Instruktørens stemme er klar og tydelig, den gir fra seg et ekko som brer seg fra scenen og ut i det store, runde rommet.
Skuespillerne står parat, hører etter, mange av dem er kledd i hettegensere og joggebukser. Klær det er lett å bevege seg i. Kostymene kan vente, det er fortsatt rundt to uker til Ukerevyen har premiere. Men Uka har forlengst tatt over det røde Huset, og det er stengt for alle andre til festivalen starter 4. oktober.
Den 24 år gamle medisinstudenten Sofie Afseth er revysjef. Hun begynner nå å se resultatene av en jobb som har pågått siden våren 2016.
- Jeg tror aldri jeg har sendt så mye e-post før, sier hun med et bredt smil.
Sofie viser vei inn til Knaus, kjent som Samfundets minste scene. I forbindelse med Uka er lokalet gjort om til syrom og kostymelager. Det summer i symaskiner, og rundt i rommet står klesstativ med tweedjakker, rosenborgdrakter og et og annet kukostyme.
- Jeg har ansvar for rundt 170 revymedarbeidere. Mange av oss springer ut fra Studentersamfundets Interne Teater (Sit), mens andre så vidt tok steget innom Samfundet før de kom hit. Vi er en god blanding, sier hun.
Et finslipt Uka-produkt
Uka startet opprinnelig som en ren studenterrevy, og hadde som mål å finansiere driften av Studentersamfundet. I dag er det store artister som Lorde og Future som topper plakatene. Sofie innrømmer at revyen har fått en annen rolle gjennom årene, men presiserer at den fortsatt er viktig for kulturfestivalen.
- De større konsertene i Dødens dal er absolutt gull verdt for Uka, men forskjellen er at disse konsertene er avhengige av eksterne aktører for å lage show. Revyen er derimot fullstendig selvprodusert. Et finslipt Uka-produkt!
For noen er kanskje revyen mer som et alternativ til de store headlinerne. Det lever Sofie godt med.
- Når vi selger ut over 30 forestillinger i Storsalen i løpet av festivalen så selger vi jo flere billetter til sammen, og når ut til flere enn én konsert i Dødens dal, sier hun og smiler lurt.
- Som et hockeylag på danskebåten
Det er ikke bare revyen som gir Trondheim en smak av reinspikka studentikos underholdning. I spisestuen på Kirkens Bymisjon i Munkegata summer det i småprat rundt bordene hvor byens vanskeligstilte får servert dagens suppe.
Ür vägen
Ür vägen
För gamla Schmidtens bår
Unge menn i studentluer, sjakett, og beksømstøvler kommer dansende inn på rekke og rad, mens sangen runger ut mot forsamlingen. Snart står de samlet foran og rundt middagsbordene, og alles blikk er festet på de unge ingeniørstudentene.
- Vi er Uke-koret Pirum fra Studentersamfundet i Trondhjem, forteller dirigenten til jubel fra middagsgjestene.
Pirum oppsto i 1965 og var opprinnelig et kor som kun var aktive under Uka. I dag er de et vanlig skue om man tar turen innom Samfundet en hvilken som helst helg. Og når Pirum dukker opp, går det ikke ubemerket hen. Petter Eiken og Tobias Korsmoe er henholdsvis andretenor og førstebass i koret.
- Når vi går i gang, så er vi litt som et hockeylag på danskebåten, forteller Tobias.
Det er som om veggene i det gamle bygget vibrerer når pirumittene danser, hopper opp på stoler, sitter på ryggen til hverandre med luene i været, og synger av full hals. Damene på bakerste bord applauderer og ler.
Gjøgleri til folket
I likhet med flere av de andre gjengene som har sin opprinnelse i Uka, har Pirum utviklet seg til å bli Samfundets eiendom. Når de likevel omtaler seg som et Uke-kor, kan det være litt vrient å sette fingeren på deres arbeidsoppgaver på Samfundet.
- Vi opptrer på minst ett lørdagsmøte i Storsalen i semesteret. Ellers er det nok andre gjenger på Samfundet som har mer håndfaste oppgaver enn oss, sier Petter.
Tobias legger til at de gjør en del arbeid som kanskje ikke så mange andre ser.
- Vi er iallfall en håndfast ambassadør for Samfundet. To timer i uka gjør vi konsertoppdrag rundt om i Trondheim og sprer sang og gjøgleri. Men timeplanen er absolutt strammere under Uka, sier Tobias.
Begge er enige i at de morsomste oppdragene finner sted før Uka. Konserten deres på Bymisjonen er en del av Uke-blæsten hvor de kunstneriske gjengene ved Samfundet reiser rundt og skaper feststemning i byen før festivalen starter. De sikter seg også inn på publikum som ikke så ofte oppsøker Samfundet.
- Vi reiser rundt til barnehager og eldrehjem, men da er forestillingen litt mindre vill enn her. Barn setter veldig pris på at vi kommer, men det mest givende er nok å holde show for eldre. Det er vakkert å se en gammel krok, som har sittet i samme posisjon i rullestolen de siste ti årene, lyse opp når vi kommer inn, sier Tobias.
En revy av studenter
Tilbake i Storsalen pågår øvingene fortsatt. Alt skal sitte som støpt: tekstene, melodiene og scenografien. Brynjar Larssen Bakken (26) og Karen Haugvik Francke (20) er to av skuespillerne i årets ensemble. Brynjar var skuespiller også under forrige Ukerevy, Lurifax i 2015.
- Forskjellen er nok at skuespillerne har fått en mer kreativ og fri rolle i år. I 2015 var oppsettet mer strømlinjeformet, men til nå har det vært mer samarbeid mellom oss og revyforfatterne, forteller Brynjar.
Karen har sceneerfaring fra musikklinja og folkehøgskole, og dette er første gang hun opptrer under revy. Hun forteller at det har vært både gøy og inspirerende å jobbe med et så stort apparat.
- Vi har vært opptatt av at vi skal nå ut til alle og formidle innholdet i revyen på en god måte.
Begge har sentrale roller under «lillefinalen», som er siste nummer før pause. Der spiller de et forelsket par fra henholdsvis Nord- og Sør-Trøndelag i et Shakespeare-inspirert nummer om fylkessammenslåing. Verken Karen eller Brynjar er selv fra Trøndelag.
- Om det er noe vi har fått kritikk for i sketsjene, er det nok trønderdialekten vår, sier Karen og deler en liten latterkule med Brynjar.
Selv om Ukerevyen primært er en studenterrevy, inneholder den også en del trønderske elementer, informerer revysjef Sofie.
- Målgruppen vår er jo både studentene og byens øvrige befolkning. Så vi ønsker å underholde trønderpublikummet like mye som studentene. Det viktigste for oss er at vi viser at dette er en revy laget av studenter.
Og hvis Sofie og resten av revygruppa følger tradisjonene, kan nok Trondheim vente seg en hyllest under forestillingen.
- Revyen har ofte inneholdt en studentvise, en drikkevise, og en trondheimsvise. Det er ikke noe krav, men vi vil jo ikke gjøre gamle Uke-patrioter sinte heller, ler hun.
Hele Norges lillebroder
På Bymisjonen har Pirum senket lydnivået litt for sitt neste nummer.
- Vi er ikke alle fra Trondheim i dette koret, men alle kan enes om at denne byen har så mye å tilby oss. Nå skal vi synge «Kjærlighetsvise til byen».
Et lite nostalgisk sukk kan høres fra damene på bakerste bord.
Du e hele Norges lillebroder
Uflidd, ærlig, rocka, rå
Sangen som så dagens lys under Uke-revyen Glasur i 2003, gir lokalet en kjærlig og melankolsk stemning. Selvfølgelig med et lite hint av underbuksehumor. En av de kjøkkenansatte smiler varmt.
- De er like flinke som de var på sytti- og åttitallet, sier hun.
Asiater i studenterluer
Pirum-uniformen er satt sammen av plagg fra flere tiår, og koristene har et bevisst mål om å skille seg ut. Trondhjems Studentersangforening, som alle i Pirum også er medlem av, bruker tradisjonelt smoking når de opptrer.
- Trondhjems Studentersangforening er jo veldig fine i tøyet, mens vi prøver å kombinere det høytidelige og litt uhøytidelige. Eplenikkersene og beksømstøvlene er jo tradisjonelt skiutstyr fra 60- og 70-tallet. Vi er iallfall ut- preget norske i antrekket vårt, forteller Tobias.
Både Petter og Tobias forteller at den tradisjonelle bekledningen byr på en del utfordringer. Gamle eplenikkerser og beksømstøvler er med årene blitt sjelden vare, og spesielt støvlene er vanskelige å finne i riktig størrelse. Men den mest tradisjonsrike delen av uniformen er studenterluen, den klassiske sorte luen med skjerm, kokarde og lang sort dusk.
- Det er nok den delen av antrekket vårt som er enklest å miste om vi er i lystig lag, noe vi ofte er, forteller Petter.
- Jeg er på min sjette lue, tror jeg. Spesielt på turene mister vi luene fort. Mot slutten av turen vår til Hong Kong så jeg vel minst tre asiater i gaten med norske studentluer, sier Tobias og smiler lurt.
Pirum-uniformene har en del fellestrekk, men det strengeste kravet til bekledningen er sløyfa, mener Petter.
- Sløyfa skal bestå av eiendeler som betyr noe spesielt for deg. Det skal ligge en historie bak, ikke bare være en gjenstand du har funnet på bakken.
Og i ekte Pirum-ånd skyter Tobias inn:
- Og om det er en gjenstand du har funnet på bakken, så må du iallfall finne på en god historie til den.
Ür vägen
Med rike tradisjona, og en fest som ei tar slutt
Det hjertelige Samfundet pulsere uavbrutt
Pirums ode til Trondheim avsluttes med et siste kjærlig nikk til studentenes hus ved Elgeseter bru. Publikum har spist ferdig måltidet for lenge siden. Nå reiser applausen seg i taket og den 20-talls mannsterke middagsunderholdningen takker for seg.
Applausen transformerer seg til taktfast klapp. Pirum synger «Ur vägen, ür vägen …» mens de tar av seg luene og bukker én etter én på vei ut av lokalet. De hopper og danser med like mye energi som da de kom inn.
Igjen står kjøkkenarbeideren og lener seg mot et bord, mens hun ser ingeniørstudentene danse sin vei ut mot gaten.
Hun sender meg et smil.
- Trondheim hadde vært en tam by uten studentene.
ukeadressa@adresseavisen.no