«Quit your smiling, I am not your mother». En autoritær drillsersjant fra den amerikanske hæren roper langt inn i øregangene mine. Jeg har knapt fått på meg joggeskoa før ordren er gitt.

Jeg er hovedsakelig lat. Hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg vært en koala. Du vet, de bamselignende australske pungdyrene som sover

22 timer i døgnet, og som bruker resten av fritiden på å spise. Jeg har et nært og kjært forhold til sofaen. Omtrent ingenting gir meg mer glede enn middagslur. Dessverre har jeg et like lidenskapelig forhold til sukker. Ser du paradokset?

LES TANKESTREIF: Trenger jeg 123 esker med Ikea-batteri og 40 minisåper fra alskens hotell?

Det er der treningsapper kommer inn i bildet. (Eller rettere sagt mobilskjermen). Og her er det en Amasonas-regnskog å gå seg vill i. Her kan du velge og vrake i Endomondo, Runtastic, Nike + training club, Strava, Adidas train and run og Runkeeper, bare for å nevne noen jeg selv har forvillet meg inn i.

Noen hevder med stor overbevisning at løping er balsam for sjela, jogging er endorfinrus. Ingen kan overbevise meg om at løping er lystbetont. Melkesyre i låra, blodsmak i munnen og brennende tåballer. Noen tenner kanskje på det, jeg er ikke en av dem.

Så for at jeg i det hele tatt skal klare å løfte på liket, så må det hardere lut til. Jeg trenger noen som pisker meg. «What do you think this is, a party cruise?» Drillsersjanten gir seg ikke. Strengt tatt er det mer bilder av en synkende Titanic som dukker opp på netthinnen.

Jeg løper videre, presser beina til å ta ut det lille ekstra bortover Ladestien (i Trondheim). «Is that all you’ve got?» Den nådeløse jævelen fra treningsappen er ikke det minste imponert. Men ifølge min egen avis er det stadig flere som tyr til treningsapper. Mest for å kunne skryte på sosiale medier selvsagt. Drillinstruktøren hadde vært enda mer fornøyd med meg, hadde det ikke vært for de innlagte pausene med bilder som skal ut på Instagram, Facebook og Snapchat.

«Think of the feast you’ll have after your run». Den kravstore masekråka fortsetter. I løpet av hver eneste joggetur tenker jeg alltid «hold kjeft», men jeg slår ham aldri av. Drillsersjanten gir pokker i trusler, og roper ufortrødent videre: «Din gjennomsnittlige fart er fem minutter og sju sekunder. Du ligger etter med tre sekunder per kilometer». Jeg forsøkte å bytte stemme til den franske mademoisellen, men hun var irriterende myk og positiv. Med fransk aksent kunne hun purre ut «you’re soooo faaaast» eller «oh la la, you’re soooo goooood». Det eneste positive med henne var setningen «Think about all the croissants you can eat».

Nei takk, da tar jeg heller brøleapa fra den amerikanske hæren, hvilken som helst dag i uka.

Følg Adresseavisen på FacebookInstagram og Twitter.