Her sitter du og nyter sola?

- Ja, jeg skal inn på en undersøkelse, og da synes jeg det er godt å ha litt god tid. Jeg har ikke vært her før, så jeg må finne ut hvor jeg skal.

Da er du kanskje litt spent?

- Ja, jeg er jo egentlig det. Man vet ikke før etterpå hvordan det går. Men det er bare en sjekk.

Hvor kommer du fra?

- Klæbu.

Da er du snart en innbygger i Trondheim kommune. Hvordan blir det?

- Det er litt både og. Jeg tenker at det er bra, fordi det blir mer kompetanse og faglighet på enkelte områder, som barnevern for eksempel. Og så blir det ikke så internt i Klæbu. Det kan lett bli det.

Er det slik at alle kjenner alle i Klæbu?

- Før var det kanskje det, men ikke nå lenger. Nå er Klæbu blitt en innflytterplass.

Er det noe som ikke er så bra med å bli en del av Trondheim da?

- Jeg tror at Klæbu kan bli litt glemt på en måte. Trondheim er så svær fra før, og Klæbu så liten.

Klæbu kan bli spist opp av Trondheim?

- Det kan skje, hvis en ikke er bevisst på det. Men det er vel kanskje slik at vi må godta det. Vi kan ikke være en planet for oss selv.

Dere hadde folkeavstemning om dere skulle bli en del av Trondheim?

- Ja, og det var kjempegreit. Jeg stemte for at vi skulle bli en del av Trondheim.

Så da er du glad for resultatet?

- Ja, jeg er det, men det vil jo vise seg hvordan dette går. Det kan jo plutselig snu, sånn er det med alt.

Hva er det beste Klæbu har å by på da?

- Klæbu har naturen. Marka. Her slipper du å gå i kø, det er det som er flott. Jeg har vært en del i Bymarka i Trondheim, men der er det mye mer folk. Det er helt greit det også, hvis du går i marka for å møte folk. Men i Klæbu kan du gå en tur uten å møte noen.

Det liker du?

- Ja, jeg bruker marka som rekreasjon. Jeg går på tur med mannen og hunden min. Da trenger jeg ikke snakke med andre. Men jeg sier hei når jeg møter noen.

I dag skinner sola og du roer ned livet med å sitte på en benk. Hva tenker du på?

- Jeg satt akkurat og tenkte på alle folkene som går til og fra. De er så veldig målretta! Jeg skjønner det, de er opptatt av å gå til sitt. Det er vel slik det er på et sykehus. Men jeg tenker at vi har det litt for travelt, vi tar oss ikke så mye tid. Samtidig så er det andre som går her, som har god tid. De er sikkert innlagt, tar seg en tur ut, kanskje noen er alvorlig syke. Det blir litt krasj på en måte.

Her kan du lese flere benkemøter i Ukeadressa.

Tror du vi går glipp av noe når vi har det så travelt?

- Vi mister mye med å ha det travelt. Det blir så mye stress. Jeg tror det går utover livskvaliteten til folk.

Tar du deg ofte tid til å sette deg ned på en benk?

- Jeg er blitt flinkere til det, jeg tror det har noe med alder å gjøre. Jeg har hatt mye stress i livet tidligere.

Men nå er du blitt flinkere til å stresse ned?

- Jeg har bestemt meg for det, for å ha andre verdier i livet mitt. Jeg vil ta meg tid til å prate med folk. Bare det å si hei til folk tror jeg har mye å si.

Sier de hei tilbake da?

- Jeg opplever at jeg får veldig mye positivt tilbake.

Er det noen benker du foretrekker å sitte på?

- Det er litt mer tilfeldig. Nå skal jeg på undersøkelse, så da sitter jeg her. Men ellers så er det i marka. Da kan jeg ha med meg kaffe.

Hva tenker du på når du sitter på en benk i marka?

- Da tenker jeg på ingenting. Det er så populært med meditasjon, vet du. Å gå i marka, å få inn lukter og lyder, det er naturlig meditasjon.

Ser du har fått fin farge, du har vært mye ute?

- Jeg har nettopp vært i Syden. Jeg var i Nord-Spania, på Reumasol, vi var en hel gjeng som var der. Da hørte jeg det snødde hjemme!

Slikt blir man glad av. Hva er det ellers som gjør deg glad i livet?

- Det er sånn som nå, å sitte på en benk, ta det litt med ro. Være til og slappe av. Det er klart du skal gjøre andre ting også. Men det er for mye må-ting nå. Jeg tror vi må gjøre mer vil-ting. Det gjelder meg selv også. Jeg vil jo si jeg er heldig, har to friske barn og et barnebarn.

Så det er ikke mye som gjør deg sur og forbanna i hverdagen?

- Nei, da spør du litt vanskelig. Men det ergrer meg at det skal være så mye uroligheter i verden. At det er så stor forskjell. Jeg lurer på hvorfor jeg er født i denne delen av verden her, det kunne jo vært annerledes. Jeg synes vi er heldige som bor her. Jo, det er noe som ergrer meg, at vi ikke kan ta inn flere nye landsmenn. Vi sitter på vår tue, men vi har plass til mange flere.

Det er ikke alle som er enige i det?

- Vi er vel ikke så åpne på andre folk, vi tror gjerne at det som er ukjent, er skummelt.

Hva gjør du ellers i hverdagen?

- Tidligere jobbet jeg i helsesektoren, men omsorgsmuskelen min ble oppbrukt. Nå er jeg frivillig i Angstringen i Trondheim. Jeg er igangsetter av selvhjelpsgrupper for folk som sliter litt. Jeg tenker at angst og depresjoner er som forkjølelse, det er så mye av det. Likevel er det så skummelt å snakke om det. Jeg har angst, og det er jeg ganske åpen på. Da er det greit å møte andre som har vært der. Angst er ikke skummelt, det er bare kroppen som sier fra. Vi har da alle nedturer og oppturer.

Men vi er ikke så flinke til å snakke om nedturene?

- Nei, da sitter vi bare inne. Derfor er det bra at det finnes slike tilbud som Angstringen.

Men når du ser folks liv på Facebook, så ser det ut til at alle har det strålende?

- Folk har det egentlig ikke slik som de skriver på Facebook. Der legger de bare ut en fasade. Facebook kan være bra for å dele innlegg, men dette med selfies, nei det er oppskrytt.

Du er ikke avhengig av likes for at dagen skal være bra?

- Ha-ha, nei. Men det er kanskje fordi jeg har levd så lenge uten Facebook. Jeg er jo 60 år. Det er nok annerledes for ungdommene.

60 år! Det skulle en ikke tro.

- Takk skal du ha. Det hjelper kanskje på med mye friskluft!