- Men jeg vil ikke se ham i øynene! La meg slippe!
Det var en vakker vårkveld. Skumringslyset var ispedd siste rest av en helgesolnedgang over en stille fjord, og roen lå mildt over noen glass kjølig vennehvitvin. Idyllen var komplett. Frem til dette, sagt med ekte fortvilelse.
Problemet ble raskt presentert. Det var dette uforutsette drawbacket som kan dukke opp når man begynner å gå til jobben og plutselig møter de samme folka hver dag. Folk man vil slippe å forholde seg, ikke har lyst til å bli kjent med. Norsk problem. Hvordan unngå å møte et blikk. Hvordan unngå å hilse.
- Hvor langt unna må man være for å skifte fortau uten at det virker merkelig?
Men i all verden. En utadvendt og sosial kvinne, omgjengelig som få. Og så skulle dette være vanskelig, en mulig kort ordveksling på vei til jobb? Vi var flere som var i stuss, men fikk den bekymredes forklaring. Hun kjente til ham helt perifert, fra en halv mannsalder tilbake, noen foreldremøter fra barneskolen. Det var visst mer enn nok.
For dersom man stoppet denne første gangen, da kunne jo hva som helst skje! Hvem vet hva han hadde i sekken, matpakke, termos med gjestekopp, etter hvert kanskje piknik-pledd på fortauet?
Hvitvin var ikke lenger nok, nå kom akevitten på bordet.
Vi var flere som ristet på hodet, skjønt enige om at dette virkelig var et ikke-problem. Ingen forventer vel koseprat med møtende så tidlig på morran. Dersom man skulle slumpe til å skulle samme vei, derimot... i samme fart! Se da har man en situasjon hvor man må ta kreative grep, justere tempo, knyte skolisser, miste en vante, sjekke telefonen.
Jeg husket den gangen jeg nærmest gikk på en nabo i det første krysset hjemmefra. Han skulle samme vei, hele halvtimen inn til byen, og vi møttes i det første krysset! Hele morgenrutinen falt i fisk, kulturnyhetene på øret gikk fløyten, de vanlige morgenfunderingene langs ruta, likeså. Nå ble det riktignok en usedvanlig trivelig tur, men tenk om det samme hadde skjedd dagen etter! Og dagen etter der! Hjelp! Nei, sett opp mot et sådant skrekkscenario, er det å møte et blikk, nikke, passere, ingen sak å turnere.
Da jeg jobbgikk i vinter, noterte jeg meg flere faste medfotgjengere på min vei. De var pålitelige møtende, som ga gode indikasjoner på i hvilken grad jeg selv var i rute til jobb. Én la jeg merke til fordi han hadde samme jakke som meg. Det var ikke nok, vi hilste aldri. Og så er det han med telefonen på øret og avisa under armen. Avisa under armen, liksom, akkurat som i gamle dager! Helt uten å vite det, gjør han meg litt glad hver dag. Nå har jeg startet sommersesongen med sykkel, så vårt passeringssted er blitt noe forflyttet, men jeg har stilt klokka på sykkeltid. Han er alltid i rute, oftere enn meg.
Og selv om jeg ikke hilser, tenker jeg mitt. At det er bedre å møte noen på veien enn seg selv i døra.