Han poserer med en sigarett i munnen, og sier at det egentlig startet lenge før.
En gang på sekstitallet, Munkvold:
Kanskje er han fjorten, kanskje femten, og han dirker opp kjellerlåsen for å tjuvlåne farens knallert, en østtysk HMW 50. Nesten hver dag den sommeren kjører han farens moped før han kjøper sin egen sykkel, en Tempo Typhoon 175.
Han svinger ned Vestoppfarten, legger sykkelen helt ned før «dødssvingen» og får øye på noe i veibanen.
- Det er sant, sier han.
- Jeg så bananskallet rett før jeg traff det med forhjulet mitt!
Sekunder senere er det bare brom igjen av sykkelen, ler han.
Så er han seksten og mønstrer på M/S Idefjord som går med stykkgods på Øst-Afrika. Kapteinen gir beskjed om at ingen får gå i land i Djibouti uten at de er minst seks menn sammen. Birger og en kompis tar med seg fem kartonger sigaretter på land og skaffer seg verdens beste livvakter.
Neste dag holder det med et par pakker.
Ti måneder senere ruller Birger en splitter ny og kremgul MZ ES 250 ut av butikklokalene til Ola Bruun i Kjøpmannsgata.
- Vi tok alt ut av syklene på den tida, til det ikke var mer å hente. Fullt turtall. Bøllekjøring, ler han. Men da han var nitten, fikk den lidenskapen en pause.
Birger giftet seg og fikk etter hvert tre sønner.
- Jeg ville ikke kjøre sykkel da ungene var små, jeg ville ikke utsette meg selv og familien for den faren.
Han gikk yrkesskole, elektro svakstrøm. Jobbet på kaia og kjørte truck. Ble tv-reparatør. Han åpnet etter hvert solstudio/videoutleie sammen med kona, og leide ut trehjulinger. Så kjøpte han sin første motorsykkel på mange år. En Suzuki, og etter hvert sin første Ducati, en rød Ducati Monster.
Lyden.
Reaksjonen.
Dreiemomentet.
Birger kjenner det raskt. Ducati er ham! Og i 1999 blir han forhandler av Ducati nord for Dovre.
- Det er 18 år siden, har du angret?
- Nei, aldri. Eller, jeg gjorde dette fordi jeg elsket å kjøre motorsykler, men i sesongen kommer jeg meg knapt over dørstokken for å ta en røyk utenfor. En vanlig dag kan jeg begynne klokka ni, så drar jeg hjem for å spise middag i firetida før jeg jobber tre-fire timer utover kvelden. Det samme i helgene. Men på vinteren tar jeg et par måneder ferie.
- Og lønna?
- Lønna? Jeg har ikke lønn her!
- Hæ?
- Jeg er 68 og ble pensjonist for seks år siden. Siden har jeg ikke tatt ut særlig med lønn. Alt overskuddet pløyes tilbake i bedriften. Jeg har ikke penger i banken, men jeg har et nedbetalt varelager og har samlet og restaurert noen sykler.
- Er penger viktig?
- Nei, da ville jeg heller satset på eiendom. Jeg ville leve av interessen min, og det klarte jeg. Vi eier lokalene sjøl og behøver ikke all verden. Jeg har så jeg klarer meg.
I det ene hjørnet av butikken står en rød MH Evolozione, den samme sykkelen som Mike «The Bike» Hailwood kjørte på Isle of Man i 1978.
- Hvem er han?
- Du får google da, vettu, sier Birger.
Den sykkelen er aldri kjørt, men et par ganger i året dreier han motoren rundt på den for å smøre. Verdien har doblet seg siden han kjøpte den. Et annet sted i butikken står en kopi av sykkelen til Paul Smart, en annen Ducati-legende.
- Du får google, da vettu!
Skulle blitt testkjører
- Hvis du fikk sjansen på nytt, hva ville du gjort annerledes?
- Ingenting! Eller, jeg ville blinka meg ut en jobb hvor jeg kunne kjørt mye mer sykkel.
Birger smiler.
På venstre underarm har han tatovert Ducati-logoen, på høyre overarm et Ducati-kjede.
- Jeg skulle gjort mye for å bli testkjører for en eller annen fabrikk, og alle helst for Ducati. Jeg bruker å si det sånn: «En Ducati frakter sjela di. En annen motorsykkel kjører kroppen din. Ferdig med det!»
Men du mister litt av reaksjonen, balansen, med årene, sier han, og han henger ikke på de yngste. Men han vil ha mer tid til å kjøre nå som han er blitt pensjonist, bare han finne noen som kan overta butikken og verkstedet.
- Spørsmålet er om jeg finner noen som gidder. Dette er mye mer enn butikk, det er en måte å leve på, og det er jo ikke så mange som vil kjøpe seg arbeid.
Ler han.
Og garanterer at han ikke låser døra før noen andre har overtatt.
- Kan ikke noen i familien overta?
- Haha, de er ikke interessert i motorsykler, de har vel sett hvor mye jeg er på jobben.
Les de fire andre historiene om lidenskap og jobb:
Kaj og Signe ble hekta på dykking, sa opp jobben