Tormod låser opp den knirkende bakdøra på Samfundet. En høy og rødhåret skikkelse stiger ut. Høytidelig og mystisk. Han hilser kort, uten å strekke fram hånda, og sender et lydløst signal om at vi skal følge etter. Med sine lange, seige skritt, haster han opp de tunge steintrappene til kontoret. To trinn av gangen. Alltid tre steg foran. Det er ikke lett å holde følge.
Allvitende
Tormod er et ektefødt barn av Studentersamfundet. Han er tredjegenerasjons Samfundet-mann. Det ligger i blodet. Både farfaren, faren, moren, onkelen, søsteren, og flere fettere og kusiner har vært aktive medlemmer. Allerede da han var ett år gammel, var han med på sin første Uka-festival. Nå har 43-åringen vært medlem i 23 år, og han har ingen planer om å slutte.
Alle som jobber på Samfundet, både frivillige og fast ansatte, har kjennskap til Tormod. Studentene kontakter ham i tide og utide. Opprinnelig er han ansatt som husøkonom, med ansvar for koordinering, serviceavtaler og varelevering. Han spiller også kontrabass i Salongorkesteret. Det er Samfundet som er den sentrale institusjonen i livet hans.
I realiteten går jobben hans som husøkonom ut på mye mer enn det stillingsbeskrivelsen tilsier. Han blir beskrevet som allvitende. For når det er en person som kan alt, er det lett å gå til ham i stedet for å finne ut av ting selv.
- Den beste beskrivelsen av hva jeg gjør, er at jeg er barnehageonkel for småbarn på 20-23 år. De vet dessverre hvordan man åpner en dør og klatrer over et gjerde. De er litt vanskelige å stenge inne, for du kan ikke sette opp et gjerde og stole på at de ikke går over. Heldigvis er de enklere å prate med enn små barn, under forutsetning av at de ikke er påvirket av ting. Og de etterlater seg en annen type skit, sier han.
Fornøyd med beskrivelsen smiler han skjevt, og lener seg tilbake i sofaen utenfor kontoret.
Ånden som går
Tormod blir omtalt som «spøkelset» på Samfundet. Det sies at så fort navnet hans blir nevnt, dukker han opp fra løse luften. Ånden som går. Uansett hva studentene foretar seg, så vet han det, og han har en mening om det.
- Jeg husker ikke helt hvordan vi kom fram til betegnelsen spøkelse. Det var mest sannsynlig fordi jeg har en lei tendens til å materialisere meg i rom, og folk skjønner ikke hvordan jeg kom meg inn. Dersom du sitter i et rom, og passer på de to dørene du vet er der, så vet jeg nesten alltid om en tredje dør som går inn. Og jeg har nøkkelen, naturligvis.
Når studentene tror at Tormod har dratt hjem for kvelden, hender det ofte at han dukker opp uanmeldt midt på natten.
- Ryktene sier at du sover på Samfundet?
- Nei, jeg sover ikke her. Og jeg har ikke satt opp et telt i et hemmelig rom her heller, konstaterer han monotont.
Gammel sjømann
Ung og eventyrlysten, avbrøt Tormod videregående for å reise ut på de syv hav. Han satte kursen mot USA på skoleskipet Christian Radich, hvor han tok grunnkurs sjøfartsfag og deltok på Columbus-regattaen. Han forteller at det lille friåret var et givende og spesielt år, men han dro likevel tilbake til Trondheim for å fullføre videregående.
Tjue år gammel meldte han seg inn på Samfundet. Under oppveksten var det aldri noe spørsmål om hvilken by han skulle studere i, og hva han skulle studere. I likhet med sin far og farfar, begynte han på sivilingeniørstudiene ved NTNU.
Tormod er formell i tonen. En intellektuell mann. Sitter fremoverlent på bordet. Han sier «man» i stedet for «jeg».
- Man har vel ikke så fri vilje som man påstår at man har. Man skulle selvfølgelig begynne å studere, og man skulle selvfølgelig bli medlem av Studentersamfundet.
Musikk har han alltid drevet med. Hans første verv på Samfundet var som kontrabassist i Salongorkesteret. Gjennom orkesteret har han funnet en arena til å drive med musikken, og det er én av hovedgrunnene til at han fortsatt er med.
- Salongorkesteret er en fritidssyssel jeg verdsetter høyt. Det å spille i orkester er noe jeg vil bevare så lenge jeg kan. Noe må jeg jo gjøre på fritiden. Jeg kunne spilt fotball, men jeg har valgt orkester. Det er litt tryggere for knærne, sier han ironisk, mens han lukker øynene halvt igjen.
Ridder av Det Sorte Faar
Salongorkesteret er langt ifra den eneste «gjengen» på Samfundet Tormod har vært med i. I løpet av sin fartstid som frivillig, har han også hatt verv i Akademisk radioklubb, Rådet og IT-komiteen. Det har gjort at han har fått både kunstnerisk, teknisk, og administrativ kjennskap til hvordan alt virker på Huset.
- Samfundet er og har alltid vært et samlingspunkt for meg. Her møter jeg likesinnede. Da jeg studerte ingeniørfag, var det hyggelig å treffe andre som knotet seg gjennom det samme. Det er en helt annen type folk på Samfundet enn de du finner på et utested i byen. Her forstår folk tørre ingeniørvitser. Jeg vet ikke om jeg ville prøvd det andre steder.
Studentersamfundet har opprettet en ridderordning. Det er en satirisk kåring for å hedre de som har gjort en spesiell innsats. Tormod kan smykke seg med hederstittelen Ridder av De Sorte Faars Ridderskab, som er den høyeste utmerkelsen på Samfundet. I tillegg besitter han titlene Ridder av Den Træge Patron og Kommandør i Polyhymnia.
Vokst opp
Tormod er streng og konsekvent. En mann med prinsipper. Nye medlemmer kan være litt redde for han i starten, for han kan være vanskelig å forstå seg på.
- Som ansatt kan jeg skremme de frivillige og fortelle hvor skapet skal stå. De frivillige kan ikke gjøre ting som setter virksomheten i fare. Dersom studentene tar større risiko enn de burde, og dersom jeg kommer over ting som kan være en unødvendig økonomisk utgift, så får de beskjed. Du blokkerer ikke en rømningsvei og har fest samtidig.
- Hvordan var du selv som student?
- Jeg var sikkert like håpløs som alle andre. Jeg likte å gå på skole om dagen, og feste på kvelden. Jeg hadde mer pågangsmot og mindre erfaringer, men jeg prøvde å gjøre ting på en god måte.
Nå har Tormod blitt voksen. Han er fortsatt en del av den frivillige gjengen på Samfundet, men nettene med vill festing er forbi.
- Jeg er med på enkelte fester, men prøver å holde meg litt i skinnet. Det går an å ta seg en øl, men jeg trenger ikke å bli kasta ut. Jeg har vært student, og nå har jeg erkjent at det er noe jeg er ferdig med. Jeg vil aldri kunne gjøre det som er kjempegøy en gang til.
En livsstil
På grunn av sin kjennskap til de ulike gjengene på Samfundet, ble han tilbudt stillingen som husøkonom for åtte år siden. Opprinnelig var det en prøveordning, men stillingen ble fort permanent.
- Jeg har aldri angret på at jeg sa ja til å jobbe her, men det var ikke dette jeg hadde tenkt at jeg skulle jobbe med da jeg studerte.
Studentersamfundet er ikke en ordinær arbeidsplass. De ansatte beskriver den som fascinerende. Det er ikke høye lønninger og lukrative kontorer som gjør at de blir værende, og at de trives så godt som de gjør. For Tormod er det en glidende overgang mellom jobb og hobby. Det er en livsstil, og hver dag er uforutsigbar.
- Det er koselige arbeidskollegaer. Jobben er utfordrende, men siden det stadig skjer noe nytt, er den aldri kjedelig. Så lenge det er gøy å fortelle folk hvordan ting burde vært gjort, så har jeg det greit. Men det kan jo tenkes at det kommer en dag hvor jeg føler at jeg er for gammel til å være her.
- Men har du noen gang blitt lei?
For første gang tar han en lang tenkepause.
- Jeg har aldri blitt skikkelig lei. Det er jo ting jeg har opplevd som slitsomt og kjipt, og som jeg helst skulle sett hadde vært gjort annerledes. Men jeg har aldri kommet til det punktet hvor jeg vil vekk. Summen av alt som har skjedd gjør at jeg fremdeles synes det er et greit sted å være.
Uke-følelsen
Under 100-årsjubileet til Uka, skal Tormod igjen spille kontrabass. Det blir tolvte gang han er med på festivalen. For Tormod har Uka blitt en måned i oktober hvor det er helg hver dag. Han tror det føltes mye større første gang han var med.
- For studentene som er med nå, så føles det nok kjempestort. For meg er det bare enda en Uke. Første gang jeg var med på Uka i 1995, så var det noe veldig spesielt. Nå tar jeg det for gitt at det kommer en ny en om to år.
Tormod tror at mange opplever et antiklimaks når de kommer tilbake til Samfundet etter at tiden som frivillig er forbi.
- Kommer du året etterpå og er gjest, så er du bare en gjest. Dersom du ikke er med, så vil du ikke oppleve den samme stemningen. Du trodde det var det store, men så var det ikke det lenger. Det er fint å møte de samme personene igjen, men det er ikke det samme som å gjenskape magien på nytt.
En del av historien
I et hus med kort hukommelse, hvor frivillige kommer og går, trengs det en som Tormod. Han kan historien om Samfundet, og er selv en del av den. Det er han som husker hvordan ting har blitt gjort, slik at studentene ikke trenger å finne opp hjulet på nytt hele tiden. Det gjør at Samfundet opprettholder en viss kontinuitet.
- Det er dette som er Studentersamfundet. Hvert år er det nye krefter som skal gjøre ting. Du er med ett år, så blir du glemt. Det går så fort, sier Tormod.
Han vet ikke hvor lenge han kommer til å jobbe på Samfundet, eller om det er et sted han vil bli helt til han pensjonerer seg. Man skal ikke si at det ikke hadde gått hvis han ikke hadde vært der, men det at han er til stede gjør jobben mye enklere for de frivillige.
- Hva skjer når du slutter?
- Samfundet kommer til å bestå. Det kommer til å gå rundt, bare på en litt annen måte. Jeg er erstattelig, jeg som alle andre. I et halvt års tid vil det være uvant, men så ordner alt seg. Det vil gå overraskende lett og enkelt.
Med Samfundets nøkler i sin hule hånd, haster han videre til neste gjøremål. Han beveger seg raskt og lydløst.
Man har jo evne til å dukke opp fra løse luften.
ukeadressa@adresseavisen.no