Jeg hadde knapt hørt om Studentersamfundet før, eller noe annet studentersamfunn, for den saks skyld, og jeg visste heller ikke at Samfundet ikke er et hus, men en amøbisk kjempeorganisme som livnærer seg på studenter.

Allerede i køen på vei inn hadde denne organismen lurt til seg førstemann i vår gjeng, og i løpet av kvelden og natta falt den ene etter den andre ut av gjengen som hadde kommet sammen til dette merkelige Samfundet.

Var det noe galt med mobildekningen?

Var det noe galt med oss som var igjen?

Hvorfor ville de forlate oss på denne måten?

Etter hvert gikk det sakte opp for oss at det ikke var vi som skremte de andre fra oss. Det var Huset som lokket dem til seg!

TEMA: Tankestreif

Studentersamfundet i Trondheim er nemlig ikke bare et levende studentersamfunn, det er med viten og vilje bygget som et slags gigantisk speilhus på et tivoli. Det har uproporsjonalt mange rom fylt med musikk og vandrende klovner, etasjer som ikke finnes, og trapper som går til helt andre steder enn de gjorde da du gikk der for et øyeblikk siden. Det eneste som skiller Samfundet fra et svært tivoli, er at alle rommene har skjenkebevilling! Det spares ikke på snarer når ungdommen skal snares inn.

En etter en lokket og lurte Samfundet faddergruppa mi fra hverandre, og til slutt sto jeg alene igjen utenfor Daglighallen, edru, og lurte på hva i alle verdens land og rike som hadde skjedd. Og etter hvert erklærte jeg det for en regel at «i det minutt du setter foten din innenfor Samfundet, kommer du aldri til å se vennene dine igjen».

I dag vil jeg kanskje si at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Mange venner forsvinner på Samfundet, det stemmer, men samtidig dukker mengder av nye venner opp av jorda som paddehatter, og disse er det nesten skremmende vanskelig å bli kvitt.

Kanskje er Samfundet akkurat så fantastisk som jeg nå mener at det er. Kanskje har jeg selv blitt en blind celle i Samfundets organiske kropp. For årene gikk, jeg begynte å jobbe der selv, og etter hvert lette jeg ikke lenger etter veien ut av Samfundet, men jeg spurte meg selv om hvorfor det overhodet var en utgang der.

For, på godt og vondt, er det ingen som har tatt del i Samfundet som forlater det.

Ikke egentlig.

Ti små fadderbarn

En og en forsvant de ni

Nå er det bare meg igjen

Men her skal jeg forbli