Det er en trerot - et tre kappet av langt nede på stammen. Deretter er begynnelsen på det komplekse nettverket av røtter gravd frem, kappet løs og skåret til. Eller er det røttene til et tre som har blitt blåst over ende? Så er det snudd opp-ned, og stammen er blitt en sokkel. Som skulptur er den overveldende. Vi blir gjort oppmerksomme på noen underliggende strukturer. Et politisk poeng?
Men som natur er den ordinær. Alle trær har røtter. Og som man sier om busker: De er ofte like store under som over jorden. Forskjellen ligger bare i at vi vanligvis ikke ser dette flettverket av store og små greiner under føttene våre. Skulpturen synliggjør noe skjult, noe fantastisk komplekst i alt det vante. Slik kan den betraktes som en påminner om hvor fascinerende vekstene rundt oss faktisk er.
Om man nevner stikkord som «røtter i været», «trær snudd opp-ned» etc. og spør etter norske kunsthistoriske referanser, vil nok mange tenke på Lars Hertervig (1830 - 1902). Den plagede kunstnerens mange trolske skogsbilder - der trekronene liksom er blitt til krokete rotkroner - står igjen som noen av de mest særegne avbildningene av det norske skogslandskapet. Let bare opp en gjengivelse av maleriet «Gamle Furutrær» fra 1865! Slik sett kan denne skulpturen også leses som en kunsthistorisk kommentar.
Men «røtter» er et svært symboltungt ord. Det angår hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvilket feste vi har i våre omgivelser - eller oppsummert: Ordet peker i retning av trygghet, retten til vårt land. Men her er treet snudd på hodet. Røttene er avskåret. Det står der mektig, men alene. Forbindelsen tilbake til jordsmonnet, til der man kommer fra, til tradisjon, kultur og historie, er brutt. Slik kan verket leses som en påminnelse om ikke å miste kontakt med ens unike kulturhistoriske forutsetning - et perspektiv som står helt sentralt under Tråante 2017, samenes eget 100-årsjubileum.