Liverpool, 15. august 1942.

D/S Trolla av Trondheim og Torkildsen rederi går fra den engelske havnebyen med ordre om å seile til Canadas østkyst. Atlanterhavet skal krysses. I en tid trolig få, om noen, sjømenn ønsker å seile på verdenshavet.

Trolla: Dampskipet Trolla, her fotografert i 1938, befant seg i Storbritannia ved krigsutbruddet og ble etter hvert en del av Nortrashipflåten. Under seilasen med ON 122 gikk Trolla i ballast med havnebyen Sydney i Nova Scotia i Canada som mål. Tidspunkt i reportasjen er oppgitt i GMT. Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg museum

Desperate tider

Høsten 1942 raser andre verdenskrig i store deler av verden. Tyskland holder Vest-Europa i et jerngrep. Døren til Sovjetunionen er for lengst sparket inn, og Hitlers tropper marsjerer stadig lenger østover.

På Atlanterhavet er situasjonen minst like dyster som på fastlandet. Tyske ubåter senker flere skip enn de allierte klarer å bygge. For Storbritannia er dette dårlig nytt. Landets krigsevne er avhengig av de tusener av skip som frakter mat og krigsmateriell fra Nord-Amerika til De britiske øyer. Trolla har gjennomført slike seilaser flere ganger – og nå har hun og besetningen til hensikt å gjøre det igjen.

Konvoi: Ifølge Krigsarkivet er bildet tatt fra en norsk korvett under eskortering av handelsskip på Atlanteren i 1943. Det samme fotografiet finnes også på Marinemuseet, og der oppgis det at bildet er tatt fra korvetten Potentilla enten i 1941 eller 1942. Til venstre er mannskapslista for D/S Trolla ved avgang Liverpool 15. august. Foto: KRIGSARKIVET - FOTOGRAF UKJENT/NTB SCANPIX/Stian Kristoffer Sande

Kapteinen fra Mosvik

Trolla legger ikke ut på ferden alene. I selskap med 35 andre handelsskip seiler de i konvoien med kodenavnet ON(S) (Outbound from the British Isles to North America) (Slow) 122. Konvoiens øverste leder, kommandør White, står om bord i britiske Athelprince. Det er ham Trollas egen kaptein, Ole Grande fra Mosvik, skal svare til under seilasen.

Museum: På Mosvik museum henger bildene av Ole og Edvard Herman Grande. Ole, som gikk styrmann-, radio,- og skipperskole, var eldst, mens Edvard Herman var yngst i søskenkullet som telte fire brødre og fire søstre. Foto: Morten Antonsen

Kaptein Grande er en mann av havet. Mye av voksenlivet har blitt tilbrakt på sjøen, og 41-åringen var alt kaptein på Trolla da krigen brøt ut. Han har ikke sett hjemplassen Lønset gård i Saltvikhamn på flere år. Den ugifte mosvikingen er eldstemann i en søskenflokk på åtte, men idet Trolla stevner ut fra Liverpool teller søskenflokken etter alt å dømme ett medlem mindre. Lillebror Edvard Herman er savnet. Trolig død. Motorbåten Ranja, som Edvard Herman sto om bord i, forlot Houston 9. mars med kurs for Canada. Siden har ingen hørt fra skipet.

Det er usikkert om Grande vet at broren er savnet mens Trolla seiler vestover. Om han har fått beskjed, har nok den erfarne sjømannen innsett at håpet om å se lillebror igjen er lite.

Formasjon: Skip i konvoitjeneste i 1940. ON 122 skulle holde en fart på syv knop, og skipene fordelte seg på 10 kolonner, med tre til fire skip i hver kolonne. Avstandene mellom kolonnene skulle på dagtid være tre kabellengder (ca. 550 meter), og fem kabellengder (ca. 900 meter) om natten. Innad i kolonnene skulle skipene holde to kabellengders avstand (ca. 370 meter) fra hverandre. Konvoi ON 122 besto av skip fra ti ulike nasjoner. De fleste var britiske, mens syv skip var norske. Foto: Krigsarkivet - fotograf ukjent/NTB Scanpix

Sønnen fra Flatanger

Nord-Atlanterhavet, 19. august.

Fyrbøter Albert Hagen og ON 122 ligger på været i storm og med dårlig sikt. 22-åringen befinner seg milevis unna Sørgård i Flatanger, plassen han og fem søsken trådte, og stadig trår, sine barnesko.

Familieportrett: En ung Albert Hagen i armene på faren Hjalmar og flankert av søster Ingrid og mor Eva Olufine Marie. Albert var nest eldst av seks søsken. Alberts far dro til Amerika før krigen og vendte først tilbake til Norge utpå 60-tallet. Foto: Stian Kristoffer Sande

Selv om Hagen er ung, er han allerede sjøvant. I mangelen av en far på hjemgården sluttet Hagen på skolen og tok hyre på båt for å ta vare på mor og småsøsken. Planen om å gå maskinskole ble satt på vent. Krigen og tjenesten for Nortraship har gjort ventetiden enda lenger.

Sammen med Hagen og Trolla seiler også fem krigsskip. Fire av dem har norsk flagg. Ledet av kapteinløytnant John Waterhouse på den britiske jageren Viscount, skal de norske korvettene Potentilla, Acanthus, Montbretia og Eglantine eskortere ON 122 over verdenshavet.

Over det samme havet som to nordmenn døde på den dagen Trolla kastet loss.

«Lohs»

Storadmiralen: Karl Dönitz i etterkant av forfremmelsen til øverste leder for Tysklands ubåtflåte, 25. oktober 1939. Senere ble han leder for hele den tyske marinen, og deretter rikspresident av Tyskland etter Adolf Hitlers død. Dönitz ble under Nürnbergprosessen dømt til 10 års fengsel. Foto: AP

15. august torpederes og senkes nemlig det amerikanske skipet Balladier i Nord-Atlanteren. Nordmennene Viggo Ernst Kihlgreen og Erling Johan Olafsen omkommer. Nok et vellykket angrep utført av tyske «Kriegsmarine». Samtidig det første angrepet utført av ubåtgruppe «Lohs».

På ordre fra storadmiral Karl Dönitz opererer nå store deler av den tyske ubåtflåten i nordatlantisk farvann der de ikke risikerer å bli angrepet av allierte fly. Langt unna land, med sin finslipte flokktaktikk og dødbringende torpedoer, er de «grå ulvene» havets store skrekk.

Etter angrepet mot Balladier mottar Lohs en ny ordre. De skal finne en vestgående konvoi som kalles ON 122.

Familiefaren fra Trondheim

Nord-Atlanterhavet, 22. august.

Trolla sliter seg vestover i røft vær. For førstemaskinist Oscar Julius Næss er det trolig en trøst at været i det minste gir ubåter dårlig jaktforhold.

Trondhjemmer: Oscar Næss bodde i Byåsveien 55 med barna og kona Hildur Agathe (f. Slind). Foto: Christine Schefte

I over to år har den 44 år gamle maskinmesteren stått om bord i Trolla. Neste år har han og kona Hildur Agathe sølvbryllup. Men i stedet for å planlegge fest er Næss langt hjemmefra. Langt unna kona og ekteparets fire barn. Langt unna sønnen Leif Åge, som er 21 år og lettmatros.

Ute på havet, der vinden nå løyer og sjøen stilner, ser Næss kanskje det konvoikommandør White har fått øye på. Røyk – som velter ut fra pipene til konvoiskipene D/S Amberton og D/S Jan. Dårlig kull har skylden. White får beskjed om at mannskapene gjør sitt ytterste, men de klarer ikke dempe røykdannelsen.

Jan: D/S Jan fotografert ved Karmsundet på 50-tallet. Konvoikommandør White skrev i sin rapport etter landgang fra ON122:«Two ships Amberton and Jan were pouring out volumes of smoke, they were told that they would be reported, and both Masters replied that they were doing their best but had bad coal». Foto: Olav Opedal

Tilfeldighetens spill

I jakten på ON 122 er Lohs-ubåtene beordret nordover, dit Dönitz tror konvoien vil passere. Kommunikasjonssvikt fører til at én av ubåtene aldri mottar denne ordren. 22. august opptar derfor ubåt U-135 den sørligste posisjonen langs Lohs sin nye linje – omtrent 90 nautiske mil sørvest for sin tiltenkte posisjon.

Svikten skal senere vise seg å bli fatal - men ikke for tyskerne. For mens U-135 vaker i overflatestilling denne ettermiddagen, ser ubåtkaptein Fredrich-Hermann Praetorius noe på himmelen som vekker jaktinstinktet hans. Røyk.

Grunnstøtt: Den tyske ubåten U-21 på grunn ved Ryvingen utenfor Mandal 27. mars 1940. Ubåten ble senere internert i Kristiansand, men havnet i tyske hender igjen etter invasjonen av Norge. Foto: Marinemuseet

Ulvetime

I løpet av kvelden mottar den tyske kommandosentralen melding om at en konvoi er oppdaget. En forvirret Dönitz innser etter hvert at det U-135 har sett, er ON 122. Konvoien han antok ville krysse havet lenger nord. De resterende Lohs-ubåtene mottar ordre om å sette kursen sørvestover. Nå skal det jaktes.

I mellomtiden foretar Trolla flere kursendringer. White har fått beskjeden han ønsker minst av alle. De er oppdaget. For samtidig som U-135 så røyk, så eskorteskipet Eglantine U-135. Eskorten rakk derimot ikke å hindre ubåten fra å unnslippe. White styrer derfor konvoien rett inn i tjukk tåke, i håp om å riste av seg mulige forfølgere.

Frekvenspeiler: Konvoi sett fra korvetten Potentilla. Om bord på flere av konvoienes eskorteskip fantes det utstyr som ble brukt til å fange opp fiendens radiosignaler, såkalte «Huff-Duffer» (High-frequency direction finder). Foto: Marinemuseet

Omringet

Nord-Atlanterhavet, 24. august.

Rundt Aksel Kristoffer Enger faller både mørket og regnet.

Familieidyll: Aksel Kristoffer Enger før krigen, sammen med barna (f.v.) Øivind, Else og Berit som han hadde sammen med kona Berta. Foto: Privat

For tre måneder siden mønstret matrosen fra Kragerø på Trolla fra den samme kanadiske provinsen de nå styrer mot. ON 122 har lagt bak seg mer en halve distansen, men det er langt igjen til tørt land. Gjennom natten har konvoien plukket opp flere radiosignaler mellom tyske ubåter. Jagerskipet Viscount jobber iherdig med å holde to ubåter på avstand, men samtidig tikker nedslående meldinger inn til eskortesjef Waterhouse. De norske korvettene er også kommet i kontakt med tyske ubåter. Og stadig flere oppdages. Konvoien er i ferd med å bli omringet.

Kontakt

I alt ni ubåter skygger nå konvoien. Men ulvene er ikke usårbare. Synkeminer og dypvannsbomber slippes. Ild åpnes. Flere av ubåtene må trekke seg unna for ikke å bli senket. Det er for lengst blitt en kamp om liv eller død.

En time før midnatt endres kursen igjen. Denne gang på ordre fra Waterhouse. Han ønsker å føre konvoien nærmere farvann hvor flystøtte og forsterkninger kan forventes. Samtidig styrer han rett mot fiendtlige ubåter - med full viten. Waterhouse har ikke lenger noe håp om å unngå å bli angrepet.

Synkemine: Besetningen på det amerikanske krigsskipet «Spencer» ser en synkemine eksplodere nær ubåt U-175 i Nord-Atlanteren 17. april 1943. U-175 ble kritisk skadet, og sank senere. 13 av 54 ubåtmannskapsmedlemmer ble drept, mens resterende ble plukket opp av amerikanske skip. Foto: AP

Angrep

Like før midnatt 24. august høres en eksplosjon på Trolla. Kaptein Grande beordrer sitt mannskap ut på dekk – på et skip som stadig flyter. Lyden de har hørt, kom aktenfor konvoien. Dampskipene Sheaf Mount og Katvaldis er truffet. Tyske torpedoer har satt skipene i brann. 34 mennesker mister livet.

I ren desperasjon endrer konvoien kurs på nytt. De norske korvettene starter samtidig et intenst søk etter angriperne. De klarer likevel ikke hindre at en ny ubåt glir inn på skuddhold.

Truffet: En alliert tanker er truffet av en tysk ubåttorpedo i Atlanterhavet i 1942. Det var ubåt U-605 som senket både Sheaf Mount og Katvaldis. U-605 ble senere angrepet av Eglantine, og måtte trekke seg tilbake. Samme år møtte ubåten sin skjebne 14. november, da den ble senket i Middelhavet. Samtlige mann om bord U-605 ble drept. Foto: AP

U-438

Rudolf Franzius ble født 5. juni 1911 i Hamburg i det tyske keiserriket – tre år før den første verdenskrigen brøt ut. Krigen som skulle ende alle kriger. Slik gikk det ikke. I stedet finner Franzius seg selv midt oppi en ny storkrig mellom gamle fiender. På ti år i den tyske marinen har han gått fra å være en enkel sjøkadett, til å kunne kalles «korvettenkaptain». Og nå har ubåtskipperen klart å manøvrere ubåten sin, U-438, forbi krigsskipene som ønsker å sende ham og hele mannskapet hans til havets bunn.

Luftangrep: En tysk ubåt angripes av det kongelige britiske luftforsvaret, RAF, 18. juli 1944. Ifølge Store norske leksikon bygde tyskerne under krigen 1118 undervannsbåter, hvorav 782 av dem gikk tapt. Foto: Marinemuseet

Om det er kapteinen selv som står med periskopet når et norsk handelsskip fra Trondheim kommer i sikte, vites ikke. Men det er god grunn til å anta at det er Franzius som gir ordren om ild om bord i U-438, ca. klokken 00.13, 25. August 1942. På dette tidspunktet åpnes slusene til ubåtens torpedorør. Døden er på vei.

I samme øyeblikk står kaptein Grande og fire andre fra mannskapet på broen til Trolla. Kanskje ser de at konvoiskipet Empire Breeze torpederes. Kanskje ser de krusningene i vannet som skapes av en enslig torpedo. Torpedoen som er på vei mot dem. Fyrbøter Albert Hagen kan umulig se noe av dette. Han befinner seg fortsatt under dekk.

Så eksploderer det.

Brann: Ifølge Krigsarkivet viser bildet et norsk skip i 1940 som er truffet og står i brann. «Lohs» opererte fra 11. august til 22. september i 1942 og senket i alt åtte skip. Foto: Krigsarkivet - fotograf ukjent/NTB Scanpix

Skikkelsen med budskapet

Kragerø, 21. august 2017.

Taus: Birgit forteller at Albert sjelden ble nevnt i tiden rett etter hans død. – Jeg tror det ble for sårt for mamma å prate om ham. Hun ville nok la tiden arbeide for å lege sårene. Foto: Stian Kristoffer Sande

- Han går oppover gårdsveien vår, mot huset vårt. Den samme veien Albert gikk på, siste gang jeg så ham, sier Birgit Marie Halvorsen.

Birgit minnes øyeblikket da hun var 16 år og sto ved vinduet sammen med moren. De tittet på skikkelsen som nærmet seg familiegården på Strøm i Flatanger. Det var desember 1942. Bare én uke igjen til jul.

- Jeg tror mor skjønte det med en gang hun så ham. Det var ingen annen grunn til at han skulle dra helt ut til gården vår.

Skikkelsen tilhørte den lokale kjøpmannen Isak Einvik. Med seg hadde han en beskjed fra bygdas lensmann.

- Han kom for å fortelle at broren min var død.

Den snille broren

Birgit var 13 år gammel da hun siste gang så Albert i live. Nå er hun blitt 91 år, og bor i Kragerø i Telemark. En stor familie har hun fått. Barn, barnebarn og oldebarn. Av sin egen søskenflokk er hun derimot siste gjenlevende. Nylig har hun operert ansiktet for kreft, og hørselen er sviktende. Men stemmen er sterk, øynene skarpe og minnet krystallklart.

- Vi var seks søsken. Ettersom far var i Amerika, hadde mor det tungt med å forsørge oss alene. Så Albert dro på havet for å tjene penger til familien.

Minner: Bilder som Birgit har hjemme i leiligheten i Kragerø. Til venstre er et utsiktsbilde over Strøm i Flatanger, hvor både Birgit og Albert hadde barndomshjemmet Sørgård (øverst til høyre) Albert Hagen nederst til høyre. Foto: Stian Kristoffer Sande

Og det er slik Birgit husker sin storebror. En snill mann.

- Han ga meg min første skibukse og et par med skisko i gave etter en av sine turer til sjøs. Jeg var så utrolig kry av gaven husker jeg. Og like før han dro ut siste gang, sa han til mor: «Mamma, jeg ser du har fått dårlige tenner. Når jeg kommer tilbake fra sjøen skal vi ta båten til Namsos, så skal jeg koste på deg noen nye».

Det fikk Albert aldri muligheten til.

Et naboskap får ny mening

Det ringer på døren til Birgits leilighet. Hun vet ikke hvem som står utenfor, men hun vet at Ukeadressa har sporet opp en slektning av et besetningsmedlem som sto om bord på Trolla med Albert den natten de ble torpedert. En slektning som også bor i Kragerø.

- Nei! Er det deg?

Birgits øyne stirrer i lett vantro på kjenningen som entrer gangen.

- Jeg lurte på om det ikke var deg skjønner du, sier Morten Enger. Barnebarnet til matros Enger.

- Vi har kjent hverandre i 15 år og bodd knappe 150 meter unna hverandre. Jeg er god venn med Birgits datter og barnebarn, og det er ikke lenge siden vi alle var i samme bryllup. Men vi ante ikke at vi hadde dette til felles, sier Morten.

Kjennskap: – Krigsseilere og de fryktelige hendelsene som skjedde under krigen har ikke vært naturlig å ta opp når vi har vært sammen ved hyggelige anledninger. Det er vel derfor vi først nå får vite hva vi har til felles, sier Morten. Foto: Stian Kristoffer Sande

- En sørgelig person

Praten mellom kragerøværingene går fort. De har mange spørsmål, men få svar.

Skiltes: Aksel Kristoffer Enger og kona Berta skiltes etter krigen. Morten sier han kan minnes stunder da bestefaren dro på smilebåndet. - Han elsket å spøke med unge folk på den lokale puben. Han brukte å jekke en øl med tollekniven sin, før han kjørte knivbladet inn i beinet sitt. Det av tre selvsagt. Det skjønte ikke ungdommen, så de skvatt jo voldsomt. Foto: Stian Kristoffer Sande

- Dessverre ble bestefar en sørgelig person, sier Morten.

- Torpederingen førte til at han mistet beinet og måtte bruke trebein, men det gikk nok mest utover nervene. Han ville helst bare sitte for seg selv med ølflasken sin, så det endte med at bestemor gikk fra ham.

Aksel Kristoffer Enger døde i 1970. Da var Morten 12 år.

- Broren min og jeg har et inntrykk av at far og bestemor forsøkte å skjerme oss fra bestefar, for han var ikke særlig til selskap. Han drakk nok for å glemme. Det var jo ikke noe apparat som tok vare på ham etter krigen. Han ble bare overlatt til seg selv, og det taklet ikke bestefar.

Vemodigheten

Verken Birgit eller Morten synes det er tungt å prate om fortiden.

- Jeg har aldri følt raseri. Men jeg har følt, og jeg føler stadig, vemod. Vemod over at Albert ikke fikk lov til å vokse opp, sier Birgit.

Hun kjenner samtidig på en ny følelse.

- Jeg er takknemlig for at noen vil høre meg prate om broren min. Det er sjelden jeg får anledning til å snakke om dette. Og snart vet du, snart forsvinner minnet mitt om ham. Jeg sier til mine oldebarn; «hvis dere vil vite noe om slekten deres, så må dere spørre nå.» Ingen vet hvor lang tid jeg har igjen.

Kragerøværingene: Under krigen bodde Birgit i Trondheim, og gikk i samme skoleklasse som Rinnanbandemedlem Kitty Grande. – Vi ble nærmest tvunget av skolebestyreren til å møte i Nidarosdomen da Kitty skulle gifte seg med Ivar Grande, sier Birgit. Maleriet Morten har i hendene kjøpte en av Birgits brødre på auksjon mange år etter Alberts død. Foto: Stian Kristoffer Sande

Minuttet

Nord-Atlanterhavet, 25. august 1942.

Lettmatros Johannes Arnulf Nenningsland har akkurat kommet til seg selv igjen. Han ligger og flyter i vann. Det siste han husker er at han måtte hive seg ut av køya og komme seg på dekk. Kapteinens ordre. Han var sammen med fire andre skipskamerater på poopdekket (overbygget akter på skip, journ. anm.) da alt plutselig ble svart. Lettmatrosen ser Trolla synke og skjønner at et torpedotreff har kastet ham over bord og ut i havet.

Publisert: Johannes Arnulf Nenningsland fra Lyngdal, her i 1949, sendte brev om opplevelsen med Trolla til slekt i Minnesota i USA. Brevet ble publisert i lokalavisen Luverne Newspaper under tittelen «Young Seamen Tells of German U-Boat Action». Nenningsland hadde bare to måneder før opplevelsen med Trolla blitt torpedert med D/S Torvanger. Ifølge hans datter, Sonja Nenningsland, ble beinet til faren aldri helt bra etter Trollas forlis. Foto: Privat

Nenningsland merker samtidig at noe er galt med venstre beinet. Sørlendingen strekker hånden ned for å kjenne etter, men frykter han ikke vil kjenne noe som helst. Til sin overraskelse henger beinet fortsatt på kroppen – men det er skadet. Hardt skadet. Mens han kjemper for å holde seg flytende, blir Nenningsland gjentatte ganger trukket under vann av dypvannsbomber som går av. Han innser at livbeltet han har rundt kroppen er det eneste som redder ham fra å drukne.

Posisjon: I alt ni ubåter skygger ON 122 i løpet av dagene før angrepet ble iverksatt. I tåkeværet natt til 25. august var det kun ubåtene U-176, U-438 og U-605 som fikk til å angripe konvoien. Foto: Britt Eirin Johansen

Imens synker Trolla med akterskipet først. Hun synker hurtig. Alle har fått ordre om å være klar ved livbåtene. På broen, sammen med Grande, står en rormann, skytterne Olaf Birger Knutsen og H. Skitt samt førstestyrmann Mikal Høyer Mikkelsen. I kaoset ser førstestyrmannen kapteinen løpe – men ikke mot livbåten, slik de andre gjør. Grande løper mot radiorommet. Mikkelsen antar han vil forsøke å hente skipets papirer før det er for sent. De øvrige på broen kommer seg opp i babord livbåt. De slipper å tenke på låring. Trolla synker så fort at livbåten allerede ligger på vannet.

Det har bare gått ett minutt siden torpedoen sprengte hull i Trolla. Nå er hun ikke lenger synlig for dem i livbåten. Grande er heller ikke å se. Mikkelsen innser at kapteinen har gått ned med skipet.

Ansvaret: Førstestyrmann Mikal Høyer Mikkelsen, her på hvalfangst i Sørishavet i 1946, opplevede å bli torpedert tre ganger under krigen. – Han sa det verste var å høre skrikene fra mannskap som brant i olje på sjøen, og at de ikke fikk hjulpet dem. Han syntes også det var tungt å ha ansvaret for Trolla-mannskapet etter at skipperen døde. Mikal slet med opplevelsene i ettertid. Han ble skilt, men holdt seg aktiv for å holde tankene på avstand, sier Mikals barnebarn Johs Mangersnes. Foto: «Hvalfangerne»/Kystforlaget

- Det som kunne vært

Mosvik Kirke, 31. august 2017.

- Det er sterkt å være her. Jeg tenker på det som kunne vært, men som aldri ble, sier Oddny Engen.

Falne: Oddnys far, Martin Oldus Grande, døde i en arbeidsulykke i Trondheim i 1966, og fikk dermed ikke se minnesmerket over sine brødre bli reist. Foto: Morten Antonsen

Niesen til Ole og Edvard Herman Grande ser på minnesmerket som er reist for sine to onkler.

- Det er første gang jeg er her. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri har besøkt stedet før.

Minnesmerket ved Mosvik kirke ble reist i 1967. Den gangen var Oddnys farmor, Inga Marie, til stede.

- Jeg tenker ofte på hvordan farmor hadde det. Ikke bare mistet hun to sønner under krigen, men også faren min døde før henne. Å miste ett barn er en tragedie. Hun mistet tre.

Skremt til taushet

Oddny er født noen år etter krigen, og fikk derfor aldri møte onklene sine. Men Oddnys far, Martin Oldus Grande, var også krigsseiler.

1967: Artikkel om bautareisingen på trykk i Adresseavisen 18. mai, 1967: «Det var et gripende øyeblikk i Mosvik i dag da 90 år gamle enkefru Inga Grande nedla krans på minnestøtten som bygda har reist over hennes to sønner». Foto: Faksimile fra Adresseavisen 18.05.1967

- Pappa ville ikke snakke om krigen. De gangene Nortraship ble nevnt, ristet han bare på hodet og sa «vi må legge det bort. Jeg dro ut av plikt». Jeg tenker at pliktfølelsen overfor sitt land også var sterk hos Ole og Edvard Herman.

Oddny har alltid ansett sin far og sine onkler som helter. Nordmenn som risikerte livet for egen og andres frihet. Likevel har 69-åringen forholdt seg taus om hva de gjorde under krigen.

- Som ung jobbet jeg som pleier, og hadde da mye å gjøre med personer som opplevde krigen hjemme på norsk jord. Flere kalte krigsseilerne feige. De mente sjøfolkene hadde rømt landet. At de levde glade dager på skip der de fikk servert god mat, mens folk hjemme i Norge led.

Holdningene skremte Oddny og derfor har hun tiet. Barna hennes vet lite om slektningenes innsats under krigen.

- Jeg har vært redd for at de skal tro at pappa og brødrene var feiginger som forlot familiene sine. Jeg håper ikke unge i dag har samme oppfatninger som dem jeg møtte blant krigsgenerasjonen.

Saltvikhamn: Oddny er tilbake ved Lønset gård i Saltvikhamn, barndomshjemmet til søskenflokken Grande. – Jeg vokste opp i Trondheim, men hver sommer ferierte vi her. Far ble som en 17-åring igjen når han fikk være ute på fjorden, forteller Oddny. Foto: Morten Antonsen

Leder av Mosviktun Museumslag og tidligere ordfører i Mosvik kommune, Carl Ivar von Køppen, sier Ole og Edvard Herman har stor anseelse blant mosvikinger.

Museum: Carl Ivar von Køppen studerer bildet av Grande-brødrene med Oddny Engen. - Historieinteresse kommer gjerne med årene. Jeg tror mange unge mosvikinger som ikke har hørt om Ole og Edvard Herman i dag, etter hvert vil lære om dem. Foto: Morten Antonsen

- Det var sterk tilslutning i bygda om å reise et minnesmerke over mosvikinger som ga sitt liv for landet. Hver eneste 17. mai er det markering ved bautaen. Mitt inntrykk er at de sees på som helter, ingenting annet.

- Jeg vet farmor og deres søsken anså dem som helter også, sier Oddny.

- Men jeg tror ikke det lindret følelsen av savn.

Havet og minnene

Nord-Atlanterhavet, 25. august 1942.

Lys fra maskingeværild. Drønn fra synkeminer. Sirener som uler. Skrik fra skipskamerater. Syn og lyder som etter hvert blir minner. Minner som etter hvert hjemsøker.

Omkom: Gunnar Wicksell (øverst t.h.) og Gunnar Fjogstad ble drept da Trolla torpedertes. Wicksell bodde i Stockholm før krigen, forteller niese Margareta Roth. Der gjennomførte han militærtjeneste som maskinist. I oppslagsverket «Våre Falne» blir det oppgitt at Fjogstad hadde ett barn fra et oppløst ekteskap. Karl Bernhard Henriksen overlevde Trolla, og var én av tre som avga sjøforklaring i etterkant. – Jeg fikk aldri muligheten til å møte min far, for han døde under torpederingen av D/S Senta den 13. oktober 1942, forteller Henriksens sønn, Arne Herbert Henriksen. Foto: Privat/Privat/«Våre Falne» - ukjent fotograf

Andremaskinist Karl Bernhard Henriksen fikk kun 18 dager på Trolla før han ble nødt til å forlate henne for siste gang. Etter å ha hevet seg over rekka, blir han nå hjulpet opp fra vannet av dem i Trollas livbåt.

Henriksen ser at besetningen har fordelt seg på en livbåt og en flåte - men noen mangler. Kapteinen er ikke der. Heller ikke Albert Hagen, fyrbøter Gunnar Wicksell, matros Gunnar Fjogstad eller lettmatros Erik Bjarnasson er å se. De som sto på poopdekket før eksplosjonen forteller at disse fire oppholdt seg under dekk da det smalt. Andremaskinisten ser i stedet flere hardt skadde kamerater. Deriblant maskinsjef Næss.

Potentilla

I timene etter angrepet på Trolla holder flesteparten av ON 122-skipene stadig nødkursen. Eskorteskipene gjør det de er satt ut til. De jager og de angriper. På skipet Potentilla står kapteinløytnant Christian August Monsen. I løpet av natten har han flere ganger ledet korvetten i angrep mot fienden. Nå søker skipet etter en nylig dukket ubåt.

Potentilla: Ble overtatt av den norske marinen 1. januar 1942. Bortsett fra nødvendig landligge for ettersyn og reparasjoner deltok skipet nesten kontinuerlig i beskyttelse av Atlanterhavs-konvoiene. Foto: Marinemuseet

Klokken 02.59 blir Monsen og mannskapet oppmerksom på noe som ligger på vannet. Det er ikke fiendtlig. Det er overlevende fra Trolla. Potentilla gjør opphold i ubåtjakten for å ta om bord de torpederte - og gjør seg samtidig særdeles sårbar for angrep. Det ropes ned til Trollas livbåt om at de må være kvikke.

Utmerkelse: Kapteinløytnant på Potentilla, Christian August Monsen (begge bildene) og kapteinløytnant på Viscount, John V. Waterhouse, ble 13. november 1942 tildelt Krigskorset med sverd for måten de ledet sine fartøy og eskortegruppen under kampene for å beskytte ON 122. På bildet til høyre forestår Monsen en begravelsesseremoni til sjøs 18. november 1942. Foto: Marinemuseet

I tillegg til Næss, matros Enger og lettmatros Nenningsland, er også lemper Anfelt Johnsen blant de hardt skadde. De rekker så vidt å bli hjulpet opp og inn forbi rekka, før meldingen om ny kontakt med fiendtlig ubåt lyder. Potentilla setter av gårde, og ser snart en ubåt i full overflatestilling. Korvetten åpner øyeblikkelig ild. Treff i ubåttårnet og skroget observeres. Monsen gir ordren «hardt styrbord ror». Han vil ramme ubåten. Senke den ved å kjøre sitt eget skip rett på undervannsbåten. Potentilla bommer med noen meter. De norske gastene ser ubåten dukke under, mens de sender av gårde nye synkeminer.

Trollabesetning?: Dette bildet er hentet fra det norske krigsarkivet. Bildeteksten sier «Atlanterhavet august 1942. En livbåt med overlevende fra det norske skipet "Troels" før de blir reddet av den norske korvetten "Potentilla"». Ifølge Grethe Flood, arkivar ved Riksarkivet, gir søk etter skipsnavnet Troels ingen resultat i deres elektroniske katalog. Ifølge Hartmark (1990) var Potentilla også kun involvert i én redningsaksjon av forliste i august 1942 – og det var Trollas mannskap. Stemmer den øvrige bildeteksten, er det nærliggende å tro at dette er et bilde av Trollas mannskap i livbåten. Foto: Krigsarkivet - fotograf ukjent/NTB Scanpix

Operasjon slutt

Eskorteskipene klarer gjennom natten og de påfølgende dagene å forpurre flere angrepsforsøk fra Lohs. Tåken rundt konvoien forblir tykk. 26. august velger den tyske operasjonskontrollen å avbryte oppdraget.

Flere av de involverte ubåtene er blitt påført store skader av eskorten. Trollas bane, U-438, er blitt overkjørt og angrepet med synkeminer. Skadene er store. Men de har overlevd.

Skjebne: Dypvannsbombeangrep mot ubåt utført av 330 skvadron i 1944. I mai 1943 deltar U-438 i ulveflokken Fink, og blir angrepet av britiske krigsskip nordøst for Newfoundland. Ubåten senkes og samtlige 48 om bord i ubåten omkommer. Kaptein Franzius er derimot ikke om bord. Han mønstret av noen måneder tidligere grunnet sykdom. Foto: Norsk Luftfartsmuseum

Landgang

St. John’s i Newfoundland, 27. august 1942.

Trollas mannskap går i land på kanadisk jord. To leger har i dagevis jobbet for å berge livet til Næss. Forholdene til sjøs har vært primitive, men ved gjentatte blodoverføringer og amputering av et bein, har de klart å holde maskinisten i live. Nå sendes de fire hardt sårede til sykehus, sammen med maskinist Henriksen, skytter H. Skitt, donkeymann Albert Akselsen, kokk Erling Asbjørn Evensen og lettmatros Trygve Olafsen, som alle har lettere skader.

Radioskole: Johannes Arnulf Nenningsland fotografert (fjerde f. h. i øverste rekke) da han gikk radioskole i London i 1944. Etter Trolla mønstret han på nye skip og sto som matros og telegrafist ut krigen. Foto: Privat

Nenningslands tilstand er alvorlig. Han har brukket mange ben i kroppen, og venstre lårbein er knust. Han kjemper for livet, og går inn og ut av bevissthet flere ganger. På et tidspunkt ser det så håpløst ut at sykehuspresten leser en siste bønn for lettmatrosen. Men sørlendingen overlever. Og selv om han blir liggende ett år ved St. Clare’s Mercy Hospital, kommer han seg opp og ut på havet igjen før krigen er over.

En som derimot aldri får se havet igjen, er Næss. 28. august dør maskinmesteren inne på sykehuset i St. John’s. Han fikk heller aldri feiret sølvbryllup med Hildur, eller sett barna sine igjen. Og han fikk aldri vite at krigen også skulle koste sønnen Leif Åge livet.

- Ingen kjære mor

Heimdal, 18. september 2017.

- Jeg antar bestemor synes det var tøft å snakke om tapet av både mann og sønn. Samtidig tror jeg hun var stolt. Jeg kjenner jo også på en viss stolthet når jeg tenker på at bestefar og onkel kjempet en kamp for å berge Norge, sier Tore Næss.

Han ser på Espen Næss mens han prater. Sønnen, som med årene også er blitt en ansatt hos pappa ved Heimdal Autoservice.

- Bestemor var ei hard dame, fortsetter Tore.

- Hun godtok at Leif Åge var til sjøs selv om Oscar hadde omkommet. Det var krig, og ingen kjære mor.

Etterkommere: (F.v.) Espen Næss og pappa Tore Næss er henholdsvis oldebarn og barnebarn av Oscar Julius Næss. Espen holder på en innramming av Krigsmedaljen og diplom undertegnet av Kong Olav V samt bilde av Oscar, som han arvet etter sin farfar. Foto: Christine Schefte

- Vanskelig å fatte

Krigsmedaljen: Oscar Julius Næss ble tildelt Krigsmedaljen post mortem den 3. oktober 1979. Leif Åge Næss var om bord i M/S Tabor som ble torpedert 9. mars. Etter 10 dager i livbåt frøs han i hjel utenfor kysten av Sør-Afrika. Foto: Christine Schefte/Privat

Hildur ønsket ikke å snakke om krigen med sine barn eller barnebarn. Tore vet derfor lite om sin bestefar og sin onkel.

- Siden det ble snakket så lite om dem, er de blitt nokså fjerne personer for meg.

Målt i tid befinner hendelsene og personene seg enda fjernere fra Espen. Men interessen for epoken og det slektningene har opplevd er likevel sterk.

- At jeg har en oldefar som kjempet for Norges frihet gjør selvsagt meg også stolt, sier Espen.

- Når jeg leser om andre verdenskrig synes jeg det er vanskelig å fatte det krigsseilerne var med på. Å leve i konstant frykt for å bli drept, det er så ulikt det livet de fleste av oss i Norge lever i dag.

Takknemlighet

At 23-årige Espen leser og lærer om en krig som tok slutt nesten 50 år før han ble født, sier han kommer av mer enn bare ren interesse.

- Jeg tror det er viktig å forstå at noen har kjempet og ofret seg for at vi kan leve slik vi gjør i dag. Det er en del av vår historie. Å forstå at friheten vår ikke har kommet av seg selv, tror jeg er viktig.

Espen tror det å gjøre seg kjent med krigen og dens grusomheter også kan være en måte å vise takknemlighet overfor krigsseilerne på.

En takknemlighet mange aldri fikk oppleve da krigen var over. I stedet prøvde mange å glemme det som vanskelig kunne glemmes.

Ungdommen: Espen Næss, oldebarn av Oscar Julius Næss, sier det er vanskelig å forstå presset og frykten oldefaren, bestefarbroren og andre krigsseilere måtte leve under. Foto: Christine Schefte

Lidelsene

Krigsseilerplassen i Trondheim, 13. september 2017.

- Det var individuelt hvordan krigsseilerne klarte seg etter krigen. Hos noen så man symptomer umiddelbart. Hos andre ble det først merkbart etter at de var ferdige med sjø- og yrkeslivet, sier Bente Merete Heggvik.

Men de dukket opp. Symptomene på senskader.

- Hvor mange som ble berørt vet jeg ikke, men jeg tror kun et fåtall var helt uberørt av det de hadde opplevd på havet. Traumene og de påfølgende psykiske lidelsene ble gjerne forverret av at de bar på opplevelsene alene og i taushet.

Heggevik har skrevet masteroppgave om krigsseilerne i norsk etterkrigsminne. Hun forteller at de møtte liten forståelse tilbake i hjemlandet.

- De fleste som hadde vært hjemme under krigen følte også at de hadde hatt det ille. Hvorfor skulle krigsseilerne være så spesielle? Mange mente heller at de hadde stukket av hjemmefra. Oddny Engens beskrivelse av krigsgenerasjonens holdninger overrasker meg ikke. I Norge ante ikke folk hva krigsseilerne hadde vært utsatt for. Derfor forholdt de fleste sjøfolk seg tause om hva de hadde opplevd.

Lite: Heggviks drivkraft bak masteroppgaven var hennes far som var krigsseiler og opplevelsen av gruppens manglende plass i historieopplæringen. – Min generasjon lærte lite eller ingenting om krigsseilerne, mens gutta på skauen (Milorg journ.anm.) derimot var et tema. Foto: Mariann Dybdahl

- Skamplett for Norge

I stedet for heder, ære og belønning, ble krigsseilerne nødt til å kjempe en kamp mot staten. En kamp for å få utbetalt de ekstra hyrepengene de var lovet å få når krigen var slutt.

- Regjeringens tanke etter krigen var at utbetaling av ekstra hyre var sløseri av penger når landet skulle bygges opp. Sjøfolk hadde ikke så høy stjerne blant folk, så deres behov og rett var enklere å overse.

Kampen tok som kjent nesten 25 år.

- Det handlet like mye om symbolikk, som ren økonomi. Ved å ta vekk hyrepengene, frarøvet staten dem også verdigheten. Å oppleve sin innsats som lite verdsatt–det ble for mye for mange dessverre. Det er en grunn til at depresjon og alkoholmisbruk ikke var uvanlig blant denne gruppen.

Senskader: Bildet er tatt i 1944 og viser et skip som står i brann etter å ha blitt torpedert. I etterkrigstiden ble det tydelig at torpederingen av Trolla preget de overlevende. - Erling tiet i hjel sine opplevelser. Han ville ikke snakke om det med noen i slekta, sier Anne Brit Andreasen, barnebarn av søster til kokk Evensen. Heller ikke lettmatros Olafsen ville åpne seg om krigen: - Han ville helst glemme. For hver minste lyd skvatt han. Han var veldig sår og tok fort til tårene, sier datteren Karin Rosenblad. - Etter krigen hadde Albert problemer med alkohol, men han levde sammen med sin kone frem til sin død, forteller Thor Fritjov Jensen, nevø av donkeymann Axelsen. Foto: Krigsarkivet - fotograf ukjent/NTB Scanpix

At krigsseilerne først i 2013 fikk en ordentlig takk og en ordentlig beklagelse fra en norsk regjering, mener Heggvik sier sitt.

- Behandlingen av norske krigsseilere er en stor skamplett for Norge. En skamplett vi bør snakke mer åpent om, slik at vi lærer at også Norge gjør feil. At også Norge har behandlet egne dårlig. Egne som ofret mye, men som ble sviktet av dem de kjempet for.

Oppbrudd

Nord-Amerika, 3. september 1942.

Overlevde: Olaf Birger Knutsen og kona Ingebjørg etter krigen. – Bestefar slet mye med minnene fra Trolla, for de ga ham mareritt om nettene. Bestemor fortalte at det spesielt var ulingen fra ubåt-alarmene og synet av døde som fløt i vannet han ikke fikk ut av hodet. Han ville derfor ikke sove, og drakk i stedet tett og brukt mye medikamenter, sier Merethe Alvarez. Foto: Privat

I St. John's er det blitt avholdt begravelse for Næss. Førstestyrmann Mikkelsen, andremaskinist Henriksen og skytter Knutsen har avgitt sjøforklaring om torpederingen, og nå bryter resten av ON 122 opp. Skipene som har kommet seg helskinnet gjennom overfarten seiler videre inn til nordamerikanske havner.

I land avleverer konvoikommandør White rapport om angrepet. Han understreker i et avsnitt det som på mange måter ble skjebnesvangert for ON 122, og dermed skjebnesvangert for Trolla, dem som sto om bord og for familiene hjemme:

«Jeg anser i stor grad det påfølgende tapet av minst fire skip og tapet av liv det innebar, skyldes den det var som sto ansvarlig for kullet som ble lastet om bord på disse skipene».

Det som en gang var Trollas mannskap, bryter også etter hvert opp. De fleste overlevende mønstrer med tiden på nye skip og fortsetter krigen for de allierte. En krig som skulle vare tre år til, men som likevel aldri helt tok slutt for krigsseilerne. For med freden begynte en ny kamp. Kampen for rettferdigheten - og kampen mot minnene.

Atlanterhavsslaget: Norske skip i konvoitjeneste i 1940. Slaget om Atlanterhavet var den lengstvarende, kontinuerlige kampen under krigen. Vinteren 1942/43 ble avgjørende, da de allierte sjø- og flystridskrefter kom sterkere på offensiven. I mai 1943 ble 41 tyske ubåter senket. «Situasjonen på verdenshavet var i ferd med å snu», oppgir Store norske leksikon. Foto: Krigsarkivet - fotograf ukjent/NTB Scanpix

stian.sande@adresseavisen.no