Om hvor lett det er å gå fra å være et oppegående, rasjonelt menneske med balanse i livet. Til å bli hekta og rett og slett havne på kjøret uten mulighet til å komme seg ut av det.
Det begynte egentlig ganske harmløst. Jeg hadde en helt enkel og billig lenestol stående ute i gangen. Bare for å ha noe å sitte på når man skal knytte skolissene. Eller for å slenge fra seg jakka. Så ble jeg litt lei av at den var så romstor. Jeg ville erstatte den med noe som ikke tok så stor plass. Derfor dro jeg på Ikea og kjøpte en helt enkel puff i stedet. Ikke noen dyr greie. Med like stor sitteflate som stolen, men langt fra like dominerende. Lenestolen satte jeg i en ledig krok i stua så lenge. Så langt gikk alt etter planen.
Det var da det begynte. Da jeg oppdaget at det var ganske ok å sitte i lenestolen og lese avisa eller en bok. Sofaen er like ved, så det manglet ikke sitteplasser. Men det var noe ved å sitte akkurat der, med en synsvinkel som gjorde det akkurat umulig å se tv-skjermen. Det var rett og slett behagelig. Men leselyset var litt dårlig for en mann i min alder. Dermed ble det en ny tur til Ikea på jakt etter ei lampe. Det gikk fint. Kom hjem med ei helt grei lampe til en fornuftig tresifret pris
Les også: Jeg er da ikke helt idiot heller!
Men jeg var fortsatt ikke helt fornøyd. Jeg kjente en voksende irritasjon over at jeg ikke hadde noe sted å sette fra meg kaffekoppen mens jeg satt der. Verken kneet eller armlenet på sofaen framsto som gode alternativer i lengden. Jeg trengte et lite bord. Et sånt bittelite et til noen få hundrelapper. Ny tur på Ikea, den tredje på få dager. Og små bord hadde de. I bøtter og spann. Men ingen jeg likte eller som passet inn der jeg skulle ha det.
For å gjøre en middels lang historie kort, så endte jeg opp i en helt annen butikk. Med møbler i helt andre prisklasser. Der hadde jeg en gang sett et stilig bord. Og om jeg ikke husket feil, hadde det perfekt størrelse og kunne gli rett inn blant de øvrige møblene i stua. Jeg husket ikke feil. Bordet var perfekt. Men prisen hadde jeg glemt siden sist. Riktig nok visste jeg at det ville gjøre et kraftigere innhogg i lommeboka enn ei finerplate med ben fra Ikea. Men her snakker vi tigangen. Og opptil åtte ukers levering. Fullstendig galskap, selvfølgelig!
Les også: Du må ikke sove i timen
Men jeg klarte ikke å la være. Her om dagen fikk jeg avisbordet mitt. Etter bare fem ukers venting (men fortsatt like dyrt). Jeg kunne endelig lene meg tilbake. I godt lys. Og sette fra meg kaffekoppen på et eikebord, som målt i antall kubikkmeter må være verdens dyreste trefjøl. Ei lang, smal plate som de har tvinnet rundt i forskjellige retninger, og som holdes oppe av en fot i børstet metall. Ren lykke. Perfekt.
Men noe er galt. Stolen. Du husker den? Den enkle, billige lenestolen som skulle ut av gangen. Den stolen som startet hele galskapen. Den stolen som endte med et bittelite eikebord til flere tusen kroner. Den er ikke spesielt god å sitte i. Den skulle hatt bedre støtte for nakken, og den skulle hatt en fotskammel. Det er bare å innse det. Det kommer til å bli svindyrt. Nå skal alt av møbler boltes fast. Det er livsfarlig å flytte på ting.
Les flere Tankestreif her!