Nå dukker de jo opp i hvert eneste interiørmagasin, og gjerne i flere artikler. Det er ganske rart å se, tilføyer Arne. Møblene de snakker om er de umåtelig populære y-stolene til den danske designeren Hans Wegner, som kom på markedet i 1950. På Carl Hansen & Søn, stolens originale produsent, sine hjemmesider kan vi lese at «sædet bliver flettet i hånden af 120 meter papirsnor, som kan holde i op til 50 år». Anne og Arne kan bekrefte dette. De har eid stolene i over 50 år, og en lett forskyvning i seteflettingen er alt som vises av slitasje. De to nye stolene de har supplert spisestua med, skiller seg nesten ikke fra de gamle.
- Bortsett fra at de er litt høyere, påpeker Arne. Dette skjedde på 90-tallet, for å kompensere for befolkningens økte kroppshøyde.
Mens stolene med dampbøyd, rund pinne i toppen og en flat y-pinne i ryggen, ble en salgssuksess som er blitt løftet til nye høyder de siste årene, er spisebordet som Wegner designet sammen med stolene, mindre vanlig å se i de tusen hjem. Anne og Arne har hele møblementet.
- Vi hadde en gang en gjest som la seg ned på gulvet for å se om det virkelig er et Wegner-bord, ler paret.
LES OGSÅ: Se hva som skal til for at en spisestol blir en moderne klassiker.
Farger med smell i
Det er Anne, bedre kjent som Annemor, som har stått for møbelinnkjøpene i familien. Først, da hun bodde i Oslo og jobbet som sekretær på Akers mek. Siden i Stavanger, som er Arnes hjemby. Og så i Trondheim.
- Annemor lengtet hjem, sier Arne enkelt. Helt hjem til Hitra ble det ikke aktuelt å flytte, men til Trøndelag kom de seg. Etter tjuefem år på Steinan, flyttet de i 2005 inn i nybygd bolig i Haakon Odd Christiansens veg ved Granåsen gård. Anne har MS, og har i dårlige perioder behov for å ha alt på samme plan.
Da de flyttet inn i ny bolig, ble fargevalgene gjort på bakgrunn av møblene de ville ha med seg. De blå kjøkkenmøblene fikk et blått kjøkken å bo på. Anne scannet møbelfargen og fikk blandet en lysere versjon av den for bruk på veggene. Soverommet skulle være gult, som på Steinan, og den dypeste fargen fra gardinene er tatt igjen i flisene på tilstøtende bad. Appelsingule fliser hilser brukerne god morgen med et smell. Hovedbadet går i blått, mens et ekstra toalett og vaskerom i kjelleren er grønt.
Anne liker å ha farger rundt seg. Arne er fargeblind, så der er det lite hjelp å hente, men sammen med datteren har Anne funnet løsninger og tatt alle avgjørelser.
Blått egg
- Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har lest et sted at det er et lurt triks å ha en detalj i en bestemt farge, og så ta igjen denne fargen på en vegg eller et større møbel et annet sted. Da forsterker de hverandre, og vi legger bedre merke til den lille detaljen, som vi kanskje ikke ville sett ellers, forteller Anne. På stua har hun benyttet seg av dette grepet.
Den blå stripa i gulvteppet og den blå lampen ville vi kanskje ikke ha lagt merke til hvis det ikke hadde vært for at den store, blå Egget-stolen står og roper ut sin fargeglede ved salongen.
- Jeg hadde ønsket meg Egget lenge før vi kjøpte den, smiler Anne. Dessverre får hun ikke til å bruke Arne Jacobsens designklassiker fra 1958 lenger, fordi hun trenger stabilitet når hun skal sette seg eller reise seg. Egget snurrer og vipper, og kan ikke låses i én posisjon. Men som skulptur og estetisk nytelse forsvarer den fortsatt sin plass i stua.
Å finne ut av det
De skifter ikke ut møbler i tide og utide, Anne og Arne. De har kjøpt skikkelig kvalitet, og tatt vare på tingene sine. Salongbordet, for eksempel. Et solid kubbebord som de har hatt i over 40 år.
- Arne har hatt lyst til å bytte det ut mange ganger, med noe mindre og lettere. Men jeg er så glad i det bordet, sier Anne. - Ja, jeg er jo blitt glad i det jeg også, humrer ektemannen. De har hatt sine diskusjoner. Kanskje særlig mens de ennå var unge, forstår vi. Da Arne mente at et hjem skulle se ut slik hans mor hadde stelt det i stand, på Vestlandet en gang på 40-tallet. Mens Anne var en moderne kvinne som ville kjøpe dansk design.
- Jeg traff en dame som var helt annerledes enn min mor, sier Arne og ser kjærlig bort på kona. Joda, de har funnet ut av det. På 60-tallet lagde de til og med kunsthåndverk til hjemmet i lag. Arne knyttet det store teppet som henger på stua. Anne strikket og broderte. I dag vil ikke hendene være med på håndarbeid mer. Da gir det glede å se på hva hun en gang kunne få til.
Hadde møbelselgeren fra forretningen Martin Olsen i Oslo sett henne nå, og sett at spisestuen han solgte fortsatt er med, i en leilighet kjøpt for alderdommen, ville han nok blitt overrasket. Ja, for hans tips og salgsargument var at møblene ville passe riktig godt på hytta dersom hun ble lei av å ha dem hjemme. Det er ikke så lett å gjette trender. Noe avdanket hyttemøbel er vel y-stolen knapt nok blitt.