Det viste et fjell av gass og støv som etter sigende ble spist opp av lyset fra de omkringliggende stjernene. Formen målte visstnok tre lysår i høyde og befant seg omkring 7500 lysår unna. Det myldret av detaljer i brunt, blått, gult og rosa. Et nesten utrolig skue!

På tilsynelatende trygg avstand fra alt dette står et flygel foran et veggbilde. En dørformasjon i tre skjærer seg gjennom et landskap tegnet i sort-hvitt på veggen. Men det er ingen tegning. Dette er et veggmaleri med det vi kan kalle et tegnet uttrykk. Mellom et kantet landskap og en opplyst himmel går en horisont av skyer eller røyk. Det er ingen mennesker å se. Ingen steder skjelver streken. Det er lett å skille det sorte fra det hvite.

Sammen bygger de kontrastfylte feltene opp en dramatisk scene. Noen vil muligens kalle den bibelsk, andre igjen vil kanskje oppfatte det hele som en dystopisk science fiction-scene - et utsnitt fra en situasjon vi verken kjenner forhistorien eller fortsettelsen til.

Hele det dramatiske og strålende motivet kan minne om de storslagne romantiske landskapsskildringene på 1800-tallet, filtrert gjennom tegneserienes fantastiske verden. Men bildespråket har også visse likhetstrekk med den grafikken som ble laget under den nordeuropeiske renessansen. Kunstneren nevner selv Albrecht Dürer (1471 - 1528) som inspirasjon. Et 500 år langt spenn til inspirasjonskilden.

Det er kanskje noe annet som tegninger av eksempelvis serietegneren Jean Giraud (1938 - 2012) og bilder fra Albrecht Dürers tid har til felles? Fra og med utviklingen av teleskopet og kikkerten tidlig på 1600-tallet kunne man peke, forklare og konstatere i stadig større grad. Man hadde sett! Stadig flere detaljer om «hvordan det virkelig ser ut der ute» kommer for en dag.

Stjernetåkene blir klare. Hva skjer så? Det er noe man mister når man kan ta bilder av eller se fjerne planeter med egne øyne. Den rene forestillingen står ikke lenger alene. Slik renessansens malere så det for seg, eller tegneserieskapere 500 år senere ser det for seg, så er det ikke virkelige planeter, men fiktive univers. De påminner oss om alt det vi enda ikke har sett, og som kanskje befinner seg «der ute».