Koreakrigen handlet om at Nord-Korea ville gjenforenes med sør. Problemet for sør var at man da ville bli et kommunistisk land - som i nord.

Dermed satte vestmaktene, og med nyfødte FN som redskap, alle krefter inn på å redde Sør-Korea fra kommunismen. Kinas inntogsmarsj i krigen gjorde at USA og FN endret strategi fra å få et samlet og demokratisk Korea, til å redde bare Sør-Korea til demokratiet. Sånn ble to broderland født, to naboer tett i tett, cirka 10 millioner mennesker ble skilt fra familiene sine, og regjeringene har vært uvenner i alle år.

TEMA: Utenriks

Av og til har konflikten på Korea-halvøya blitt full krise, for eksempel høsten 1996. Da utspilte det seg et blodig drama i Sør-Korea, utløst av nordkoreanske spioner i en ubåt. Den 15. september 1996 svømte tre nordkoreanske spioner - i nattens mulm og mørke og ut fra en nordkoreansk ubåt i Sang-klassen - i land i Sør-Korea, nær byen Gangneung på østkysten. Meningen var at de tre skulle fotografere og kartlegge marineanleggene utenfor byen.

Neste dag returnerte ubåten for å hente de tre, men noe var galt. De tre dukket aldri opp. Ubåten kom derfor tilbake neste dag, og da skjedde det fatale. Den grunnstøtte bare 20 meter fra land, og det var helt umulig å få den løs. De 26 nordkoreanerne ombord var fanget i fiendeland.

Mannskapet bestemte seg for å ødelegge alt sensitivt utstyr ombord, dele seg opp i smågrupper, og forsøke å ta seg til den demilitariserte grensesonen 15 mil lenger nord.

I nord: Dette minnesmerket for Korea-krigen står i Pyongyang.

Drepte mannskapet

Men først ble elleve av ubåt-mannskapet skutt og drept av spesialagentene på grunn av grunnstøtingen. De ble funnet på en åskam i nærheten. Alle var kledd i sivile klær, og de lå på rekke og rad i en blodpøl, skutt i hodet fra kloss hold. Også ubåt-kapteinen Chong Yong-ku var blant de drepte. Rormannen ombord hadde unnsluppet og ble tatt til fange i en åker. Under avhør røpet han hva oppdraget gikk ut på og hvor mange som var ombord i ubåten. Rormannen hoppet forøvrig seinere av til Sør-Korea og ble instruktør i den sørkoreanske marinen.

En sørkoreansk taxisjåfør hadde sett gruppen med soldater og den havarerte ubåten, og varslet myndighetene. Dermed startet en intens menneskejakt som varte helt til 5. november, da de to siste nordkoreanske agentene ble funnet og drept - nær grensen til Nord-Korea.

Nord-Korea i dag: Nordkoreanske soldater hyller landet og lederen sin under et arrangement i Pyongyang i august.

Drepte sopplukkere

Underveis hadde de skutt og drept tre uskyldige sørkoreanere som plukket sopp, og dessuten kvelt en sørkoreansk soldat. Flere sørkoreanske soldater ble drept i kampene, og mange såret.

Fasit etter tragedien ble sånn:

Nord-Korea: 11 ubåtmannskaper drept, 13 agenter drept, én tatt til fange mens én spesialsoldat trolig klarte å komme seg tilbake over grensen.

Sør-Korea: Åtte soldater drept i kamp, fire soldater døde i en ulykke. Fire sivilister drept. 27 soldater såret.

Tre år seinere, i 1999, havnet en nordkoreansk ubåt igjen i trøbbel, da den satte seg fast i en fiskenot utenfor Sør-Korea. Under slepet til land begikk alle de ni ombord selvmord.

Møte midt i Korea

Omtrent midt i landet, på den 38. breddegrad, året 1945. Der og da møttes de russiske og amerikanske soldatene etter at russerne hadde invadert fra nord og amerikanerne fra sør. Hensikten var å tvinge Japan til kapitulasjon. Før krigen var det nemlig Japan som kontrollerte hele Korea, noe de hadde gjort i 35 år.

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki førte til at Japan kapitulerte den 15. august 1945. USA og Sovjetunionen hadde mot slutten av krigen blitt enige om å dele Korea inn i to okkupasjonssoner. Sovjet kontrollerte i nord, USA kontrollerte i sør. Både Sovjet og USA satte inn vennligsinnede «midlertidige» regjeringer henholdsvis i nord og sør på halvøya. Etterhvert skulle det holdes valg i et samlet Korea.

Men så ble det klart at Sovjet motsatte seg FN-planen. En viktig årsak var at det var omtrent dobbelt så stor befolkning i sør. Et valg i et samlet Korea ville bety slutten på kommuniststyret i nord.

I 1948 ble Republikken Korea erklært i sør. Sovjet svarte med å arrangere valg til en ny folkeforsamling i Korea, og i september 1948 var Den demokratiske folkerepublikken Korea etablert i nord.

Spionasje: Den nordkoreanske spion-ubåten som gikk på grunn utenfor Sør-Korea høsten 1996 står i dag på utstilling i Tongil Gjenforenings-park i Gangneung.

Krigen

15. juni 1950 fikk Kim Il-jung tillatelse av Stalin til å invadere Sør-Korea. Hensikten var å samle hele Korea under et kommunistisk regime. FN, med norske Trygve Lie som generalsekretær, reagerte raskt. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen og i løpet av få dager ble det vedtatt å hjelpe Sør-Korea militært. FN-styrkene bestod først og fremst av amerikanske soldater, men også andre land deltok. Norge sendte et mobilt militærsykehus.

Nord-Korea hadde store framganger i første del av krigen, men etter at FN-styrkene kom på plass, ble nordkoreanerne presset nordover igjen. I november 1950 satte så kineserne inn soldater for å støtte Nord-Korea. Kina ville - som i dag - ikke ha et vestlig-demokratisk regime og amerikanske soldater langs sin sørlige grense.

Sommeren 1951 var fronten igjen langs 38. breddegrad. Våpenhvileavtalen kom på plass i 1953.

Fortsatt er grensen på samme sted. De to landene , som formelt fortsatt er i krig , er delt av et ingenmannsland som er fire kilometer bredt, en demilitarisert sone (DMZ).

Og siden har krisene kommet og gått.

I sør: Dette minnesmerket fra Korea-krigen står i Sør-Koreas hovedstad Seoul.

I 1983, for eksempel, var det ille. Da ble fire statsråder og 13 embetsmenn fra Sør-Korea drept av en bombe i Myanmar. En domstol i landet bekreftet at tre offiserer fra Nord-Korea stod bak drapene.

Mot slutten av 80-årene innførte Sør-Korea sin «nordpolitikk», en ny utenrikspolitisk linje som gikk ut på å ha mer kontakt med kommunistiske land som Nord-Korea. Tidlig på 1990-tallet ble det inngått flere samarbeidsavtaler, og i 1994 skulle det første toppmøtet mellom Kim Il-sung og Sør-Koreas leder Kim Young-sam arrangeres. Men «landsfaderen» Kim Il- sung døde 8. juli 1994, før møtet kom i stand.

Disse årene var det matvarekrise i nord, og direkte hungersnød med flere millioner døde. Flere land hjalp etterhvert til med nødhjelp, også Sør-Korea. Men så skjedde ubåtkrisen om høsten 1996, og all nødhjelp til nord ble stanset.

I 1998 ble Kim Dae-jung innsatt som president i Sør-Korea, og han innførte den såkalte «Solskinnspolitikken» som betød mer tilnærming til nord, mer samarbeid og mindre konfrontasjoner. I 2000 fikk han Nobels fredspris for innsatsen sin, og utover på 2000-tallet ble det mer og mer kontakt. Det toppet seg i 2007 da topplederne i Sør-Korea og Nord-Korea møtte hverandre og det ble inngått flere avtaler.

I felleserklæringen fra toppmøtet het det blant annet at Sør- og Nord-Korea vil «samarbeide tett for å få slutt på militære fiendtligheter og redusere spenningsnivået på den koreanske halvøya». Man ble også enige om å arbeide for en formell fredsavtale etter Korea-krigen, nesten 60 år etter at krigshandlingene tok slutt.

Spent situasjon: South Koreas Hyunmoo II ballistisk rakett blir skutt ut under en militærøvelse.

Konservativ leder

Men så snudde det. I 2008 fikk Sør-Korea en høyreorientert president, Lee Myung Bak. Han distanserte seg fra solskinnspolitikken og stilte strengere krav til motytelser fra Nord-Korea for fortsatt sørkoreansk bistand.

Ved årsskiftet 2008-09 sa Nord-Korea plutselig opp ikke-aggresjonspakten og alle andre avtaler som de to Korea-statene har undertegnet for å minske de militære og politiske motsetninger på halvøya. Årsaken var Sør-Koreas kritikk mot Nord-Koreas rakett- og atomvåpenprogram.

I 2010 var det flere mindre trefninger i grenseområdet mellom Nord- og Sør-Korea. Forholdet mellom de to landene forverret seg kraftig etter at et sørkoreansk marinefartøy sank i Gulehavet i mars. 46 mennesker omkom.

Det har ikke vært direkte trefninger mellom de to broder-fiendene de siste årene. Men etter at Kim Jong-un overtok makten etter sin far i Nord-Korea ved årsskiftet til 2012, har tonen blitt mye hardere. En viktig årsak til dagens krise er Kim Jong-uns tunge satsing på atomvåpenprogrammet.

- Nord-Korea er den svake, USA er aggressoren

Sett med nordkoreanske øyne, er USA den aggressive parten som kan utløse storkrig, mener Asia-ekspert.

- Ja, USA har et mye større ansvar for det som skjer i Korea enn vi får inntrykk av i media. Sett fra nord er det USA og Sør-Korea som er den aggressive og farlige, og som bryter avtaler.

To ganger i året har USA og Sør-Korea enorme militærøvelser like ved grensen til Nord-Korea.

I Pyongyang spør de seg selv hver gang: - Er det denne øvelsen som blir til krig?

Geir Helgesen, direktør ved Nordisk institutt for Asiastudier ved Universitet i København mener Vestens bilde av Korea-konflikten er ensidig.

Ser ikke hele bildet: - Vestens bilde av Korea-konflikten er ensidig, mener Asia-ekspert Geir Helgesen.

Var bannlyst i Nord-Korea

Helgesen er en av Nordens fremste Korea-kjennere. Med base i København er han mye brukt som ekspert både av nordiske regjeringer og internasjonale organisasjoner. Han har vært mange ganger på Korea-halvøya, mest i sør.

I 17 år var han bannlyst fra Nord-Korea, men i 2004 fikk han beskjed om at han igjen var velkommen i landet.

- De forsto etter hvert at jeg ikke er en fiende, sier Helgesen.

La oss gå rett på sak: - Skal vi være redde for krig nå?

- Nei, jeg mener ikke det er realistisk å se for seg en krig på den koreanske halvøya nå, sier Helgesen. - Jeg har god kontakt med mange kolleger i Sør-Korea, og de sitter ikke i kjelleren og frykter bomber. De har jo opplevd dette så mange ganger før. Selv om det er krise nå, og selv om Nord-Korea har større militær slagkraft nå enn for ti år siden, er det i prinsippet akkurat det samme spillet som tidligere. Jeg tror partene også denne gangen til slutt vil finne sammen igjen.

Er det Nord-Koreas strategi å skremme mest mulig for å komme i en bedre forhandlingsposisjon internasjonalt?

- Ja, på en måte kan du si det. Men ikke bare det. Husk at Nord-Korea er et lite og fattig land blant rike og mektige, fiendtlige stater. Hvis de ikke foretar seg noe, er det ingen som er interessert i å snakke med dem.

Sette seg i respekt

Ifølge Helgesen er Nord-Korea nødt til å sette seg i respekt hos USA, vise at de kan forsvare seg med alle midler om nødvendig.

- Det er viktig å se situasjonen fra deres side. USA og Sør-Korea har noen enorme militærøvelser to ganger i året. Hver eneste gang er Nord-Korea i full krigsberedskap. USA sier at dette er defensive øvelser og bare trening. Men selve øvelsene handler alltid om å føre krig mot Nord-Korea, det legger ingen skjul på. USA har også øvelser i Europa og andre land, men det er bare småtteri i forhold til de virkelig svære øvelsene i Sør-Korea.

Nord-Korea har en voldsom militær styrke til å være et land med ca. 25 millioner innbyggere. Landet har en svær hær, et stort flyvåpen, den største ubåtflåten i verden. Samtidig har landet atomvåpen, kjemiske våpen, og trolig også biologiske våpen.

- Kim Jung-un har foreløpig fått rett. USA har ikke angrepet dem, og årsaken er ifølge ham at de har atomvåpen.

Tror du det er riktig?

- Nei, jeg tror de tar feil, på grunn av Kina. Kina har gjentatte ganger uttalt at de ikke vil akseptere en invasjon av Nord-Korea. De to landene har i prinsippet det samme kommunistiske styringssettet selv om det er lysår mellom praktiseringen. Men viktigst er det at Kina opplever en slik invasjon som et stor sikkerhetsrisiko.

Hvorfor er USA hovedfienden til Nord-Korea?

- Koreakrigen spiller en veldig stor rolle. Men også Japans kolonisering av Korea i årene mellom 1910 og 1945 er et åpent sår. Husk at det fortsatt er et dårlig forhold mellom Japan og Sør-Korea på grunn av dette, men selvsagt enda verre mellom Nord-Korea og Japan. USA er dypt engasjert militært både i Japan og Sør-Korea, med ca. 30 000 soldater plassert der.

Ikke noe opprør?

- Nord-Korea er et kommunistisk diktatur uten ytringsfrihet, og med en leder som tilsynelatende dreper sine egne slektninger hvis det passer ham. Levestandarden er lav, ensrettingen er enorm, isolasjonen nesten total. For oss i Vesten er det komisk å se tusenvis av nordkoreanere som

danser i folkedrakter og hyller sin store leder Kim Jung-un.

Hvorfor blir det ikke et internt opprør i Nord-Korea? Hvorfor krever ikke folk demokrati og medbestemmelse?

- Sett herfra er det kanskje merkelig, men slett ikke hvis man setter seg inn i deres situasjon. For det første handler hele ideologien i landet, den kalles «juche», om å stole på seg selv og sin egen styrke. Dessuten har folket en voldsom nasjonal stolthet. Isolasjonen gjør også at folk flest ikke får impulser utenfra. Erfaringsgrunnlaget deres handler derfor fortsatt om tiden med japansk kolonistyre i årene 1910 til 1945, og folket har det jo bedre i dag.

Den voldsomme dyrkingen av en leder kjenner vi igjen fra andre land i Øst-Asia. I Kina under Mao, i Japan under keiserdyrkelsen, i Kambodsja og Thailand. Nordkoreanerne har dessuten fått det bedre.

- En viss grad av markedsøkonomi er tillatt.

Folk kan dyrke grønnsaker og selge på markedet, mindre privateide butikker finnes, det er mulig å få kjøpt sin egen leilighet. Nordkoreanere jeg har kontakt med har til og med kjøpt plass på private skoler til barna sine fordi den offentlige skolen er for dårlig og for indoktrinerende.

Men dette er vel en typisk utvikling mot en middelklasse som snart vil kreve medbestemmelse og demokrati?

- Det vil ta mange år. Se til Kina. En viktig årsak er at vestlige menneskers trang til individualitet, ha egne meninger og framheve sin egen person ikke finnes i Øst-Asia. Jeg kjenner menn som snakker om «vår kone» når han omtaler kona. «Jaså, hvem deler du henne med, da?» spør jeg. Da er svaret at folk i Korea alltid tenker på seg selv om del av en familie, en bedrift, et universitet. Jeg-dyrkingen er en vestlig sykdom, sier de til meg.

Dette er én årsak til at Helgesen ikke tror på noe vestlig demokrati i Nord-Korea.

- Det vil ta svært lang tid. Jeg tror ikke på noe demokrati i vår forstand de første 50 til 100 årene.