Frances Morris gjør det automatisk, og hun gjør det hele tiden. Selv når hun vandrer gjennom sitt eget museum, Tate Modern i London, og passerer gjennom museumsbutikken med serien av kunstplakater, gjør hun det: Hun teller og regner på forholdet mellom menn og kvinner.
- En, to, tre, fire, fem. Fem menn og ingen kvinner. «Det er ikke godt nok», tenker jeg da. Vi er nødt til hele tiden å være bevisste. For alle de store kvinnene er ikke like synlige eller universelt anerkjente som deres mannlige kolleger. Vi kan ikke bli selvtilfredse og tenke at vi har vunnet kampen, sier hun.
Det er en ettermiddag midt i uka, og den nye direktøren for Tate Modern har «litt mindre enn 30 minutter» til en kopp svart kaffe og en prat. Hun er liten av vekst, har et rundt, vennlig ansikt og svarer direkte og uten omsvøp, særlig når vi snakker om den kjønnsmessige ubalansen i kunstens verden, som hun har sterke holdninger til etter 30 år i det konservative britiske museumslivet.
I 1987 ble hun ansatt på det gamle Tate Gallery, som den gang lignet de fleste kunstmuseene i London, Paris og New York, noe som vil si at det på veggene hang malerier av hvite menn, innkjøpt av hvite menn. Senere beveget Frances Morris seg rundt i den store organisasjonen, ble leder av den internasjonale samlingen på Tate Modern og regnet ikke med at hun som kvinne kunne ha forhåpninger om å komme lenger.
Tate Modern er det største museet for moderne kunst og samtidskunst i verden, og det best besøkte med snaut seks millioner gjester årlig. Og på det tidspunktet hadde man aldri sett en kvinnelig direktør på verken Tate, British Museum, The National Gallery eller National Portrait Gallery.
I fjor søkte Frances Morris likevel på direktørstillingen på Tate Modern og fikk den.
- Det var faktisk ikke før min forrige direktør (belgieren Chris Dercon, red. anm.) sa opp stillingen sin, at jeg bestemte meg.
- Jeg ville ganske enkelt ikke jobbe for enda en mannlig direktør.
Hun likte å jobbe sammen med både Chris Dercon og direktørene som hadde vært før ham, forklarer Morris, selv om det ikke var helt ukomplisert.
- Vi hadde ulike utgangspunkt. Jeg følte alltid at jeg var i opposisjon til dem. Så selv om vi var veldig enige når det gjaldt smak og politisk ståsted, var det noe ved samarbeidet som gjorde at jeg aldri følte meg sterk nok eller helt bekvem. Derfor følte jeg at jeg var nødt til å søke på jobben. Da jeg mottok en rekke oppfordringer fra yngre kvinnelige ansatte, fikk jeg motet til å gjøre det.
Den mannlige selvtilliten
Utnevnelsen av den første kvinnen på posten ble en nasjonal nyhet i britiske medier.
- I mange år hadde vi diskutert fraværet av kvinner i toppstillingene. Ulikheten og fraværet av kvinner er særlig tydelig i kunstverdenen, fordi faget kunsthistorie er dominert av kvinner. Men de er kun synlige i lavere stillinger og sliter med å jobbe seg oppover, forklarer Frances Morris.
I den britiske museumsverdenen er det derimot normalt at hodejegere finner direktører utenfra som plasseres på toppen «som et kirsebær som har blitt plukket fra et fremmed tre», og som ansettes for å røske opp i organisasjonen, forklarer hun. Selv var hun slett ikke typen. I mange år var Frances Morris’ eneste fokus arbeidet med kunsten, kunstnere og kunstsamlere. Hun befant seg ikke på en stø direktekurs mot lederskap av den store organisasjonen.
- Jeg var simpelthen ikke oppdratt til å være leder, sier hun.
Da Tate Modern åpnet i gamle Bankside kraftverk i 2000 med Louise Bourgeois’ kjempeedderkopp i turbinhallen, var det Frances Morris som sto bak. Senere arrangerte hun store soloutstillinger med japanske Yayoi Kusama og kanadiske Agnes Martin.
- Jeg jobbet med innholdet og museets egenart. Jeg fant en styrke i mine intellektuelle og kreative evner.
Frances Morris’ jevnaldrende mannlige kolleger var tilsynelatende programmert ganske annerledes, forklarer hun.
Det merket hun seg tidlig.
- Det var som om de var overbeviste om at de automatisk ville bevege seg mot seniorstillinger. Som om det var deres selvsagte rett. Den selvtilliten var jeg ikke i besittelse av.
Det konservative i det moderne
Kunstverdenen er i virkeligheten et sted fullt av selvmotsigelser. Den er nødt til å være nyskapende, men er samtidig enormt konservativ. For eksempel finner man kun mannlige kunstnere som Gauguin, de Kooning, Cezanne, Pollock og Rothko på listen over de dyreste maleriene. Helt nede ved nummer 70 er det fortsatt ingen kvinner i sikte.
- Det er paradoksalt. Kunsten blomstrer og beveger seg framover når det er noen som tør å ta sjanser og bevege seg inn i det ukjente.
- Men vi er også et konservativt miljø dominert av kunst som primært er laget av hvite menn, og som er kjøpt av hvite menn til kunstsamlingene deres i byområder i Nord-Amerika og Europa, sier Morris.
Når dette ikke helt endrer seg skyldes det at markedet eksisterer for å støtte og konsolidere nettopp den konservative kanon. Det handler om big bucks.
- Mange menneskers inntekt og livsstil avhenger av å opprettholde de høye prisene. Men jeg vet at det ikke har noe med estetisk, kulturell eller sosial verdi å gjøre, og jeg tror at folk som går på museum er likeglade med de høye prisene, bortsett fra når de en gang iblant flokkes for å se Damien Hirsts diamantbesatte kranium.
Selv brukte Frances Morris sitt første tiår ved Tate på å finne og oversette kvinnelige kunstnere fra det 20. århundre i forsøket på å gi dem en plass i historien. Underveis oppdaget hun franskamerikanske Louise Bourgeois, den libanesiskfødte palestineren Mona Hatoum, ukrainskfranske Sonia Delaunay og britiske Helen Chadwick.
- Og Dora Maar! utbryter hun.
- Jeg besøkte henne i 1990. Hun var kjent for å være Picassos muse, men var stort sett ukjent som kunstner.
Frances Morris tilføyer:
- En av grunnene til at mange av de kvinnelige kunstnerne fra det 20. århundre skapte så fullstendig fantastiske verker, var at de befant seg i ytterkanten og tok risikoer med kunsten sin.
Det viktige spørsmålet
Siden år 2000 har Frances Morris hentet kunst fra ikke-vestlige land til Tate Modern, og gitt kunstnere som var ukjente i Vesten prominente plasser på museet.
For eksempel har Malangatana Ngwenyas maleri fra 1967 av borgerkrigen i Mosambik fått en plass ved siden av Picassos «Gråtende kvinne» fra den spanske borgerkrigen.
- Den vanligste innsigelsen mot å fokusere på kjønn eller etnisitet er at det er politisk korrekt, og at man ender opp med kunst som ikke er sterk nok. Hvordan forholder du deg til slik kritikk?
- Beskyldninger om politisk korrekthet er useriøse. De avviser jeg blankt. Men anklager om at verkene ikke er sterke, nok kan jeg sympatisere med. Når folk nærmer seg det ukjente er det ofte vanskelig å se hvorfor det er relevant, eller hvorfor det har tilknytning til noe du kjenner. Så det er en naturlig reaksjon å si at det ikke er verdt noe.
- Derfor er det en svært viktig oppgave for museer å gjøre det ukjente innbydende. Det gjør vi for eksempel ved å pare det ukjente med det kjente.
- Forstår du selv alltid et kunstverk første gang du møter det?
- Nei. Men det jeg liker spesielt er å se på kunst sammen med en venn eller kollega. Hva er det? Hvor kommer det fra? Hva ligner det? Hva er det laget av? Hva skal det bety? sier hun, og snur undersøkende på kaffekanna som om den var en eksotisk kunstgjenstand.
- Det er de enkle spørsmålene. Noe av det første barn sier er «hvorfor». La oss fortsette med å si det som voksne.
I dag er Louise Bourgeois den dyreste kvinnelige kunstneren i verden. Og selv om hun ikke kommer i nærheten av de dyreste gutta i internasjonal kunst, bidro utstillingen på Tate
Modern til å gi henne et ordentlig løft i Europa og sikre henne en plass i kunsthistorien.
- Det var en stor fornøyelse for meg å se henne på Louisiana utenfor København, sier hun om den nye utstillingen på det danske museet.
Siden Frances Morris ble utnevnt til direktør på Tate Modern har enda en kvinne fått en toppstilling. Tidligere i år ble Maria Balshaw utnevnt til direktør for Tate Britain, som omfatter alle de fire Tate-museene.
- Da jeg ble utnevnt var det som om det ble banket på glasstaket. Nå ble det banket på igjen av min egen direktør. For første gang har vi en ledelse på Tate av sterke kvinner, og vi gleder oss veldig til å prege framtiden.