Périgueux: At det snart ville komme en returdato til Norge hadde Rahedullah visst siden han fikk en kopi av brevet UDI sendte franske myndigheter, datert 11. mai i år.

Der står det:

«Norway accepts to take back the above mentioned alien, in accordance with article 3 of the Dublin regulation.»

UDI opplyser videre at Rahedullah søkte om beskyttelse i Norge 12. oktober 2015, og at han fikk et negativt svar 21. desember 2016, men at han fikk vedtak om midlertidig opphold til han fyller 18 år i oktober 2017.

Rahedullah ble registrert savnet fra mottaket på Hegra i Stjørdal 2. februar i år. I brevet til franske myndigheter står det til slutt:

«Merk dere at søkeren er ansett som mindreårig i Norge.»

Tok en sjanse, søkte om asyl på nytt

- Da jeg fikk avslaget fra UDI i desember i fjor tenkte jeg at dette er ikke bra. Nå risikerer jeg å bli sendt tilbake til Afghanistan, og det må ikke skje.

Nå er det gått nesten fem måneder siden Rahedullah la ut på flukt fra Hegratunet mottak for enslige mindreårige asylsøkere i Stjørdal. Da Adresseavisen traff han for to uker siden bodde han i byen Périgueux, 18 mil nordøst for Bordeaux. Her delte han leilighet med tre menn fra Afghanistan, også de asylsøkere.

Hegratunet: Bare i løpet av mai måned dro det sju enslige mindreårige asylsøkere fra Hegratunet. Adresseavisen møtte flere på gata i Paris.

Leiligheten lå i et rolig og landlig område av byen. De store franske vinduene i kjøkkenet sto på vidt gap. På veggen hang det et afghansk og et fransk flagg. Det var helt stille. Kun lyden av fuglesang og en brusende elv hørtes i det fjerne. Kontrastene til livet han hadde den korte perioden han var i Porte de la Chapelle i Paris i februar var stor.

Der var han en av mellom 500 og 600 flyktninger som sov på gata under bruene i et svært trafikkert område, med mye søppel og støy. De fleste asylguttene på flukt bort fra Norge kommer først hit. Mange blir boende på gata lenge. De frykter at de på grunn av Dublin-avtalen vil bli sendt tilbake derfor melder de seg for myndighetene.

- I fem dager sov jeg på gata. Det var ikke bra. Det var kaldt, forteller Rahedullah.

Han tok derfor en sjanse, og valgte å registrere seg hos myndighetene. Håpet var at Frankrike så bort fra Dublin-vedtektene, som gir dem adgang til å sende asylsøkere tilbake til førstelandet. Frankrike har ingen plikt til å følge reglene, og ryktene på gata går om at flere mindreårige har fått opphold.

Tilbake til Norge for å kastes ut: De er alle tre avvist i Norge, Rahedullah er den første som har fått beskjed om forlate Frankrike og dra tilbake til Norge. Nå frykter Rahmat og Janan at de på grunn av Dublin-bestemmelsene skal få samme beskjed.

17-åringen ville derfor søke om asyl i Frankrike. Starte livet på nytt. Alternativet var å leve som gategutt i Paris, uten penger, mat og rettigheter.

- Jeg ble sendt med minibuss til Périgueux sammen med sju andre afghanske gutter. Noen hadde bodd i Norge, andre i Sverige og Tyskland.

Les også:

Asylproblemet politikerne ikke tør snakke om

Politikere: - Ingen ønskesituasjon at barn skal drive rundt i Europa

Var redd

I over tre måneder skjedde det ingen ting i den lille franske byen. Rahedullah ventet i spenning på svar fra myndighetene. Dagene gikk sakte.

I Norge hadde han fortsatt sju måneder igjen av oppholdstillatelsen da han dro. Han hadde heller ikke fått svar på asylklagen. Rahedullah forklarer at han var redd. At det var årsaken til at han ikke ble i Norge tiden ut.

- Jeg har hørt historier om gutter fra Afghanistan som er blitt sendt til Trandum rett før de ble 18 år, for så å bli uttransportert. Jeg kan ikke risikere det. Afghanistan er et farlig sted for meg. Til slutt klarte jeg ikke å sove om natta, fordi jeg var redd for at politiet skulle komme, sier han.

De deler felles skjebne: Alle er fra Afghanistan, de kom til mottak i Midt-Norge, fikk avslag, dro til Frankrike og meldte seg for myndighetene. Nå risikerer de å bli sendt tilbake til Norge, for så å bli uttransportert. Hvis de ikke rømmer til et nytt land, slik Rahedullah (blå t-skjorte) allerede har gjort. Fra venstre: Sheragaha , Rahedullah, Rahmat, Amanullah, Janan og Samargull.

Han er forundret over at afghanere stort sett får negativt svar på søknaden om beskyttelse i Norge. Spesielt siden sikkerhetssituasjonen i Kabul nå er svært usikker. Det er dit de fleste avviste asylguttene sendes etter at de er fylt 18 år.

- Læreren på Hegra sa jeg var den første eleven som lærte norsk så fort. Det hjalp meg lite, sier han.

Knyttet nære bånd på Hegra

Da Rahedullah la ut på flukt fra Norge torsdag 2. februar var han en av de første som valgte å dra fra mottaket. Han satte seg på Meråkerbanen til Sverige helt alene. Han varslet ingen på forhånd.

Siv Nakling har vært besøkshjem for gutten i vel ett år.

- At han dro kom som lyn fra klar himmel, forteller hun.

I den tiden Rahedullah var en del av familien prøvde Nakling å gi ham innblikk i et så normalt liv som mulig. De lagde risboller til jul, og gjort mye annet morsomt sammen.

Nakling ble enke for to år siden, og tenkte at det å engasjere seg i arbeid med enslige mindreårige asylsøkere ville få henne ut av sorgprosessen.

- Dessverre har det blitt en ny sorgprosess. I tillegg er jeg sint og frustrert over det som skjer, sier hun.

Bekymret: Rachel Johansen, Gøril Gresseth, Siv Nakling og Ellen Nielsen har alle erfaringer som besøkshjem for enslige mindreårige asylbarn. De er bekymret for situasjonen for de som velger å dra til utlandet.

På Hegra er det fire besøkshjem for enslige asylgutter. Flere av familiene har i den senere tid opplevd at deres gutter eller venner av deres gutter har dratt. Grunnen er den samme: De har fått avslag på asylsøknaden, og har kun vedtak om midlertidig opphold til de er 18 år.

Bare i mai måned stakk det sju gutter fra mottaket. I begynnelsen av juni hadde Rachel Johansen, som er en mor i et av besøkshjemmene, besøk av de andre besøksmødrene fra Hegra.

Her bor de avviste asylguttene i Paris: Izat vil bare «hjem» til Norge.

De delte erfaringer og frustrasjoner. De opplevde at asylbarna, som tidligere var en entusiastisk gjeng, nå har mistet troen på at de har en fremtid i Norge.

- Vi har i løpet av det året som er gått knyttet nære bånd til flere av guttene som bor på Hegratunet. Vi sitter tilbake med en stor sorg og frustrasjon over systemet. I våre øyne er det helt umulig å forstå at disse ikke kan få bli i Norge, sier Johansen.

Damene kommuniserer med flere av dem som har dratt via Messenger og Skype.

- Noen er i Frankrike, andre har dratt videre til Spania. Én dro videre til Spania fra Paris, for så å dukke opp igjen i Paris, forteller de.

Glad i sport

Rahedullah smiler når vi hilser fra besøksmor Siv.

- Det er min norske mamma, sier han.

17-åringen synes det var mye som var bra på Hegra, selv om førsteinntrykket var at det var mye skog der.

- Vi hadde skole og mange aktiviteter. Jeg var aktiv i sport, og fikk reise mye rundt for å delta i turneringer. Jeg drev med «wall ball» og spilte cricket. Problemet er at Norge ikke har respekt for afghanere. De forstår ikke at det er krig i Afghanistan.

Normalt liv: I besøkshjemmet til Siv på Hegra lagde Rahedullah risboller rett før jul. - En liten stund fikk han kjenne på et normalt liv, sier Siv Nakling.

Fra Hegra er det cirka 50 minutter med bil, buss eller tog til grensa til Sverige. Til Paris er det 2416 kilometer eller om lag 26 timer med bil.

- Jeg reiste med tog hele veien. Først til Sverige, så til Danmark, videre til Tyskland og Frankrike.

Rahedullah går med faste steg og helt rak rygg. Vi er på vei til det lokale servicekontoret for flyktninger og migranter som ligger i nærheten av leiligheten til 17-åringen. Nå er han fast bestemt på å vise oss returbilletten til Norge. Den han ikke har signert for ennå. Det ligger på kontoret. Noen har gitt ham en sjanse til å ombestemme seg.

Billetten

- Jeg fikk først 15 dagers klagefrist. Jeg leverte inn en klage, men den ble ikke oversatt til fransk. Derfor har jeg ikke fått anledning til å bruke klageretten min i Frankrike, sier han oppgitt, og viser frem et håndskrevet papir hvor klagen er nedtegnet.

Kontoret ligger på gateplan. En kvinnelig rådgiver sitter bak en pult. Det ser ut som hun kjenner Rahedullah og de andre guttene som er der godt. Han forteller at han vil vise frem billetten sin.

- Nei, vi har ikke lov av franske myndigheter til å vise billetter til journalister, forklarer hun.

- Men det er jo min billett, sier Rahedullah, som får nok et vennlig nei tilbake.

Rådgiveren forteller at det er helt nytt for Périgueux å ta imot flyktninger. De første kom etter at «Jungelen» i Calais ble avviklet i oktober i fjor. Nå bor det to hundre asylsøkere i byen, noe mange innbyggere er skeptiske til.

- Sånn var det også på Hegra da vi kom ditt. Da var det voksne som sa til oss at vi skulle reise tilbake dit vi kom fra, minnes Rahedullah.

- Jeg lærte å skrive i Norge

Utenfor kontoret møter Rahedullah en gjeng med afghanske gutter. De har alle dratt fra ulike mottak for enslige mindreårige i Midt-Norge. De har bodd i Sunndalen, Kyrksæterøra og Hareid.

Biskopen: - Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe flere enn i dag

De har også registrert seg hos myndighetene, i håp om å få søke asyl på nytt. Derfor bor de nå i leiligheter, og ikke på gata i byer som Paris, slik mange av de guttene Adresseavisen skrev om lørdag i forrige uke gjør.

Men selv om de bor greit, savner de livet de levde i Norge.

- Her i Frankrike kjenner vi ingen. I Norge spilte vi fotball, gikk på skole og hadde aktiviteter.

De andre snakker og forklarer, men Janan (17) sier ikke så mye. Han tar kontakt fordi han har en historie om Norge han gjerne vil fortelle.

- Da jeg kom til Norge var jeg analfabet. Jeg kunne verken lese eller skrive.

Hans første lærer på Kyrksæterøra ble derfor svært viktig for gutten.

- Læreren sa: Du kan a, b, c, kom igjen. Du klarer det. Så fikk jeg det til. Jeg var 20 måneder i Norge. På den tiden lærte jeg å lese og skrive på norsk, og litt på engelsk. Jeg lærte å svømme også. Jeg kom på svømmelaget i Kyrksæterøra. Men så ble jeg flyttet til Hareid. Da ble alt annerledes. Men så måtte jeg dra hit. Hvorfor?

Første 17. mai: Rahmat feiret sin første 17. mai på Halsa. Etter det flyttet han til asylmottaket i Sunndalsøra. Adresseavisen traff ham i Périgueux, på flukt bort fra Norge.

At han i Frankrike mister verdifull tid, som han kunne ha brukt på å gå mer på skole, bekymrer Janan.

- Her er ingen skole. Vi bare sitter og venter. Nå mister jeg tid. Jeg vil lære så mye som mulig.

Rahedullah nikker:

- Hvorfor ber dere oss om å gå på skolen og lære norsk, når dere ikke vil ha oss? Jeg gikk på skolen alle dager, uansett om jeg var syk, fordi dere sa det var viktig. Hvorfor kaster dere oss ut når vi har lært oss språket, spør Rahedullah.

Hvorfor vil Norge ha oss tilbake?

Guttene forteller at de er mest inne der de bor. Der er det ikke mye å holde på med.

- Vi tør ikke gå ut fordi vi er redde for at politiet skal sette oss i fengsel og sende oss til Norge. Det betyr til Afghanistan.

I tillegg er de redde for å komme borti ubehageligheter på grunn av dem som er imot at Périgueux skulle huse flyktninger.

Under et tre i en park diskuterer guttene sin videre skjebne. Alle vet de at Rahedullah om få dager må dra videre. Om ni dager har han ikke lenger oppholdstillatelse, og da må han holde seg helt i skjul for ikke å bli tatt av politiet, og sendt til Norge.

- Vi som har fingeravtrykk i Norge eller andre førsteland, blir behandlet verre enn dyr. Nå har jeg fått avslag i Frankrike. Det betyr at jeg blir skjøvet ut av systemet. Jeg er alene. Snart har jeg ikke penger til mat eller et sted å bo. Dyrene i Europa har det bedre, mener Rahedullah.

Han repeterer hele tiden et spørsmål:

- Hvorfor vil Norge ha oss tilbake? De skal jo bare ha tak i oss for å sende oss til Kabul?

Han mener Norge behandler alle bra, bare ikke de fra Afghanistan.

- Dere har ikke respekt for oss.

To brødre med ulike svar

En annen norsk gutt kommer bort til parken. Amanullah (18) har bodd på Hareid. Han sier «hei, eg heter Amanullah». Med ett blir alvoret borte, og guttene ler.

- Amanullah snakker nynorsk, fniser de.

I guttegjengen er det også to brødre, Sheragaha (19) og Samargull (17). De bodde begge på mottaket på Sunndalsøra da de flyktet fra Norge. Guttene er veldig fortvilet, fordi de er rammet av Dublin-bestemmelsene på en måte som de ikke forstår.

- Lillebror har fått brev om at han skal tilbake til Norge, men jeg har ikke fått brev, forteller Sheragaha.

Han kjemper med ordene.

- Jeg kan ikke bli her, hvis lillebror sendes tilbake til Norge og Afghanistan. Da må de heller ta meg, og la ham få bli, sier han.

Sheragaha er oppriktig bekymret. Han finner ingen løsning for hvordan de skal komme seg ut av problemene de står i, uten å havne i Kabul.

- Hvis vi reiser til et annet EU-land, så vil Norge ha oss tilbake derfra, fordi vi er registrerte i Norge. Det betyr at det ikke hjelper å reise til for eksempel Spania.

For Janan er det spesielt om natten at tankene om fremtiden kommer.

- Jeg klarer ikke å sove. Jeg sovner aldri før klokken seks om morgenen, og jeg våkner alltid før klokken 10. Det er alt. Selv om jeg er trøtt, så klarer jeg ikke å sove mer.

Rahmat smiler, men sier han er svært trist.

- Jeg elsker Norge, sier han.

Den nye flukten

Dagen går mot ettermiddag. Snart har Rahedullah en dag mindre av sitt lovlige opphold i Frankrike. Han er tydelig bekymret, fordi han ikke vet hvor han nå skal ta veien.

- Skal jeg prøve å komme meg til London?

Nok en flukt: I tre måneder har dette vært hjemmet til Rahedullah. Nå har han forlatt leiligheten og byen Périgueux.

Alle vet at det er risikofylt. Blir det Spania eller Italia som blir neste stopp? Problemet er at det meldes om stadig hyppigere kontroller på grensa.

- Jeg er så redd for å bli tatt, og da er det å passere en grense farlig. Likevel må jeg gjøre dette. Jeg kjenner ingen i Kabul.

Tankene gjør ham fortvilt og oppgitt.

- Hvorfor vil Norge sende meg til Kabul hvor det er krig? Det er ikke hjem for meg. Jeg har mange problemer i Afghanistan. Hvorfor forstår dere ikke det?

Idet vi forlater gjengen for å ta toget til Paris, får vi et håndtrykk fra alle guttene.

- Alle her drømmer om å bli normal, at vi skal få opphold et sted vi også. At Norge ikke skal sende oss til Kabul. Det er drømmen til alle her, sier Rahedullah.

En uke etter melder han på Messenger at han ikke lenger er i Périgueux, men at han oppholder seg et annet sted i Frankrike. Hvor han er, og hvor han skal, vil han ikke si, i frykt for å bli tatt.

Gutten som norske myndigheter ber Frankrike være oppmerksom på, fordi han er å betrakte som mindreårig, er nå på en ny flukt. Denne gangen i Europa. Det han frykter aller mest er en retur til Norge.

Hvor er han nå? Det er store kontraster fra Périgueux der Adresseavisen traff Rahedullah, til området han dro fra i Paris. Fra det totale kaos til full stillhet. Hvordan det er der han er nå, vet vi ikke. Nå er han på flukt bort fra Frankrike.