Jeg ser for meg at eksplosjonen var helt infernalsk. Glassbiter, betong, metall og treverk fløy gjennom lufta som prosjektiler. I ventehallen satt italienske småbarn som skulle ta toget til bestemor og bestefar i Milano, familier som skulle på dagstur til Rimini og turister som var på vei til Firenze. Hvis jeg hadde vært ett døgn forsinket, hadde jeg vært en av dem.

Sju år gamle Sonia Burri, 86 år gamle Antonio Montanari og 83 andre ble drept. 200 ble skadet da bomben smalt. Italienske høyreekstremister forårsaket et av de aller verste terrorangrepene på europeisk jord noen gang.

Dagen før, 1. august 1980, satt jeg på den samme jernbanestasjonen i mange timer og ventet på et tog som skulle ta meg nordover.

Jeg hadde vært i Hellas, tatt båten fra Korfu til Brindisi og toget derfra gjennom hele Italia.

Jeg hadde lagt merke til hvordan velstanden langs jernbaneskinnene økte jevnt og trutt jo lenger nord vi kom. Det fattige bondelandet i sør virket som et annet land enn industribyene i nord.

Jeg var dårlig i magen etter en gresk salat på Paros et par dager tidligere, men holdt timeplanen sånn omtrent. Jeg satt i en diger ventehall i en italiensk storby og leste slik interrailungdom gjorde den gangen. Utpå ettermiddagen tok jeg et tog i retning Paris.

Nyhetene gikk saktere den gangen, særlig når man var på interrail langt hjemmefra. Først et par dager senere oppdaget jeg hva som hadde skjedd på stasjonen der jeg satt.

Det er 37 år siden, og historien har ligget godt innpakket i bakhodet det aller meste av denne tiden. Først de siste årene, når Europa igjen er blitt rammet av terror, har den dukket opp igjen.

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg nesten hadde glemt at hvis jeg hadde vært på jernbanestasjonen i Bologna noen timer senere i 1980, hadde jeg kanskje vært død. Men vi er vel slik skrudd sammen at vi gjerne glemmer ubehag.

Kanskje er det derfor vi ser ut til å ha glemt all den andre terroren på 70- og 80-tallet. Vi har hørt om massakren under OL i München i 1972, men en lang rekke IRA-angrep i Storbritannia og ETA-angrep i Spania de neste 20 årene har nesten gått i glemmeboka.

Da vi hadde gjort unna interrailturene sørover i Europa, var det på 80-tallet om å gjøre å komme seg til London, der Electric Ballroom og andre klubber pulserte av musikk. Jeg kan ikke huske at det noen gang var snakk om at det var farlig, selv om IRA stadig gikk til angrep.

Min historie fra Bologna slumrer også i bakhodet, men dukker opp 22. juli hvert år. Både på Utøya og i Bologna var det høyreekstrem terror som tok liv. Begge angrepene ligger høyt på lista over den verste terroren på europeisk jord noen gang. Ellers er det ingen grunn til å trekke andre paralleller enn én: Vi må huske det som skjedde.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi risikerer å gjøre som terroristene vil