Samtidig er vi giganter. Særlig ungene våre. De funkler som stjerner fra de er født.

Enkelte ganger ønsker vi at de skal skinne på samme måte for bestandig. Det gjør de ikke. Mens universet ser uforanderlig ut, en dimensjon som tilsynelatende vil vare i all evighet, er ungene våre hele tiden på vei mot noe annet.

Det opplever vi tydelig akkurat nå. For mange er juni den måneden da noe nytt starter. En hel sommer ligger foran oss. For meg er juni måneden da epoker tar slutt.

Jeg tenkte på det første gang for noen år siden da jeg en junidag sto ved gjerdet i barnehagen og så på dattera mi som lekte «Alle mine kyllinger» sammen med de andre.

Jeg sto ved porten jeg hadde gått inn og ut av utallige ganger i over ti år. Mens først sønnen min, deretter dattera mi, viste meg kunster i klatrestativet, hadde jeg stått og trippet, utålmodig etter å komme meg hjem. Kunstene i klatrestativet måtte gjentas og gjentas til ungene ble fornøyd. Det tok tid.

LES OGSÅ: Ei katte vender tilbake

Siste dag i barnehagen oppdaget jeg plutselig at jeg antakelig gikk inn porten for aller siste gang. Jeg angret på at jeg så ofte hadde hatt det travelt og fikk lyst til å stå ved gjerdet en evighet. Det var min siste dag som småbarnsfar. Dattera mi hoppet av glede og så fram til å bli skolejente etter ferien. Selv skulle jeg gjerne vært småbarnsfar i mange år til.

Den samme vemodige opplevelsen av at noe verdifullt tar slutt, at en epoke er over, gjentok seg da sønnen min hadde siste dag i barneskolen og siste dag i ungdomsskolen. 16-åringene omfavnet hverandre, gråt og lo og lurte på hva høsten ville bringe.

Barndommen var i ferd med å ebbe ut, det var på tide å finne ut hva de skulle bruke voksenlivet på og syntes det var en festdag. Vi voksne var ikke så sikre på det.

Nå, plutselig, har sønnen min sannelig hatt sin siste dag i videregående skole. Hvis han har noe til felles med meg, ser han framover med entusiasme. Vanskelige valg må tas, men verden venter, og mulighetene er mange.

Jeg deler entusiasmen hans bare delvis. Haster det så forferdelig med å bli voksen da? Kunne han ikke vært ei funklende barnestjerne noen år til?

Antakelig kommer de fleste av oss til et punkt i livet der vi ser tilbake på det som var med større glede enn vi ser fram til det som kommer. Det høres fryktelig gammelmodig ut, men når du er voksen, har etablert familie og barna vokser opp, hva er da det neste store vendepunktet i livet ditt? Pensjonsalderen.

Den tanken gjør meg ikke like oppglødd som jeg var da barna mine ble født. Nå har jeg ikke lenger unger som viser meg kunster i klatrestativet. Jeg burde tatt meg bedre tid de årene de gjorde det.

LES OGSÅ: Også klasse 10C på Charlottenlund hadde siste skoledag i uka som gikk

LES OGSÅ: Tre års ensomhet på ungdomsskolen