Midt i Nordre gate står det en lang fyr med duvende, bleket hår og snakker i telefonen. En stor, rund og blank metallsylinder skinner ved beina hans. En pakke choko pops av billigste sort rasler i den ledige hånda. Under George Michael-luggen klamrer et par gule pilotbriller seg til nesen, mens hodet veiver frem og tilbake på utkikk. Ettersom han snart skal helle flytende nitrogen over både seg selv og andre, er det lett å tro at det er beskyttelsesbriller han har på seg. Det er det ikke.

Med tanke på fremtoningen ellers kunne man forestille seg at han er en gal vitenskapsmann i en eller annen filminnspilling. Det er han ikke.

Men han er seint ute. Selvfølgelig er han det, det er han alltid. Og han bobler over av blidhet, ord og entusiasme. Selvfølgelig gjør han det, det gjør han alltid.

Det er Stian Sandø som står der og sjonglerer tilværelsene sine. Newton-programleder. Teknogründer. Masterstudent på NTNU. Snart Kjendisfarmen-deltaker. A-kjendis for barn. Ukjent for voksne. Foreløpig. Egentlig trenger han ikke flere distraksjoner i livet sitt. Han skal redde verden, og ha det morsomt på veien.

Iskaldt

- Jeg kjedet meg litt på jobb i dag, så jeg tenkte jeg måtte fryse ned noen greier. Da oppdaget jeg Leidenfrost-effekten, forklarer han på inn- og utpust, samtidig som han valser metalltanken inn på kontoret han deler med kompisene i gründerbedriften Flare, der han er styreleder og tilbringer kveldene. Sømløst involverer han dem i foredraget. De ser ut som de er vant med at det plutselig skjer vitenskap blant dem.

- En skulle tro at flytende nitrogen var så kaldt at det var farlig å helle på armen, ikke sant? Men huden er så mye varmere at det utvikler seg damp mellom nitrogenet og huden med en gang. Bare se her! Prøv da!

Dermed heller han en klunk av væsken som holder 196 kuldegrader utover armen sin. En skvett på kompiskollegaen. Og litt på journalisten. Før han prøver å drikke litt av det. Tar seg en durabelig støyt. Det går smertefritt, og han uttrykker begeistring over faren for luft i magen. Alle ler og hoier. Det er sånn det skal være, i Stians verden. Vitenskap er det morsomste han kan fylle dagene sine med, og for tiden er hver dag en bra dag.

- Jeg er nørd. Når jeg får lov til å dypdykke i et eller annet fenomen og bruke hele dagen på det. Det er nydelig. Det er vanskelig å klage da, konstaterer han.

- Du er privilegert?

- Jeg føler meg ekstremt privilegert.

I vitenskapens tjeneste: Med-gründeren bak appen Flare, Anders Hua, får kjenne vitenskap på kroppen. Denne gang i form av flytende nitrogen.

Varm takk

Er det bare det som skal til for å gjøre en dag bra? Få nerde rundt hos NRK på Tyholt? Det er nemlig ikke mange som har sett Stian uten dette brede smilet. Noen irriterte seg over den ustoppelige latteren da han jobbet i «Sommeråpent» i sommer og postet sjikanøst på internett om det. Kan det være nødvendig å være så blid?

- Altså. Jeg lever et sted det ikke er krig. Jeg har mat. Jeg har absolutt alt jeg har lyst på. I Norge er vi så heldige at hvis vi har lyst på noe materielt, så får vi det. Alt. Vi har - jeg er født på toppen av Maslows behovspyramide. Jeg driver og jobber med selvutforskelse. Prøver å finne meg selv. Det er jo drømmen!

- Klarer du å ha det med deg hele tiden? At vi lever på et usannsynlig heldig sted til en usannsynlig heldig tid? At vi er født på toppen av behovspyramiden?

- Det er helt latterlig.Vi er på et helt spesielt punkt i verdenshistorien. Det begynner å bli veldig mange som har det bra. Og vi begynner å bli så globaliserte at vi har muligheten til å hjelpe dem som ikke har det så bra. Det må være den beste rollen man kan få. Vi har fått en ørliten tid til å oppleve universet her. Og det er ikke gitt når man tenker på tallene, det er ganske så tilfeldig! Da må man i hvert fall prøve å nyte hver dag.

Omskiftelig

Det er han god til. Utrolig god, sies det. Han har vært heldig, forteller han. Med interessene sine. Selv om han elsket å spille fotball da han var liten, var ikke det hovedinteressen. Det var lurt, har han regnet ut.

- Da hadde jeg ikke hatt sjans til å lykkes. Men jeg var interessert i matematikk. Vitenskap og pc-er. Da trenger du ikke så mye talent, bare du holder på lenge nok med det. Jeg hadde veldig lyst til å drive med sånt. Du får det greit i livet hvis du liker å holde på med matte og naturfag.

- Men det finnes da mange matematikere som mildt sagt har slitt med humøret. Du er velsignet med godt humør?

- Ja. Jeg har hatt en perfekt barndom. Jeg ville ikke endret en eneste ting. Hadde vi hatt mer penger hadde det blitt shit kid-verden. Der vil jeg ikke være. Jeg er så utrolig fornøyd!

- Du skjønner at det er noe i deg som gjør at du kan være det? Andre kunne vært mindre fornøyd med samme utgangspunkt?

- Nå går du meta her. Dette er jo nesten som en psykologitime! Men ja. Og jeg tror det har med vitenskap å gjøre. Når du jobber med å formidle vitenskap får du perspektiver på verden som er helt nydelige. Eller.

Og her skjer det som ikke er uvanlig for Stian. Et eller annet øyeåpnende perspektiv dukker opp midt i en synapse i hjernen, som øyensynlig går på høygir ustanselig, og noe motsatt dukker opp, og ettersom han selv sier ikke har noe filter mellom hjernen og munnen, renner det motsatte perspektivet ut. Det er som om den vitenskapelige metoden han setter så høyt lever sitt eget liv i munnhulen hans. To hypoteser fremsettes samtidig. Så får den sterkeste overleve.

- Eller negativt, da. Hvis du ser på politikk med vitenskapelige øyne er det veldig slitsomt. Før var jeg veldig interessert i politikk. Var med i AUF og prøvde å gjøre en forskjell. Nå har jeg gått i gründerretningen i stedet. Prøver å gjøre en forskjell der. Jeg ble for sliten av å være i den vitenskapelige bobla. Det er for mange som ikke er interessert i sannhet, i å være faktabasert. Det virker som det er mange som ikke vil forstå at alle mennesker her i verden har lyst til å ha det bra. Alle har lyst til å ha utopia. Det er ikke sånn at terrorister nødvendigvis har lyst til å drepe masse mennesker. Det er en grunn bak. De har lyst til å komme et sted.

- Hva mener du?

- Årsaken er antakelig at barndommen deres ble ødelagt. Jeg tror verden hadde vært et bedre sted hvis folk hadde forstått at alle vil til det samme stedet. Alle vil ha himmel på jord. Man har bare forskjellige veier dit.

Himmel på jordet

Utenfor Oslo, i Ski kommune, i distriktet Follo i Akershus fylke, ligger Langhus. 15 000 innbyggere spredd utover fire og en halv kvadratkilometer. Men vi kan begynne med begynnelsen, et annet sted. På nittenåttitallet arbeidet en eventyrlysten ingeniør med røtter i Namdalen og Nordmøre for televerket i Belgia. På en bar, en kveld, traff han ei jente fra Malaysia. Hun var så vakker, at han syntes ingeniøryrket ikke virket eventyrlig nok. Så han sa at han var musiker. Det hørtes mer eksotisk ut. Da hun etter et par uker begynte å lure på hvorfor han aldri spilte noe, var det allerede snipp snapp snute. Neste stopp Langhus. En veistubb, et rekkehus. Stian og en storebror kunne konstruere barndommen i norsk idyll. Når andre barn ravet av gårde og kastet pinner tilfeldig rundt, plukket Stian dem opp. Laget systemer. Bygget. Hytter. Demninger. Ingeniøryrket er eventyrlig nok for ham.

To lys: Stian blåser ut lysene på toårsdagen sin. Storebror Espen overvåker.

Det er NTNU og studier i kunstig intelligens. Det er Tesla og Elon Musk. Det er vitenskap som religion. Ingen begrensninger. En fremtid der mennesket er løst fra å arbeide for lønna, det tar roboter seg av, og kan egne seg helt og holdent til fri innovasjon. Det er firmaet han har startet sammen med venner fra barndom og studier. Flare, en app som skal hindre overfallsvoldtekter ved hjelp av lokasjonsteknologi og kommunikasjon mellom mobiltelefoner.

- Det er helt utrolig at vi kan, ved hjelp av å programmere, få voldtekt til å opphøre å eksistere!

Reiseglade: - Dette er pappa, mamma, broren min, meg, kjæresten min og onkelen min på ferie i Wales nå i sommer.

Eureka

En nerdete skoleflink type som ble spillegal og levde i «World of warcraft» døgnet rundt. Sov på skolen. Nerdet enda mer.

- Da jeg begynte på universitetet hadde jeg begynt å lage dataspill selv.

Så kom den sosiale samvittigheten. Selvfølgelig ikke som en forsiktig spire til å fundere over mens den vokste seg sterk og stødig, men som en livsomveltende kraft. Wosh. Det er sånn han opererer.

- Jeg tenkte at SHIT!, hva er det jeg driver med! Jeg bruker all denne kunnskapen jeg har bygget opp til å lage dataspill! Hvorfor bruker jeg det ikke til å gjøre noe skikkelig? Da kom tanken om å starte en bedrift hvor det eneste målet er å bidra mest mulig med den kunnskapen vi har. Det ble Flare.

- Men dere må vel leve av noe?

- Vi kan leve av Flare. Det er vi ganske sikre på. Første punkt er å skape noe som faktisk fører til noe. Del to er å få det til å rulle av seg selv. Når steg tre kommer skal vi bare ekspandere dritten ut av det.

- Internettmilliardærer med yacht i Trondheimsfjorden?

- Vi er ikke så opptatt av å bli milliardærer. Men jeg er veldig opptatt av at Flare skal bli veldig digert. Tenk deg en bedrift som eksisterer bare for godhet. Som gjør det lettere å hjelpe hverandre. Det hadde vært digg, da! Jeg tror de fleste er enige om at hvis alle hadde samarbeidet veldig bra, hadde verden vært et mye bedre sted. De fleste har lyst til at andre skal ha det bra, de vet bare ikke hvordan de skal hjelpe. Man må bare legge til rette for maksimal hjelping. Da tror jeg det skjer veldig mye.

- Er det ikke bare fordi dere har vokst opp i trygge Norge dere kan ha en sånn naiv innstilling til å drive business?

- Vi kaller oss selv cyber hippies. Men vi mener menneskeheten har rundet alle konfliktene. Nå er det bare om å gjøre å få alle med i båten.

Appen Flare er et digitalt nødrop for folk i fare

Mental flukt

Båt, ja. Overgangen fra spillverden tilbake til vår verden var ikke den først oppvåkningen Stian opplevde. Det altoverskyggende ønsket om å redde verden er eldre.

- Da jeg var tolv år fikk jeg et skikkelig «mental break down». Det var første gang jeg innså at det var mennesker som sultet i verden.

Det var innsamlingsaksjon på tv. En tolvåring som så reklamer for veldedige organisasjoner. Send penger. Bli fadder.

- Jeg så bilder av en liten kid som sultet hjel. Det gikk noe for jævlig innpå meg. Jeg trodde at ... jeg er halvt malaysisk ... jeg trodde ... selv om mamma er fra Kuala Lumpur og jeg hadde vært der og sett skyskraperne og masse velstand ... så trodde jeg på et eller annet nivå at jeg kom fra en trehytte.

- Gjorde du?

- Ja. Jeg trodde på en måte jeg var flyktning. At jeg hadde kommet til redningen. Jeg følte jeg hadde sykt mye til felles med flyktninger. Når jeg så at det var krig et sted, og de ville vekk fra dette stedet sitt. Det gjorde voldsomt inntrykk på meg. At jeg kunne få akkurat det jeg pekte på, mens hvis du bare reiste litt lenger unna så fikk de ikke engang vann eller brød. Jeg fikk lyst til å jobbe for Amnesty, Røde Kors eller Redd Barna. Jeg har fått et sterkt behov for å fjerne all urettferdighet.

Og nå. Nå er den største frykten at han skal mislykkes. Ikke med å bli rik og berømt, påstår han.

- Nei, men med å bidra så mye som jeg har lyst til. Det er stormannsgalskap. Det er sært, og det er ikke sunt i det hele tatt. Jeg godtar ikke at Flare ikke skal lykkes. Men jeg er redd for den lille, lille muligheten.

Malaysia: - Jeg har en kjempestor familie i Malaysia. Det har alltid vært fantastisk å besøke dem. Det er jeg som står i midten der, og broren min Espen er helt til høyre.

Dobbel dose

For han er ikke bare tull og tøys. Har alltid vært flink på skolen. Som storebroren. Forbildet.

- Ja, han skal redde verden han også! Jeg er sykt fornøyd med at vi er to brødre som begge skal redde verden gjennom teknologi. Det er dritkult. Han sier også fra seg all materialistisk glede. Tenk - han er nyutdannet sivilingeniør og sier nei til shitloads med penger, og bor hjemme hos mamma og pappa, uten penger, for å sørge for strøm til en landsby i Elfenbenskysten! Det synes jeg ... Ja. Det er kult.

- Du ser rørt ut nå?

- Ja. Det er dritkult, svarer han, og det der må være en liten klump i halsen.

- Jeg ble dritglad da han valgte å gjøre det. Jeg elsker det når folk tar det jeg anser som riktige livsavgjørelser. Det er ikke noe ondt i å skaffe seg en jobb, leve det vanlige livet. Men det finnes noe annet også.

- Har man en forpliktelse til å hjelpe hvis man har evner til det, synes du?

- Jeg føler ikke jeg kan si ja. Men når folk blir hedge fund managers, da tenker jeg at de kan drite i å gjøre de rike rikere, og heller bidra mer direkte.

Tv-analfabet

Før var det folk han var redd for. Livredd. Han var fryktelig sjenert som liten. Redd for alt.

- Jeg var det. Jeg var som han ... hva heter han i Flåklypa? Ludvigsen?

- Ludvig.

- Ja. Ludvig.

- Nå er du mer som Solan?

- Ja, det har vært en gradvis overgang kan du si.

Det er ikke bare i Flåklypa-universet han har et litt lurvete forhold til hvem som er hvem. Skjønnlitteratur har han spart seg selv for siden barnsben, nå går det mest i selvutviklingsbøker og forskningsrapporter.

- På sommertoget skulle vi ha om en forfatter. Hva het hun. Anne ... Cath. Vestly? Ja? Jeg tenkte med en gang - å ja, det er hun fra «Nytt på nytt».

Bank

Du vet hvordan det er. De voksne tror en ting er på en spesiell måte. Men så er det omvendt.

- Jeg har nok opplevd litt rasisme, selv om jeg ikke har delt det med foreldrene mine eller andre rundt meg. Ikke mye. Bare litt, her og der.

- Men det har ikke preget deg?

- Jo, det har det nok. Jeg har fått oppleve å få spørsmål om «hvorfor bombet dere det stedet», eller «hvorfor fløy dere inn i de bygningene?». Som om det var meg og min gjeng, liksom. Det har skjedd. Det er vanskelig å ta det seriøst, men det har jo fått meg til å innse hvor mye ignorance det er i verden. Det verste var vel da jeg ble forsøkt banket i Ytre Enebakk.

- Ytre Enebakk?

- Ja. Det er et sted med litt sånn redneck-stemning. De fleste der er jo hyggelige, men så bodde det noen uheldige mennesker der også.

- Jeg hadde forstått det som at det var her i byen du opplevde noe slikt første gang?

- Det er nok det eneste foreldrene mine vet om. Fordi det andre var på en fest jeg ... egentlig ikke var på.

Her i byen var det en fyr som skulle ta ham på bussen, etter å ha informert ham om herkomsten hans. Utlending.

- Men vi var en hel gjeng, så det var ikke noe problem. Det finnes duster overalt. Jeg må bare le av det. Men, det har nok vært med på å gjøre meg opptatt av rettferdighet. Jeg har et sterkt behov for å gjøre verden til et mer rettferdig sted. Det var en av de viktigste grunnene til at jeg ville bruke tid på Newton. Jeg tror jeg har muligheten til å påvirke utlendingsbarn. Være et forbilde.

Tankeby

Når du er kosmopolitt fra Østlandet er planen som regel klar. Sånn var det for Stian også. Raskt gjennomføre studiene. Skyndte seg hjem.

- Men nå er jeg usikker altså. Det er en helt nydelig by. Fy fader. Det er fullt mulig jeg blir her. Tek-miljøet er så bra. Ikke bare Tek. Vitenskapen står så sterkt i denne byen. Alle jeg møter studerer eller er fra universitetet. Det savner jeg når jeg er i Oslo og bare lengter etter å snakke med noen som forsker på noe! Det er et veldig høyt intellektuelt nivå her i byen.

- Overrasket?

- Ja. Jeg så for meg bart og litt slitsom dialekt. Men sånn er det ikke. Jeg tror dette er den byen i verden med høyest Tesla-tetthet, for eksempel. Det er gøy å leve her!

Disse trønderske ordene er på vei ut av språket

2.0

Men Newton. Stian er den første programlederen som fortsetter ut over to år. Det er fordi Newton skal lages både for TV og i nettversjoner nå, forklarer han. Newton 2.0 trenger to programledere, sier han.

- Jeg har aldri sett på tv selv, og det gjør i hvert fall ikke de som er yngre enn meg. Så for meg var det litt merkelig at det bare skulle være et tv-program.

Derfor har han vært med på å dirigere programmet, eller hva vi bør kalle det, over til YouTube. Bryr han seg ikke om at det er siste skanse for familiesamling foran tv-en?

- Jo da. Det er fint det. Derfor fortsetter det på tv også. Men det blir nok litt mindre et familieprogram, og mer et barne- og ungdomsprogram.

- Hva har vært det fineste med å jobbe i Newton?

- Menneskeheten har enormt mye kunnskap, selv om hvert enkelt menneske ikke har det. Det å kunne være kunnskapsbrua mellom mennesker. Det har vært nydelig. Det er utrolig digg å se en kid bli engasjert i vitenskap og kunnskap fordi du har motivert til det.

Shit, altså

Hva er det å si til et menneske som har laget en smoothie av sine egne etterlatenskaper og prøvesmakt det? På riksdekkende tv. Barne-tv.

- Det er vel det som har overrasket meg mest. Jeg har en fryktelig lav terskel for å si ja til ting. Blind i tre dager? Ja, fett. Spise sin egen bæsj? Ok. Jeg trodde jo aldri jeg skulle gjøre det. Men jeg hadde allerede drukket mitt eget piss på «Ville veier» (du må nesten bare sjekke på nettet hvis du er for gammel til å vite hva det er). Og da jeg så ansiktet til legen som var med, Line Jansrud (forrige Newton-programleder, journ.anm.), som ikke kan spise noe som har ligget på gulvet en gang. Så tenkte jeg at, om jeg bare tar en liten slurk, så er det verdt det.

- Hvor heslig var det?

- Jeg hadde ikke gjort det igjen. Men lukta. Det var det verste. Jeg følte jeg var helt ødelagt uansett, så jeg kunne like godt gjøre det.

- Hva har folk sagt til deg etterpå?

- Det er så gøy! Ingen har sagt noe! Foreldrene mine. Alle. De later som det ikke har skjedd!

- Kjæresten?

- Ingenting.

- Du fikk kysse henne etterpå?

- Ja!

High five

Sånn sett burde han være klar for reality-livet. På «Kjendisfarmen» lover han at vi skal få se mindre nerdete sider, selv om han er fryktelig upraktisk. Gøy var det, en slags ferie à la «Westworld». Alle disse tv-programmene. Det er kanskje et eksponeringsbehov ute og går?

- Det har egentlig bare passet sånn, altså. Jeg føler ikke på det i det hele tatt. Jeg er opptatt hele dagen i NRK, så trener jeg, så jobber jeg med Flare på kvelden. Jeg har aldri følt på at jeg er i media. Jeg er bare glad for at man kan bli et kjent fjes i Norge på grunn av vitenskap. Hver gang noen vil ta et bilde tenker jeg «Dette er en high five til vitenskapen!».

Om det er ekte dette ønsket om å gjøre godt i verden?

- Det er det. For meg er det som heroin. Følelsen man får av å hjelpe noen. Den er undervurdert. Det blir man hekta på. Mer enn en Lamborghini. Eller.

Bzzt. Plutselig omvendt innsikt i synapsen igjen. Hypotesene slåss om plassen.

- Det er dritkult det altså. Jeg digger Lamborghini. Folk med penger burde kjøpe flere Lamborghinier!

Les flere portretter her:

Monica Rolfsen

Siri Gellein

Herborg Finnset