Fire korte streker på en vegg. Alle har de en forbokstav som forteller høyden til unge venner en vårdag for fem år siden. Det virker som om det var i går at de målte lengden med stor nøyaktighet. Allerede neste vår er det konfirmasjon for denne gjengen, en seremoni som fra gammelt av skal markere overgangen til voksenlivet.
Konfirmasjonsdagen. Denne dagen har jeg av en eller annen grunn hatt i tankene fra den første timen jeg holdt en liten bylt i armene. Hvem er den lille jenta da? Hvor er vi i livene våre 14 år frem i tid?
Heldigvis langt unna, har jeg tenkt. Men nå nærmer dagen seg med stormskritt. Det nytter ikke å stikke hodet i sanden lenger, for allerede nå må vi ta stilling til mye: Type seremoni, hvor skal vi være, anslå antall gjester og ikke minst antrekk. Skal det være bunad eller ikke, og er det mors, fars eller barnets oppvekstregion som skal avgjøre hva poden stolt skal la seg fotografere i inntil en bjørkestammen neste vår? At familien havnet i nettopp Trøndelag er summen av mange tilfeldigheter. Er det da rett med trønderbunad?
Tankestreif Kjerstin Rabås: Smart, dummere, dummest
Men det er fortsatt ett år igjen til denne merkedagen. Dessuten er hun ikke voksen før hun er 18 år, trøster jeg meg med, og da har vi jo et hav av år igjen før barndommen er over.
Så var det Talen, og da mener jeg talen med stor T. For det er ikke mangel på gullkorn jeg har notert meg opp gjennom årene. Ord fra kloke hoder, hvor jeg har tenkt at disse visdomsordene vil passe bra til en som står på terskelen av voksenlivet. Dessuten har jeg jo mye på hjertet selv om livets tornefulle vei. Og erfaringer som: Det går jo som regel bra, bla bla ...
Ute er solen i ferd med å stå opp i øst. I denne sene nattetimen tar jeg frem den halvferdige konfirmasjonstalen. Jeg leser setning for setning. Ordet svulstig blir ikke for sterkt å bruke i denne sammenhengen, konkluderer jeg. Meningen kan da ikke være å få jenta flau? Hva er det egentlig jeg har lyst til å fortelle henne?
Så du denne? : Negersame ut av skapet
Det går opp for meg at like mye som dette skal være hennes dag, så er det en markering av en overgang for en mamma. En som ser at et barn blir til ungdom. Hva skjer da? Kanskje er det foreldrene, like mye som barna, som trenger et overgangsritual?
Endringene i livet skjer hele tiden. Det er jo slik det skal være. Og mens barn blir til ungdom, blir en mor eldre. Også nære slektninger drar på årene. Tanter får grått hår, og bestemødre flytter i omsorgsbolig.
En som hadde problemer med å innse akkurat det var den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill, i hvert fall ifølge Netflix-serien «The Crown». Han forbanner en kunstner som portretterte ham. «Du har malt meg som et ynkelig vesen, uten å skjule alderstrekkene. Gjengivelsen av meg er grusom. Lager du et monster av alle du beundrer, spør Churchill». Nei, svarer kunstneren, det er alderdommen som er grusom. Hvis du ser forfall, så er det fordi det er forfall.
Det er ikke alltid like lett å akseptere at årene som går betyr at både du, og ikke minst ditt barn, blir eldre.