Mann med hund. Hund uten hale. Tiller i den ene enden av fleksibåndet, Ingmar i den andre.
En liten og underlig gråsprengt én, i lag med en vilter og sortkrøllet én. Hver dag, omtrent, på slaget tolv, dukker de opp, helt nederst i Sjøvegen, før de begir seg ut langs den ganske så folketomme Rotvollfjæra. Verken Carl Frode Tiller eller Ingmar, den tre år gamle spanske vannhunden, er typiske vanedyr, så det går ikke an å stille klokka etter dem, presist på minuttet og helt på slaget, men de er blitt såpass finstemte, de to gutta, at de kjenner hverandres taktslag. Etter at Marita, kona til Carl Frode, og døtrene har dratt på jobb og skole, pleier de å krype ned i kjelleren der forfatteren har sitt skrivebord og Ingmar sin seng. Først et stykke utpå dagen oppstår behovet for frisk luft og klare tanker.
- Etter turen tusler vi hjem for å spise formiddagsmat, og selv om Ingmar får servert sin porsjon først, venter han alltid med å røre skåla til han ser at jeg også er klar med mine brødskiver. Så spiser vi sammen, i ro og fred og tenker hver på vårt en liten stund. Vi funker godt i lag, forsikrer Carl Frode Tiller.
Akkurat nå opplever Ingmar, den spanske vannhunden, oppkalt etter gotlandske Bergman, filmlegenden, litt unntakstilstand i heimen. Carl Frode Tiller har vært travelt opptatt med å promotere romanen «Begynnelser», den første siden «Innsirkling»-trilogien ble komplettert i 2014. Carl Frode har vært bortreist i lange strekk, til Ingmars milde fortvilelse, på lanseringer, hagefester og pressetreff i inn- og utland.
- Det er ikke min favorittsyssel heller dette, men jeg innser at det er noe som hører til det å være forfatter, så å si. Før kunne jeg ofte takke nei til å være med på ulike bokbad, men også der er jeg blitt mer ettergivende og mindre selvkritisk med årene. Det handler mye om erfaring og selvtillit. Det er ikke så skummelt som før å sitte der og snakke om sin egen roman, sier han.
Selv om det fortsatt kan være ganske ubehagelig.
- Jeg får fort følelsen av at det jeg har jobbet så hardt med gjennom en intens skriveperiode, blir banalisert - av meg selv - når jeg sitter i slike bokbad. Det som er ganske komplekst i boka, høres ut som floskler når jeg snakker om det. Å kjenne på at jeg selv bidrar til å redusere mitt eget verk, er ikke særlig ålreit, men jeg får tro at folk leser og skjønner tegningen selv.
Det gjør folk åpenbart. Debutromanen «Skråninga» for 16 år siden, om galskapens monotoni, beskrevet gjennom en mann som er innesperret på psykiatrisk institusjon, etterfulgt av «Bipersonar» to år senere - «mørk, tragisk og uten halmstrå av håp», som en anmelder skrev - avdekket en mørkets fyrste med nålepresis observasjonsevne og fortellertrang. Med trilogien «Innsirkling» utviklet han sitt røntgenblikk for det psykologiske spillet mellom mennesker til et nivå knapt noen hadde sett før. Et storverk i norsk litteratur, ifølge tungvekterne, tre bøker spredt over sju år.
Og nå gjør han det igjen med «Begynnelser». Hovedpersonen Terje, biolog og naturvernkonsulent hos fylkesmannen i Sør-Trøndelag, tar livet av seg på første side, og deretter fortelles livshistorien baklengs gjennom nærgående scener som ender i en bunntrist barndom.
Mann av sin tid
Det kunne vært mørke midt på dagen om vi ikke visste bedre, men i Sjøvegen denne morgenen flommer sola inn gjennom vinduene. I stedet for å logre for å vise hvor glad han vitterlig er, må Ingmar, født uten hale, bruke hele kroppen for å vise gjestene hvor tilfreds han er. Carl Frode er langt mindre utagerende enn Ingmar, men ganske på bølgelengde likevel, og han ler - om ikke så han rister - både titt og ofte.
- Det er lett å karikere meg, innser han humrende, som en tungsinnet, upraktisk og arkaisk figur, og det er blitt gjort en del ganger. Men han skal vite at vi besøkte Hans Olav Lahlum, som er tre år yngre, for et par-tre boksesonger siden, og da havnet vi virkelig i et annet århundre.
Carl Frode Tiller tilhører definitivt sin egen tid. Men han skjønner hvorfor bildet er blitt slik.
- Én ting er tematikken i bøkene mine, men da jeg plutselig ble en offentlig forfatter og skulle mene noe første gang, etter «Skråninga» og «Bipersonar», visste jeg knapt hvilken rolle det var forventet at jeg skulle spille. Så dermed ble det til at jeg tok på meg en slags alvorsmaske, som på sett og vis kler meg også, selv om den ikke er stor nok til å romme hele meg. Den er uansett blitt hengende ved helt siden den gang, uten at det bryr meg. Og det er jo som sagt en del av meg det der, å være alvorlig, ellers ville det ikke blitt en klisjé heller.
Det blir for dumt også, synes han, om han skulle gå rundt og demontere bilder andre har skapt av ham, så lenge det ikke går på æren løs.
- Og det ville jo vært litt teit av meg å sitte her og påstå at jeg egentlig er veldig artig, synes han.
Kontrasthumor
Men han er ikke bare «veldig artig», hevder de som kjenner ham best og som opp gjennom årene er blitt utsatt for det ene mer utspekulerte stuntet etter det andre. Han kan rett og slett være rasende morsom i selskap med sine egne. Carl Frode Tiller har en utstrakt sans for det britene kaller practical jokes, og som med ujevne mellomrom har rammet den store vennegjengen og lillesøsteren Nadja spesielt. Galgenhumor, kaller Nadja det, en arv fra deres mor, mener hun. Nadja har fått vannbøtter i hodet, hun har sett onkelen ta fyr i sin egen konfirmasjon etter at Carl Frode puttet chili i kjøttbollene, og hun har mottatt «brev» fra en eksiljugoslav hun traff på en interrailtur, og som hevdet at han hadde kommet seg til Norge og nå satt på et asylmottak i Oslo og ventet på å bli overført til Namsos. Han hadde skutt av seg tre fingre for å få opphold i landet, så dette ville nok ordne seg, mente han, og han så virkelig fram til å forenes med Nadja så snart som mulig. Brevet var ført i pennen av Carl Frode, men det ble ikke avslørt før etter at politiet var koblet på saken og forfatteren måtte medgi at flyktningen ikke eksisterte på norsk jord.
Mye av denne burleske humoren bruker Carl Frode Tiller bevisst i forfatterskapet sitt, nærmest for å kontrastere det mørke og dystre. I «Begynnelser» ble det ikke humoren, men et plutselig jobbskifte som forløste romanen.
- Jeg prøvde ham først i rollen som barnevernsarbeider. Han passet nemlig på et tidspunkt godt til å gjøre en god jobb der, fordi han var omtenksom uten å være sentimental, og i stand til å ta de avgjørelsene du må ta i det yrket. Marita er i barnevernet, så jeg vet litt om hva som kreves. Men etter å ha skrevet ganske mange sider, forsto jeg at det ble altfor dystert, at romanen trengte mer lys. Jeg tenkte ofte på blomster og fugler i denne fasen, og bestemte meg for å gjøre ham om til biolog i stedet, noe som utløste andre tema og tråder som romanen deretter vokste på. Men poenget er kontraster. Det som er mørkt fra før, virker mindre sterkt om du ikke har de riktige kontrastene, sier Tiller.
Med pistol i nakken
I Namsos var han del av en tett kameratflokk, der kompisene i tur og orden tok målbevisste studievalg, hvis de ikke kom seg ut i jobb etter videregående. Selv om ingen av dem var direkte bekymret for Carl Frode, var det enkelte av dem som begynte å lure på hva det egentlig skulle bli av ham, da det ene studieåret gikk etter det andre inne i Trondheim, og han så ut til å leve opp til myten om den evige student idet vi nærmet oss årtusenskiftet. Innimellom tok han lange avhopp til Nicaragua og Guatemala, slik han gjorde allerede som 18-åring da han og to kamerater dro på loffen og levde av strøjobber i månedsvis ned gjennom Europa.
- Jeg fikk bokstavelig talt et gjensyn med disse månedene under åpen himmel i sommer, da en av bestekameratene mine, Mats Ivar, sendte meg et brev han hadde fått fra meg den gangen. Der forteller jeg ganske detaljert om hvordan vi levde, tidvis på gata under åpen himmel og med noen ganske skumle situasjoner som oppsto underveis.
Han satt og leste sine egne ungdomserindringer på sensommeren i år mens eldstedatteren Oline på 16 gjorde seg klar til flytte til Norwich som utvekslingselev. Pappa Tiller kjente uroen som lå der over å slippe henne avgårde, og det var nok derfor kompisen hadde funnet fram brevet og sendt det til Carl Frode som et apropos.
- Det hjalp jo på det viset at jeg helt rasjonelt forstår at hun ikke kommer til å oppleve noe i nærheten av det vi rent faktisk utsatte oss for på denne turen for snart tretti år siden.
Eller i Brasil flere år senere, for den sakens skyld. Etter en altfor lang kveld på en bar i Rio, endte han opp med å legge seg til for natta i et nedlagt apotek i en av verdens farligste byer. Carl Frode våknet til lyden av ladegrep og trykket av en pistolmunning mot bakhodet, før ranerne - som var ute etter narkotika - nøyde seg med å stikke av med diarétablettene.
- Det var en brutal opplevelse, det som skjedde den natta, men det var ikke over med det. Noen dager senere sprang en gjeng gategutter på ham med kniv og stjal pengene.
- Fordi alt dette skjedde så tidlig på reisen, blir man mer skeptisk og mindre tillitsfull overfor folk. Det ødela mye av turen, ganske enkelt. Men jeg fikk ingen traumer og slikt, og i ettertid er det lett å si - men også lett å se - at det trigger følelser som kan brukes litterært. Alt er lærerikt.
Reisebrevet Carl Frode sendte til kameraten i Namsos var på 18 tettskrevne sider, et imponerende stykke tekst, ifølge mottakeren, så rik på detaljer og frodige dialoger med folk han hadde møtt, og et solid frampek om hva et stort lesende publikum kunne ha i vente en gang i framtida.
Det skulle gå noen år, men da Carl Frode Tiller debuterte med «Skråninga» i 2001, tok kompisene bølgen av begeistring, noen av dem var nesten beveget til tårer da de forsto at kameratens innerste ønske om å bli forfatter, nå var blitt oppfylt.
- Selv var jeg nesten ute av stand til å glede meg over alle de gode tilbakemeldingene, erindrer Carl Frode.
- Jeg hadde vært så innbitt i årevis på at jeg skulle bli forfatter, og jeg torde ikke glede meg for mye over debutboka i frykt for at det bare skulle bli med denne ene.
Ikke akkurat folkesky
Det er gått 16 år siden han satt på et kott av en leilighet på Møllenberg og gjøv løs på den vanskelige andreboka, med Marita og nyfødte Oline i samme rom.
Nå sitter han i Sjøvegen på Nedre Charlottenlund, i en idyll så klisjépreget at det må være fristende å bruke den litterært. Da vi gikk ned mot huset til Carl Frode Tiller tidlig på morgenen, luktet det nymalt av husene litt lenger oppe i veien. I går, som var søndag, blandet malingslukten seg antagelig med duften av nystekte boller over hele feltet. Det er slik det er her ute, sies det.
- Jo, du må like eller venne deg til et slikt boligområde, sier Carl Frode Tiller.
Selv har han vent seg til denne varianten av Bakkebygrenda.
- Alle hagene her er fellesområder, så det er ikke lov å sette opp gjerder mellom eiendommene. Det er ikke mulig å slå seg ned med ei bok utendørs, for da kommer det kjentfolk. Så bøker leser jeg innendørs, verre er det ikke, sier han.
- Jeg er jo ganske privat av meg, men det hjelper på at det bare bor trivelige folk her. Det er kona som er sosialt anlagt, og selv er jeg heller ikke folkesky, om noen skulle tro det. Dette går med andre ord veldig bra. Og det er et fantastisk sted for ungene.
Marita, Oline og Carl Frode kom flyttende hit i 2004, noen år før folk for alvor skulle få øynene opp for disse boligperlene og prisene straks skjøt i været. Lille Namsos, kaller noen Sjøvegen i dag, fordi det bor så mange bysbarn av Tiller i disse boligene som tyskerne fikk bygd for sine offiserer under krigen.
Og boligfeltet kan minne litt om nybyggertida i Gullvikmoen i Namsos, der Carl Frode og foreldrene slo rot da han var seks år gammel og ungeflokkene i arbeiderbydelen var store og tallrike.
Faren, Jan Tiller, hadde gått i land som sjømann og jobbet som bygningsarbeider og maler, og var - som sin bror og sin far - en markant kommunist i Namsos, av den klassiske, stalinistiske NKP-varianten. Mora, Skjolvor, på sin side, kom fra en pietistisk indremisjonsfamilie som drev et lite småbruk utenfor byen.
- Den kristne dobbeltmoralen var iøynefallende, og fanatismen kastet noen drøye skygger. Men jeg vil ikke overdrive denne avstandsfølelsen til den kristne delen av familien heller. Det var mye rart med bestefaren min, men også gode sider, og den yngre generasjonen, som besto av flotte folk, holdt jeg tett kontakt med.
Det er litt det samme som med klassereisen han hele tiden blir konfrontert med å ha gjort, som den første i familien som tok en akademisk utdannelse.
- Mange av kompisene mine gjorde det samme, så det var jo på sett og vis ikke noe revolusjonerende. Det å reise ut og tilegne seg verdier, normer og smaksreferanser som virker fremmed på dem hjemme, kan også tolkes inn i den helt vanlige prosessen av løsrivelse som alle 18-19-åringer gjennomgår. Det behøver ikke være mer kompliser enn som så.
Han følte seg likevel som en fremmed fugl på Dragvoll den første tida, mens han studerte historie midt på 1990-tallet, og Carl Frode Tiller vet at hans egne døtre vil møte det unge voksenlivet på et helt annet og mer offensivt vis.
- Klassereisetematikken gjelder bare for den første som gjør en slik reise. For Oline, som er eldst av de tre jentene, er det å studere videre noe hun tar som en selvfølge. Det var det ikke for meg.
Fiksjon er fiksjon
Carl Frode Tiller vet ikke hvor mye som gjenstår av promotering av «Begynnelser», før han så smått kan begynne å tenke fortsettelser. Han er allerede dyktig lei den avdøde biologen Terje, som han har snakket lenge om mens vi og Ingmar har tuslet langs fjæra. Men han snakker aldri om «Terje», bare om «han», og enda sjeldnere om «David» og de mange brevskriverne fra «Innsirkling».
- Jeg synes det er litt flaut når forfattere omtaler figurene sine som virkelige personer. Jeg skriver fiksjon, ikke virkelighetslitteratur. For meg er figurene konkrete og praktiske, og ingen som jeg sitter og prater med på fritida, som noen forfattere påstår at de gjør. Noen hevder at karakterene tar over styringen på et visst punkt. For meg er det bare en annen måte å si at jo lenger ut i et skriveprosjekt du kommer, jo mindre frihet får du som forfatter. Har du bestemt at hovedpersonen skal være en mann, kan han ikke få mensen i neste kapittel, og sånn blir friheten mindre og mindre etter hvert som du skriver.
Når vi kommer opp fra Rotvollfjæra, skal Carl Frode og Ingmar mekke sin daglige lunsj, som de skal få spise i ro og fred.
- I sted spurte du hva som er den største forskjellen på meg i dag og for 16-17 år siden. Jeg er tryggere på meg selv. Kan gi mer blaffen. Er mindre usikker på økonomien. Jeg tror jeg kan si at jeg er konstant tilfreds. Det er mer enn bra nok for meg. Konstant tilfreds.
Det er tilstanden.