BILDEFORTELLINGEN: Opp mot en halv million muslimske rohingyaer har den siste måneden flyktet fra systematisk forfølgelse i hjemlandet Myanmar.
I 2014 besøkte jeg flyktningleirene for internt fordrevne i provinsen Rakhine, nordvest i Myanmar. I en av de små provisoriske hyttene laget av bambus, fortalte Fatima Binas hva som skjedde da hun kom hjem fra sykehuset med sine nyfødte tvillinger.
Familiens landsby var omringet av militæret som hadde satt fyr på mange av husene. Fatima tok en baby under hver arm, og idet hun løp av gårde grep en av soldatene tak i foten på den ene tvillingen som han slengte inn i et brennende hus. Fatima hentet barnet ut av flammene, men den bevisstløse jenta var så skadd at moren kunne se rett inn på den hvite skallen.
To år etter lurte Fatima fortsatt på om datteren Noor noen gang kunne lære seg å gå, eller snakke som sin uskadde tvillingbror Ragis. Når skal Allah hjelpe oss rohingyaer så vi kan leve i fred, sa Fatima til meg da jeg møtte henne.
I hver eneste hytte fikk jeg sterke historier om brutale overgrep. I en FN-rapport fra februar i år, basert på beretninger fra rohingyaer som har flyktet fra Rakhine, beskrives gjengvoldtekter, drap, forsvinninger, og brutale mishandlinger utført av landets sikkerhetsstyrker.
«Den hjerteskjærende ondskapen disse rohingya-barna er blitt utsatt for, er uutholdelig. Hvilket hat kan få en mann til å knivstikke en baby som skriker etter morens melk? Og for moren å bevitne drapet mens hun blir gjengvoldtatt av de samme sikkerhetsstyrkene som skal beskytte henne», skriver høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra’ad Al Hussein, på FNs hjemmesider.
Tidligere denne måneden kalte han behandlingen av rohingyaene for et «skolebokeksempel» på etnisk rensing.
Det er tre år siden jeg besøkte flyktningleirene utenfor byen Sittwe. Den gang var situasjonen preget av blodige sammenstøt mellom rohingyaer og rakhinere. Demokratiseringen av Myanmar førte med seg en nasjonalistisk oppblomstring blant den buddhistiske majoriteten, men muslimene, de rundt én million rohingyaene, ble demokratiseringen en katastrofe.
I over hundre år har rohingyaene blitt forfulgt, undertrykt og fratatt de mest grunnleggende rettigheter. De er ikke anerkjent som en av Myanmars ellers tallrike minoriteter. Faktisk er de ikke anerkjent som noe som helst. Rohingyaene er passløse og statsløse.
Og den siste måneden har alt blitt verre.
I nyhetene ser vi en endeløs rekke mennesker som vasser i leire og på oversvømte veier på sin flukt. Rundt 500 000
rohingyaer har den siste måneden krysset grensa til Bangladesh, og flere titusen andre er på vei. Bangladesh ønsker å sende dem tilbake.
Som fotograf forsøker jeg å komme nær personene jeg fotograferer, og de er mennesker med samme grunnleggende behov som oss selv. Jeg håper bildene mine kan gi et inntrykk av hva rohingyaene flykter fra.