en boksesekk for å rase fra seg mellom avisoppslagene. Det finnes en arroganse i disse angrepene også, sier han, nemlig å underskatte sitt publikum.
- Trondheim er en universitetsby, og jeg tror ærlig talt ikke at vi på museet er for kompliserte.
- Men Bleken og Gullvåg er jo enige om én ting, det er at Trondheim er en idrettsby, ikke en kulturby?
- Det finnes tusenvis av steder som har et bra fotballag eller et bra håndballag, men ingen andre byer så langt nord har en tusenårig historie og en katedral, fem offentlige kunstinstitusjoner, en kunsthøyskole og et symfoniorkester, og et fantastisk teater. Altså, Trondheim er en kulturby, men den er jækla dårlig på å signalisere dette utover, og til å være stolt av det.
Sønn av en diplomat
Börjesson har for sin egen del sett nok kulturbyer til å kunne sammenligne. Han ble født inn i en familie hvor foreldrene hadde tatt sin klassereise. Moren var lærer, faren en eventyrer som hadde lært seg polsk og russisk, som gikk på den svenske diplomatskolen og etter hvert havnet som sekretær på de svenske ambassadene i Moskva, Rejkjavik, Beograd, New York og i Roma.
Og de tre brødrene, med Johan som den eldste, levde et beskyttet liv på internasjonale, amerikanske skoler. I Beograd oppdaget han Star Wars. I New York punken og den moderne kunsten.
Og da han omsider kom «hjem» til Stockholm for å begynne på bilde-estetikk, etter å ha fartet rundt som en diplomatsønn med høyt hår, fikk han en interrailbillett av foreldrene med beskjed om å hoppe av på perongen i Firenze hvor han skulle rope på Gilberto, en venn av familien.
- Jeg bodde på et rom sammen med noen kompiser av Gilberto i sentrum av Firenze, de leste kunsthistiorie og besøkte én kirke og ett museum hver eneste dag. I løpet av dén sommeren åpnet kunsthistorien seg for meg.
På denne tiden hadde han forlengst møtt Anna, datter av skipsreder Mats Ruhne, som på åttitallet hadde kjempet en lang kamp i rettssalene mot den svenske superkapitalisten Jan Stenbeck, og som hadde vunnet og brukt deler av pengene på å kjøpe en diger vingård i Toscana.
Siden ble det mye Italia for Johan. Og mens Anna drev sin business, bygde Börjesson sin kulturelle CV etter alle kunstens regler.
- Ivar Koteng, eiendomsmannen, mener kunst er noe jåleri som rikfolk surrer med for å fylle dagene sine. Du er vel et eksempel på dette?
- Vel, det gjelder åpenbart ikke Koteng, da.
- Blir du såret, eller forbannet, på slike utspill?
- Nei, altså, til det er dette for dumt. For noen år siden var det en diskusjon om kunst i svenske næringslivsaviser, og da kom det fram at franske forretningsfolk trekker lodd om hvem som skal snakke med skandinavene fordi vi er så kjedelige og ukulturelle, og bruker mest tid på sport. Det finnes en påtatt «folkelighet» som jeg tror er dårlig for samfunnet. Det er ikke slik at vi som jobber med kunst kommer med noe som vil gjøre livet vanskeligere for folk, Vi forsøker ikke å dupere, tvert i mot, kunst handler om å forstå seg selv og forstå verden på en mer nyansert måte. Men holder man seg for god for det, ja, da kan man vel gjøre dét, men hvorfor bruke sin stilling i samfunnet til å angripe kunsten.
- Hvorfor er kunstnere og kulturarbeidere så vare for kritikk?
- Jeg tror at det finnes en almenn frustrasjon over at kunsten ikke når ut, at kunsten ikke har den plass i Skandinavia som vi synes kunsten burde ha. Om du er en Koteng i Italia, blir du sosialt stigmatisert om du kaster ut av deg slik uvitenhet om kunst, der kan alle sin Petrarca og sin Dante. Og har du alle muligheter til å være dannet, så har du et ansvar for å oppføre deg som det. Det finnes mange mennesker som ikke har den mulighetene, men som intet heller vil.
Men hvorfor Trondheim?
I ti år var Johan Börjesson sjef for Marabouparken i Sundbyberg, ti minutter med buss utenfor Stockholm, en gang kåret til Sveriges vakreste park med sine 16 skulpturer.
I like lang tid jobbet han for å skaffe parken en kunsthall, og når han endelig hadde lyktes i å overtale politikerne til å bruke penger på dette, sluttet han.
Målet var nådd, sier han, og lufta hadde gått ut av ballongen. Til stillingen som direktør for Trondheim kunstmuseum, lå han et hestehode foran de andre søkerne.
- Men hvorfor ville du hit?
- Men, altså, dette museet er et av landets eldste, og Trondhjems kunstforening bygdes så tidlig som 1845, som var enormt tidlig i Norden. Pontus Kyander, min forgjenger, hadde lyttet til de som ville at museet også skulle være en kunsthall for samtidskunst, men Bleken hadde bråket i media. Det yngre publikum, kunstnere og akademiet, var mistenksomme. Hva skulle komme nå?
Börjesson forsøkte først å skape ro rundt museet, sier han, men det var ikke så enkelt.
- Du må huske på at hele det første året hadde vi både Inger Sitter og Håkon Blekens advokater gående her, og de var sinte på ulike saker. Sitter ville ta tilbake sin gave, og Bleken har det temperamentet og den innstillingen som han har, men det er ikke verre enn at vi snakker med hverandre.
- Og nå kommer han selv, uten advokat?
- Vel, jeg fikk et brev fra hans advokat i morges.
Dilemmaet Bleken
Da Inger Sitters datter fikk tilbake fem av de tretten bildene moren hadde gitt museet, ble de juridiske kravene om at verkene skulle vises «med permanens i tid og rom inntil evig tid,» slik det står i gavebrevet, trukket.
- Dette var en uvanlig prosess, der det hadde blitt feil uansett hva vi gjorde. Etter diskusjoner med mine direktørkollegaer ved de andre kunstmuseene, valgte vi å gjøre som Inger Sitter ba om. Så det kravet har vi ikke lenger fra Sitters familie. Men et lignende vilkår finnes fortsatt for Bleken-gaven, og det handler om drøyt 300 bilder.
- Hva betyr det?
- At et utvalg av bildene skal vises i en spesifisert del av andre etasje på Gråmølna, at bildene skal henges om to ganger hvert år og at vi skal informere Bleken om planene. Det skal heller ikke utelukkes at bildene skal kunne vises mer enn dette. Inntil evig tid.
- Og hva betyr det for museet?
- Vi har femten årsverk på museet, og slik kravet er formulert må det legges mye ressurser på en nålevende kunstners samling. Det blir veldig tyngde på Bleken, slik er det bare.
- For mye?
- Eh. Ja. Om en formulerer det slik lyder det kanskje urettferdig, men det handler om at det finnes en mengde kunstnere, levende og døde, som har stor betydning for kunsthistorien, og vår jobb er jo dels å presentere nye strømninger i kunsten, men også å være en kunsthistorisk, objektiv kilde.
- Har Håkon Bleken dominert kunstdebatten i Trondheim for mye?
- Nå blir dette et jobbigt intervju, kjenner jeg.
- Er det vanskelig å snakke om dette?
- Altså. Det er klart at han har fått en helt dominerende rolle i media, samtidig som det finnes så mange utrolig dyktige kunstnere i Trondheim. Men her virker det som om en har bestemt seg for at det finnes medierom for bare én, kanskje to, kunstnere, og en har bestemt seg for hvilke to det er.
- Du mener Adresseavisen har et ansvar her?
- Ja, et veldig stort ansvar. Vi gjorde et intervju med Bleken til Gruppe 5-utstillingen, og da sa jeg til ham at jeg forstår at Adressa elsker ham, han er jo en veldig interessant person å prate med, og han gjør avisens jobb veldig enkel hvis den velger å bare følge ham. Da får man jo sine kronikker og sine oppslag, og en stor del av Trondheims befolkning elsker jo Bleken fordi han er en morsom type. Men noen riktig kunstdekning er det jo ikke å gjøre det på den måten, det er skjevt og enkeltsporet.
Ingen bråkebøtte
Det er tre år siden Börjesson tok over museet med femten årsverk og like mange millioner til årlig drift. Mens det lekker fra taket.
- Du står ikke på barikadene for mer penger til museet, er du mer snill enn bråkebøtte?
- Kanskje. Kanskje. Men vi ser jo at uansett hvor mye vi tetter taket og reparerer vegger, så behøves det et større grep her. Når dronningen er på besøk og formidleren må stille seg akkurat der det drypper for at dronningen ikke skal gå akkurat der, skjønner du at det trengs et større grep enn bare å flikke på bygget.
- Hva!
- Det er sant, det skjedde for to år siden. Spørsmålet er om vi skal be om 18 millioner kroner for å gjøre de sakene der nå, og så havne sist i køen, eller om vi skal lappe på det og senere be om en milliard kroner til nybygg. Jeg velger det siste.
- Er du en litt snill taktiker?
- Ja, det er jeg nok. Så er det.
Börjesson sier han har sett seg ut et favorittmuseum, Van Abbemuseum i den nederlandske byen Eindhoven, som nesten lar seg kopiere til Trondheim.
I den nye delen er den eldre kunsten, og i den gamle delen, som ser ut som en museumsbygg, har de samtidskunsten.
Et Louisiana er for stort for Trondheim, mener han, og Trondheim behøver ikke gjenoppfinne seg selv med et slags Bilbao-museum. Trondheim behøver liksom bare å forstå hva man er, sier Börjesson, og hva som finnes av muligheter.
- Vi behøver bare å gjøre det vi gjør, men gjøre det litt bedre.
Kunsten er å få inn de gamle brukerne, de som sluttet å gå på museet. Og samtidig få inn de unge. Det er nok med museumsbesøk som med Spotifylister, sier han. Du vil ha noen gamle slagere på lista, men du vil også ha noe nytt som du har lest om, eller fått tips om fra andre. Et kunstmuseum må ha aktualitet.
Med en utvidelse, som også rommer en restaurant, vil museet få minst 50-60 000 besøkende året, tror Börjesson, som også har en drøm om at museet en gang skal kunne innføre gratis adgang.
Det handler ikke om billettprisen, et museumsbesøk koster mindre enn en kinobillett, men det er noe med følelsen av å kunne bruke et kunstmuseum hele tiden, som et bibliotek.
- Og hva synes du som direktør er god kunst?
- For meg er det slik at når kunsten blir overtydelig og entydig, blir den fattig. For meg er kunstens evne å si noe om saker som er sammensatte, kompliserte.
Og så er det så synd, synes Börjesson, at mediehusene skjærer ned på kunstdekningn, når en sammenligner med sportsdekning.
- Om du tenker på hvor lenge et kampresultat engasjerer i forhold til et kunstverk, så er det noe med prioriteringen der som er kortsiktig. De fleste fotballkamper er glemt dagen etter, mens du kan vie et helt liv til å gå i nærkamp med et kunstverk.
- Men du, hva synes du egentlig om kunstnerne Håkon og Håkon?
- Kännslig fråga.
- Ja, det er derfor jeg spør.
- Personlig synes jeg at, at…
- Du ler.
- Ja, det er jo mitt jobb å forholde meg saklig, og det er klart at om man tar det personlig de uttalelsene de har gjort, og den rollen de har hatt i den offentlige debatten, synes jeg ikke den er spesielt konstruktiv. Når det gjelder deres kunst så har Bleken selv sagt at han er for produktiv. Jeg mener han er en fantastisk begavet maler som har gjort fantastiske verk, men han har gjort endel verk som er mindre interessante også. Det samme gjelder vel Gullvåg.
Selv har Börjesson tre år igjen av sitt åremål, men ser ikke bort fra at han vil fortsette enda lenger. Men senere vil han flytte til Italia med Anna.
- Anna er absolutt det største og viktigste i livet mitt, og jeg ville ikke fortsatt med å pendle om det ikke hadde fungert for oss begge. Livet handler ikke bare om å forstå seg selv, men hvor nær du kan komme et annet menneske. Det er det viktigste. Så er det.
Tilbake til hybelen
Men nå er det kveld og han skal hjem til hybelen med toalett på andre siden av gangen, hybelen som iblant minner han om Raskolnikovs, studenten i «forbrytelse og straff» av Dostojevskij.
Der skal han lage enda en hybelpasta, halvparten fryser han ned og tar med seg på jobben som lunsj om to dager. Han har et system.
Tre kvelder i uka går han på Yoga, og han liker de kunstnerdrevne stedene som Babel, Rake og TSSK. Det hender også han tar en øl på Moskus, en type sted han savner i Stockholm. Og så sier han museet har gjort et scoop som de enda ikke har fortalt om, de har kjøpt verket kunstneren Vanessa Baird fikk Lorck Schives Kunstpris for i 2015, et verk som handler om å forstå flyktningekrisen.
Det er et av museets største innkjøp noen sinne. Det er politisk sterkt, og Börjesson er spent på hvordan det blir mottatt.
Men kanskje er det naturlig at noen nesten alltid er misfornøyde, sier han, og kanskje er det naturlig at denne misnøyen får plass på museet.
- Kanskje kan uttalelsen om at museet viser «kunst som er jævla kjedelig» brukes til noe. Uansett er det bedre at sånne som Bleken kommer til museet og blir sinte eller glade, enn at de sitter hjemme og er fornærmet over noe de bare har hørt.