Vel. Tydeligvis ikke. For tankene streifer viden omkring når jeg suser nedover bakkene og vinden tar tak i de få hårfjonene som stikker ut av den altfor trange hjelmen. Også den er til låns.
Det begynner nemlig å bli noen år siden jeg hadde fast adresse i Trondheim. Nå flytter jeg rundt som en legdekjerring, med kofferter og sykkel. En gullfisk trenger sin daglige dose på Kalvskinnet. En katt trenger selskap på Ugla, noen visne roser tørster etter vann på Rosenborg.
Gode venner og kolleger overlater hus og hjem til meg: It's all yours.
Dermed oppdager jeg nye sykkelruter fra for meg ukjente nabolag.
Men så skvetter jeg til, der jeg går oppover en bratt bakke, på fortauet med sykkelen ved siden av. En ung fyr kommer mot meg i 40 kilometer i timen. Minst.
Med hjelm.
Egentlig er jeg imot hjelm.
Jeg tenker som sykkelguruen i København, Mikael Colville-Andersen. Han mener at om du krever at voksne skal bruke hjelm, så gir du samtidig et signal om at sykling er farlig.
I Trondheim bruker selv sneglesyklister på fortauet hjelm.
Jeg også, på veier og i gater.
Ikke fordi jeg frykter bilene. Av prinsipp mener jeg at bilister skal ta hensyn til syklister. Faktisk gjør de det også, mener jeg å ha observert, i større grad enn tidligere. De holder seg bak meg, nedover bakkene og venter tålmodig, uten å tute, til åpningen er der og de kan foreta en kontrollert forbikjøring.
Bilistene i Trondheim har lært. Men har syklistene lært, de som egentlig burde vært mine medsammensvorne?
Plutselig skjærer det en fyr på to hjul ut i veien, rett foran meg. Han komme fra venstre, eller var det fra høyre, ut på en forkjørsvei? Han er faretruende nær og beveger seg i en verden uten vikeplikt.
Kan hende jeg er i ferd med å bli en gretten, gammel kjerring. For også sneglesyklister kan irritere meg. Sånne som sykler to og to i bredden for eksempel, og skravler, så det er umulig å komme forbi. Da blir også jeg litt kamikazesyklist.
Og hva med dem som kommer vinglende med blikket på mobilen, viljeløst vimrende, vet ei hvorhen?
Kanskje til og med i feil kjøreretning, på et smalt sykkelfelt mellom fortauet og biltrafikken.
I Norge er det på mange måter vanskeligere å sykle enn å kjøre bil. Bilistene har et regelverk å holde seg til. På to hjul gjelder alle regler og ingen regler. Og den sterkestes rett.
Så sykler jeg uanfektet videre, i godt humør, langs havna og nedover bakkene, jeg nyter sola og sommeren og ser at vi blir stadig flere.
Jeg gleder meg over den fantastiske sykkelbyen Trondheim er i ferd med å bli.
Hadde det bare ikke vært for syklistene.