Et heller monumentalt maleri. To meter høyt. Figurene er altså malt større enn i en 1:1-skala. Det er to kvinnefigurer. De fremstår som like. Samme hudfarge, samme hårfarge, samme proporsjoner, samme frisyre. Ingen negler, navler eller brystvorter. Øynene er kun markert som to søkk i forskjellig fargetone. Ingen blikk, ingen forstyrrende klær eller annet som bryter opp hudflatene. Heller ingen detaljer som gjør kroppene sensuelt pirrende. Eller personlige. De er - som tittelen antyder - kun to modeller: To kropper som tjener som former. Dette er ikke et portrett av to kvinner. Det forteller ingen historie. Det er kun disse formene. Forskjellen mellom dem er at den ene står, og den andre sitter.
Begge figurene er plassert foran et bakteppe av fargeflater. Vi ser altså på en romlig forgrunn og en flatere bakgrunn. Kuben som den ene kvinnen sitter på, er lys grønn. I en fargesirkel vil lys grønn ligge et sted mellom grønn og gul. Og hvilke farger finner vi igjen - bare mørkere - i bakgrunnen? Nettopp grønntoner og gultoner. Også den rosa hudfargen til de to kvinnefigurene inneholder lysere versjoner av fargefeltene i bakgrunnen. De trer frem fra det flate og mørke i bakgrunnen og blir romlige og lyse i forgrunnen.
Over bildet bølger det flere rytmiske formasjoner. De sorte buene under brystene tas opp i konturene rundt fingre og hender. De sorte strekene mellom armer og kropp virker som forsterkninger av skillelinjene mellom fargefeltene i bakgrunnen. De to frisyrenes sorte form mimer hverandre. Kuben i forgrunnen er sprengt ut av firkantene i bakgrunnen.
Da Vilhelm Lundstrøm stilte ut sine nonfigurative malerier på grove treplater, ble det stor oppstandelse. Han og hans beslektede kunstnerkollegaers abstrakte uttrykk vitnet om en epidemisk psykose hevdet noen. Senere malte Lundstrøm mer figurativt, ofte badende menneskefigurer i utsøkt koloritt. «To modeller» kan da som motiv også omtales som en «tradisjonell» dobbelt-akt.
Men i møte med dette maleriet kan man spørre seg: Er ikke de gjenkjennelige menneskefigurene her nærmest å regne som et påskudd for å beskjeftige seg med nettopp det samme som han gjorde i sine helt abstrakte malerier – å plassere former og veie farger opp mot hverandre på en flate. Selv om det altså her dreier seg om menneskeformer foran en fargeflate.