I flere timer hadde vi ikke sett Finland for bare trær, men vi hadde ingen andre enn oss selv å klandre. Vi hadde for sikkerhets skyld tatt av fra den gruslagte lokalveien 431 midtveis mellom Leivonmäki og Hirvensalmi, for å finne ut hvor avsides det overhodet var mulig å komme. Nå befant vi oss på en blindvei som ledet inn mot Mainiemi ved innsjøen Puula. Vi var sør for Jyväskylä et sted, og vest for Mikkeli, en annen halvstor by. Vi var rett og slett i huttiheiti, om noen hadde ringt og lurt på hvor vi befant oss.
Matti Kámppi hadde hørt at noen nærmet seg lenge før vi kom sneglende opp mot huset hans. Han sto med øksa i hevet beredskap da vi svingte inn på tunet, og han bannet inni seg, fortalte han etterpå - «perkele, at det aldri skal være fred å få» - da vi steg ut av bilen. Selv klev Matti motvillig ut av den voksne haugen av kløyvde vedskier, og lurte på hva i all verden vi var ute etter, for trelasthandlere så vi definitivt ikke ut som.
- Vi tegner et portrett av Finland i jubileumsåret, og nå kjører vi litt rundt på lykke og fromme, forklarte vi kjekt.
Det vi ikke sa noe om, var at vi hadde pratet med historikerne og forfatterne og politikerne allerede - de som, i Finland som over alt ellers, holder til i byene. At vi nå egentlig, og først og fremst, trålet de dype skogene på jakt etter originaler som kunne krydre det hele, og ville muligens han passe inn i et slikt bilde? Matti Kámppi så på oss som om vi hadde stukket av fra en lukket avdeling, men greid å riste av oss pleierne på de svingete kjerreveiene sørover fra Kälä. Han sukket godmodig og mumlet noe som hørtes ut som «kok-ko» for seg selv, mens han gikk tilbake til vedstabelen.
- Dette er ikke verdens navle, sa Matti og løftet øksa igjen.
Han hadde utvilsomt et poeng.
- Ikke dette stedet, som dere ser, men heller ikke Finland. «Vi er ikke verdens navle, men snarere dens hale». Sitat Jörn Donner, sa Matti fornøyd og lurte på om vi hadde hørt navnet.
Gjett om, kunne vi trygt svare. De to siste døgnene hadde vi forsøkt å få tak i den 85 år gamle smått legendariske og ofte illsinte filmregissøren og forfatteren, som i anledning hundreårsjubileet hadde sendt en ny bok ut på markedet, «Suomi-Finland». Hans 65. i rekken. Beskjedne, til Donner å være, 119 sider med eder og galle, men til gjengjeld «nesten perverst selvsentrert», ifølge forfatteren selv. I tillegg holdt han på med en nyversjon av sin egen filmklassiker fra 1971, «Perkele. Bilder från Finland».
- Dönner er visstnok i Vasa denne uka, men vi forsøkte å nå ham på telefon da vi var i Tammerfors, fortalte vi tilfreds.
- Og vi snakket med forleggeren hans da vi var i Helsingfors.
- Helsinki. Korrigerte Matti Kámppi.
- Og du kan gjerne si Tampere, føyde han til før han vendte oss ryggen og med et velrettet slag delte et nytt trestykke i to. Matti ga i grunnen blanke i Jörn Donner, om han skulle være ærlig. Donner tilhører den svenskspråklige minoriteten i Finland som snakker finlandssvensk, og som utgjør omtrent fem prosent av befolkningen. Selv snakket Kámppi nesten utelukkende finsk, når han ikke, som nå, måtte ty til engelsk for å servere slike som oss noen visdomsord. Men det skulle Dönner ha, syntes Matti, karakteristikken av landet - «Finland är inte världens navel, snarare dess stjärt» - var vel verdt en oversettelse.
- Det er sikkert noen som skulle ha ønsket at Finland var en liten viktigper på verdensarenaen, at vi liksom burde ha vært et land som alle andre burde forholde seg til. Dem om det, mente Matti.
Han og familien ramlet over lykken ved en tilfeldighet for nitten år siden. De hadde forlatt drabantbyen nord for Helsinki tidlig en lørdag morgen, og fordi Matti hadde svingt feil et sted ved Marjotaipale, var de havnet oppi akkurat denne skogen.
- Stillheten var det første vi møtte da jeg slo av bilmotoren. Det suste litt i trærne, men det var også det eneste.
Der og da bestemte Matti og kona seg for å kjøpe den nedlagte skolebygningen som de hadde stoppet ved siden av, og som allerede hadde stått tom i årevis.
Denne dagen var Matti Kámppi alene i paradiset, på fjerde døgnet. Den femti år gamle fiskeoppkjøperen hadde tatt en uke fri for å hugge ved, supe litt kultivert og ta sine daglige runder i saunaen (der gradestokken aldri måtte falle under 100 grader). Bare på det viset kunne en mann lade batteriene i dette landet. Og på kveldene lot Matti tv-en stå på i bakgrunnen, der YLE, den finske statskringkastingen, pøste på med programmer om hundreårsfeiringen. Det var ikke til å unngå at han fikk med seg noe.
- Men dette er ikke min greie, forsikret Matti.
- Det virker som om det mest er politikerne og kultureliten som holder på, sa han, og ønsket oss god tur videre.
Mannerheims skygge
Ifølge den offisielle hjemmesiden for jubileet, skal finnene likevel kunne delta på over tusen ulike tilstelninger gjennom feståret 2017. Det er konserter og operaforestillinger over en lav sko, og det er forelesninger i hver krik og krok av landet. Skolebarn skal marsjere gjennom Finland med en stafettpinne, og det er fiskekonkurranser, konebæring, saunamesterskap og lokale tevlinger i tango, slik det i og for seg er hvert eneste år. Alt bygges opp mot selve finalen på nasjonaldagen 6. desember, drøye hundre år etter at oktoberrevolusjonen gjorde slutt på tsarens Russland og åpnet for et fritt og selvstendig Finland. Men selv om det innimellom skal festes ganske hardt og døgnkontinuerlig, spesielt i sommermånedene, håper mange at en del myter også kan bli satt på prøve. For Finland er historien om den blodige borgerkrigen i forlengelsen av frigjøringen, om den heroiske vinterkrigen tjue år senere, og den handler om den forbannede fortsettelseskrigen, da de presterte å havne på lag med Hitler. I fremste linje hele veien sto han som skulle havne på sokkel i bortimot hver eneste by vi passerer, og som fikk hovedgaten i Helsingfors oppkalt etter seg. Carl Gustaf Mannerheim, forsvarssjef og general. En kriger på alle vis, opplært av tsaren og ikke så rent lite kontroversiell, for å si det forsiktig. Til og med president rakk han omsider å være i et par år.
- Skal du forstå Finlands historie, må du skjønne Mannerheims ulike roller på de forskjellige arenaene, sier Henrik Meinander.
Han er historiker ved universitetet i Helsingfors, og er landets fremste Mannerheim-kjenner. Opp gjennom årene har Meinander jevnt og trutt levert nytt forskningsmateriale, senest i boken «Aristokrat i vadmel» som nettopp er utkommet.
I Mikkeli står Mannerheim og skuer ut over torget i byen, og nede på stasjonen er hans private togvogn parkert for evigheten. Det var her Mannerheim hadde sin kommandopost. Først under vinterkrigen fra november 1939, da Sovjetunionen overfalt Finland uten særlig forvarsel, og fram til finnene måtte kapitulere fire måneder senere og avstå landområder i Karelen. Deretter da Finland sluttet seg til tyskernes felttog i 1941 for å vinne tilbake tapt land med hjelp av Hitler, i det finnene så hensiktsmessig valgte å kalle fortsettelseskrigen, liksom for å legitimere at de valgte som de gjorde. Fra Mikkeli ble vogna med Mannerheim om bord trukket rundt etter behov, og det var her Adolf Hitler dukket opp i juni 1942, på det som i dag ville blitt kalt et skikkelig surpriseparty. Mannerheim fylte 75 år, og hvem - om ikke Hitler i egen person - tok seg tid til å reise til Finland for å hylle feltmarskalken.
Det sa jo sitt.
I jubileumsåret blir feltmarskalkens lange rulleblad dissekert ganske grundig, for én ting er det seks timer lange bursdagsselskapet med Hitler. Noe helt annet er Mannerheims rolle i «innbördeskriget», den finske borgerkrigen som raste med uhyggelig intensitet mellom de borgerlige, konservative «hvite» og de kommunistiske og sosialdemokratiske «røde» fra januar til mai i 1918. Sårene har ennå ikke rukket å gro mer enn at ruren fort faller av når nasjonen nå klør seg litt selvtilfreds.
Den røde byen
Fra restauranten i utkikkstårnet Näsinneula sitter vi høyere enn i Tyholttårnet (124 mot skarve 74 meter), men gulvet roterer ganske så hjemmevant i 360 grader. Også her tar turen en time, og under oss ligger Tammerfors, Trondheims vennskapsby. På borgerkrigsmuseet langt der nede brettes i disse dager det avgjørende slaget om byen ut i alle sine groteske detaljer. Store deler av Tammerfors ble lagt i ruiner i løpet av de tre ukene det tok Carl Gustaf Mannerheims hvite styrker å jage de røde på flukt i april 1918. Slaget om Tammerfors var vendepunktet i borgerkrigen, og 15. mai sto Mannerheim tilbake som seierherre. Men terroren etterpå - da tusenvis av røde krigsfanger og sympatisører ble stuet sammen i overfylte fangeleirer og henrettet i hopetall - har i tiårene etter preget nasjonen nesten like mye som selve krigshandlingene. Mannerheim var ikke ansvarlig for de vilkårlige drapene, men stadig flere historikere mener å ha belegg for at han bevisst lukket øynene og lot være å gripe inn, politiske ambisjoner som han jo hadde.
Det store samtaleemnet de siste dagene har vært omkring en jubileumsmynt som skulle ha vært satt i sirkulasjon snart, men som ble stoppet av finansministeren. Den ene siden av minnemynten viser henrettelsen av seks rødegardister. Myntlegeringen var basert på et historisk bilde fra den beryktede konsentrasjonsleiren Ekenäs, der en tredjedel av de ni tusen fangene døde etter at borgerkrigen var over.
- Som nasjon burde vi for lengst vært moden nok til å tåle dette bildet, leser vi at Tapio Yli-Viikari uttaler til Hufvudstadsbladet denne dagen. Han er leder for jubileumskomiteen, men han hadde ikke drømt om at Petteri Orpo, statsråden, skulle få slik hakeslipp da han så myntutkastet til formgiveren Ilkka Suppanen.
- Smakløst, tordnet Orpo, visstnok i kjent stil, helt til noen fortalte ham at han selv hadde godkjent motivet noen måneder tidligere. Det var som satan, svarte Orpo, som beklaget at han ikke hadde vært våken nok, men hvite arkebuseringer av røde fanger har uansett ikke noe i jubileumsåret å gjøre, slo han fast. Og så ble mynten trukket før noen rakk å protestere.
Et gløtt av nåtid
«Jeg er patriot. Min identitet er veldig mye en språklig identitet. Finlands historie er ikke lett, for dette landet har virkelig fått kjempe for alt det har oppnådd», sa Sofi Oksanen til svenske Dagens Nyheter da jubileumsåret 2017 ble innledet. Men da Oksanen, som er en av landets store forfatterstemmer, fikk studert rekken av skjønnlitterære bøker som sto for tur til å bli utgitt de neste månedene, sukket hun: «Jeg forstår at en yngre generasjon er lei av å høre om vinterkrigen».
- Det kan hun ha rett i, sier 22 år gamle Henna lakonisk. Sammen med Sato venter hun storinnrykk om en halvtime. Vi er i Heinola, en liten landsby rett nord for Lahti, og bak disken på en av stedets to puber, har Henna og Sato for lengst iført seg bortimot komplett kamputstyr. Ishockey-VM er godt i gang, men det er mer enn man kan si om det finske laget, som har tapt de to første kampene. Kvelden i forveien røk Finland ut i semifinalen i Eurovision Song Contest i tillegg, så dette har så langt vært en fin uke for finsk tungsinn, føler Henna, som følger hundreårsmarkeringene bare med et halvt øye, men som sikkert tror at hun vil få med seg noen av arrangementene i hovedstaden i løpet av sommeren. Tammerfors kan også by på noen spreke konserter, vet hun, og det er dit mange unge mennesker som henne velger å flytte, hvis de vil vekk fra steder som Heinola. En fersk undersøkelse viser at en tredjedel av finnene, uansett alder, ville reist nettopp dit, om de var blitt tvunget til å flytte.
- Vi har en kort historie som fri og selvstendig nasjon, og da er det ikke til å unngå at det blir mye borgerkrig og vinterkrig å se tilbake på. Men vi er jo først og fremst en ung nasjon i det 21. århundre, og det burde kanskje hatt enda mer fokus i jubileet, synes hun.
Som merkevarebygger er det unge hockeylandslaget, som bare kalles Lejonen - løvene, altså - viktig, mener både Henna og Sato. Laget består av superstjerner fra NHL (National
Hockey League) og den hjemlige ligaen, som heller ikke er for puslinger. Bildet av Lejonen hjelper til å viske ut noen av de mest karikerte bildene av gjennomsnittsfinnen, tror jentene i baren.
- For det er utdatert?
- Ja. Men så gjør vi jo alt vi kan for å holde liv i mytene om oss selv også.
Ta Aarto Paasilinna, for eksempel, forfatteren som i årevis har teppebombet ikke minst det norske bokmarkedet med sine elleville historier om eget folk. Du skal ikke ha lest mye Paasilinna for å skjønne at finnenes mektigste fiende aldri har vært russerne, men mismotet. Alternativt sørgmodigheten eller den bunnløse apatien, eller gjerne alt dette på én gang. Over skogene og innsjøene svever det et tungsinn som gjennom århundrer har lagt folk under seg og bidratt til å gjøre folkesjelen både dyster og alvorlig.
- Paasilinna er artig, han, og han treffer sikkert blink innimellom. Men han er jo ingen dokumentarforfatter, ler Henna, akkurat i det Slovenia tar en sjokkerende ledelse i første periode.
Prøvelsene ser ikke ut til å ta noen ende denne dagen heller.
Den tette tangoen
Finland hadde lenge et imageproblem, klemt som landet lå mellom øst og vest i årtier med kald krig. Etterpå hjalp ikke en stygg selvmordsstatistikk, noen unordiske skolemassakrer og generelt høyt alkoholkonsum det skapte grann på bildet folk satt igjen med av finnene, selv om Nokia var i en klasse for seg (og trass i at en av toppsjefene der tok sitt eget liv, endog lenge før korthuset klappet sammen). Senest for åtte år siden mente direktøren ved finsk-norsk kulturinstitutt i Oslo at finsk fjernsynsteater, sendt på NRK så godt som hver eneste tirsdag på slutten av 1960-tallet, hadde skylden for at så få nordmenn gadd å utforske landet. De to siste årene har likevel Finland opplevd et markant oppsving i turistbesøket, først og fremst fra Asia, faktisk, uten at Visit Finland, den offisielle turistorganisasjonen, mister bakkekontakten av den grunn.
- De mange terrorangrepene i Europa og den politiske ustabiliteten i Tyrkia gjør at turistene hele tiden leter etter nye reisemål. Der kan Finland fremstå som et tryggere alternativ for mange, tror Heli Saari på turistkontoret i Helsingfors.
Akkurat det kan Matti og Lea Pakkanen skrive under på når vi et par kvelder senere møter ekteparet i dansesalen på et spahotell litt lenger nord i Finland, i Laukka.
De bor noen kilometer nedi veien og har kjørt hit for å danse tango, slik de gjerne gjør et par ganger i uka.
- Finland er et stille og fredelig land. Nasjonen ble født i smerte og blod, og det preger oss fortsatt som folk, mener Matti.
Tangoen ble importert fra Buenos Aires på 1920-tallet, før finnene gradvis transformerte musikken og ga den sin egen karakter. Under vinterkrigen og andre verdenskrig fikk tangoen sitt virkelige oppsving, og tekster med lengsler, drømmer og bunnløs sorg over å ha mistet sine kjære ved fronten, ga sangene, alltid framført i moll, den særpregede finske melankolien som kjennetegner tangoen som Matti og Lea danser denne kvelden.
Kropp mot kropp
- Vi er jo et undrende, alvorlig og pessimistisk folk, samtidig som vi er sjelfulle. Alt dette kommer fram i den finske tangoen, som skiller seg tydelig fra den argentinske, forklarer Matti.
- Og så danser vi mye langsommere og tettere enn søramerikanerne. I vår tango har vi full kroppskontakt, så godt som hele tiden, kniser Lea.
Det var det ildrøde håret Matti først la merke til da Lea dukket opp på dansegulvet i Tikkakoski, et par mil lenger vest, en kveld for fire år siden. For første gang ble Matti Pakkanen truffet av akutt handlingslammelse og torde ikke by opp. I stedet ble han bare sittende og stirre fascinert på henne, før musikken tok slutt og han kjørte hjem.
- Så gikk det to uker, og plutselig en kveld - i akkurat denne salen - kom hun skridende inn.
Matti var godt forberedt og hadde tatt på seg et par splitter nye blodrøde bukser, og før noen andre mannfolk rakk å reagere, var han ute på gulvet med Lea. Siden har de knapt sluppet taket i hverandre.
- Vi giftet oss bare noen måneder senere, forteller hun.
Til sommeren skal de reise til Seinäjoki i Österbotten, der den store musikkfestivalen hver sommer trekker 100 000 tangoglade finner. Og i år inngår festivalen i den store hundreårsmarkeringen, som rett og rimelig er, mener Matti Pakkanen.
- Den finske tangoen er omtrent like gammel som vår selvstendighet og hører derfor sammen.
På ville veier
Dagen etter kjører vi gjennom Hämeenlinna, hjembyen til den verdenskjente komponisten Jean Sibelius. I likhet med Carl Gustaf Mannerheim er også Sibelius blitt fingransket i jubileumsåret, selv om mye ble gjort allerede for to år siden, da Finland feiret 150-årsdagen for hans fødsel. Der Mannerheim tross alt holdt seg for nesa, om enn i overført betydning, da han tok imot Adolf Hitler i sin private togkupé, var Jean Sibelius mer utilslørt i sin støtte til tyskerne, viser flere bøker som er kommet i det siste. «Jeg ønsker dere, fra dypet av mitt hjerte, en rask seier», sa han da han ble intervjuet til en tysk propagandapamflett i 1942.
Han selv, familien og omgangskretsen hadde tilhørt den hvite siden under borgerkrigen. Men de kunstneriske storverkene - som «Finlandia», som regnes som landets andre nasjonalsang - ble skapt i opposisjon til de russiske makthaverne før revolusjonen, og er grunnen, antar de fleste, til at Jean Sibelius, trass i sine nazisympatier, vil stå fjellstøtt gjennom hundreårsmarkeringen også.
Og i Hämeenlinna kan innbyggerne by på flere kruttsterke navn i dette feståret. Juho Kusti Paasikivi, for eksempel, nasjonens sjuende president, fikk sin utdannelse her og bodde i byen i noen år. Paasikivi var Finlands første politiske linedanser, en trapeskunstner av rang og mannen bak den såkalte «Paasikivi-linjen». Det var denne doktrinen som definerte Finlands selvstendighet og uavhengighet i de første kaldkrigsårene, vegg i vegg som landet lå med en sovjetrussisk etterkrigsnabo med glupsk appetitt på det som fantes i nærområdet.
Utover disse to er Hämeenlinna raskt tilbakelagt, selv om Antony Hämälainen (verdens sterkeste mann på slutten av 90-tallet) og et par ishockeystjerner fortsatt bor i byen. Det gjør ikke Kimi Räikkönen, men Formel 1-kjøreren - som for noen år siden bare hadde Tiger Woods foran seg på lønnstoppen blant alle verdens idrettsutøvere - var innom som snarest for å gifte seg med bysbarnet Jenni Dahlman, eksmodell og Miss Skandinavia for et drøyt tiår siden.
I Hämeenlinna bor også den ene sønnen til Tuula Juhola, får vi vite, når vi noen timer senere tilfeldigvis kjører forbi et hus i Savontie der hagen er befolket av et par hundre tøydokker.
- Barnebarna kaller det «Mammalandia», forteller dokkedamen, som i tjue år har dekket hagen med figurer i alle mulige fasonger og størrelser. Til helga kommer to av barnebarna på besøk fra nettopp Hämeenlinna, og da skal det produseres minst fem nye figurer.
- Jeg vet hvordan det hele startet, men jeg har ingen idé om hvordan det skal ende, sier Tuula Juhola. Hun har vært på to loppemarkeder denne dagen og samlet klær til framtidige prosjekter. Fotografen tar av seg sin utsvettede rosa T-skjorte og blir lovet en hedersplass langs hovedveien inn mot Lahti om ikke mange dagene.
- Jeg skulle gjerne vist dere et potpurri av Finland gjennom hundre år, men dette er bare et prosjekt som har kommet litt ut av kontroll, ler Juhola, som ofte søker ut i hagen på kveldstid og setter seg ned blant dokkene.
- Mange synes figurene forandrer seg i mørket og antar litt skumlere former, men jeg finner både ro og fred her ute, sier Tuula Juhola.
Finsk baseball
Det er tidlig fredag kveld i Hamina ved Finskebukten, noen få kilometer fra nærmeste grenseovergang til Russland. Her inne begynte den omtalte Mannerheim på kadettskole i 1882, bare 15 år gammel, men han hadde nok tankene helt andre steder. Faren var nettopp blitt slått konkurs og hadde måttet selge herregården der Carl Gustaf, med status som baron, hadde vokst opp. Nå var faren stukket av gårde med en elskerinne til Paris, der han skulle ende som bohem. Mora, preget av mannens flukt, hadde fått et hjerteinfarkt og dødd rett før sønnens skolestart, og etter noen måneder ble unge Mannerheim utvist etter å ha vært på ulovlig permisjon.
- Det var en turbulent tid, men onkelen fikk sendt Mannerheim til en slektning i Ukraina, der han fikk undervisning i russisk. Og resten er vel historie som det heter, sier Juha Malo.
Han jobber som sivilt ansatt ved marineinfanteriet i Hamina, eller Fredrikshamn som byen heter på svensk. Akkurat nå er sønnen hans, Jussi, i gang med å slå ballen for Haminas lag i den tette pesäpallo-kampen mot gjestende Tampere i den regionale serien for 12-åringer.
- Vi har vår egen tango og vår egen baseball, forklarer Juha stolt.
For pesäpallo er en kloning av baseball og slåball, og omtales ofte som Finlands egentlige nasjonalidrett. Den ble oppfunnet av Lauri Pihkala, som hadde vært i Nord-Amerika tidlig på 1900-tallet og kom hjem med et sett baseballregler som han ga litt lokal koloritt og et finsk navn. Denne Pihkala skulle senere fungere som propagandasjef for en av de mest ekstreme bataljonene på hvit side i borgerkrigen, ledet av estlenderen Hans Kalm. Denne gruppen drepte krigsfanger for fote, både sårede soldater på sykehus og innsatte i fangeleirer, uten at det er dokumentert hva pesäpalloens far selv tok del i av blodsutgytelsene. Men Pihkala var beviselig aktiv i den voldelige og fascistiske Lappo-bevegelsen som utover på 20-tallet opererte som en hær utenfor statlig kontroll, samtidig som han utviklet seg til å bli en viktig og anerkjent friidrettstrener i den unge nasjonen.
- Det er Finland i et nøtteskall dette. Vi har mange skjeletter i skapene våre, sier Juha Malo, som omsider kan juble over at sønnen og lagkameratene tar hjem en sterk 2-1-seier over Tampere.
Men nå skal Juha hjem til fredagssaunaen, og i litt over hundre dampende grader, skal han i hvert fall ikke ofre verken Mannerheim, Sibelius - eller Pihkala, for den sakens skyld - én eneste tanke. Men en skål for Finland kan det alltids bli en råd med.
Oi maamm Suomi, synnyinmaa.
Vårt land, vårt land, vårt fosterland.
PS! Finland kom tilbake den kvelden vi var i Heinola og vant 5-2 over Slovenia. Lejonen gikk deretter til semifinalen, tapte for Sverige og måtte senere se seg slått av Russland i bronsefinalen.