Øystein Dolmen (70). Artist og komiker.
Var medlem i Studentersamfundets interne teater (SIT) på slutten av 60-tallet.
Hva er ditt beste minne fra Huset?
- Det er så tjukt av slike «beste minner», hele perioden der var rett og slett en fem år lang storm. Jeg fikk en del jækla gode venner i Samfundet som jeg fortsatt har kontakt med. Samfundet var liksom utdanningen til både Gustav Lorentzen og meg. Gustav skulle egentlig bli sivilingeniør, og jeg skulle vel bli sosiolog, tror jeg, men slik ble det jo ikke. Jeg var også med i Under Dusken i en liten periode. Det var midt i den verste marxist-leninistiske tiden og jeg var med på å starte anarkist-bevegelsen. Vi var ikke veldig mange, men ml-erne var veldig nøye og overvåket oss hele døgnet. Det var en ml-er som hadde en liten politisk tegneserie, og jeg tegnet et svar fra anarkistsiden. Det ble full krig, masse spetakkel og skitkasting. Så ble vi selvsagt venner, og siste stripa lagde vi i fellesskap.
Var det Samfundets fortjeneste at dere ble artister?
- Hadde ikke vi begynt å surre rundt på Samfundet og hatt den scenen til disposisjon, med det der merkelige studentpublikummet, så hadde vi nok aldri i verden funnet på å gjøre gitaren til levebrød. Det hadde all betydning. Knutsen og Ludvigsen ble presentert for første gang her. Vi sto på scenen en høstdag i 1969, vi hadde tre låter ferdig og vi presenterte dem for studentene på et vanlig lørdagsmøte. Det var her de figurene ble presentert for første gang.
Hvilken respons fikk dere?
- Vi fikk kjemperespons stort sett på alt, enten jubel, fliring, klapping eller ølkasting. Det var bestandig respons, det var veldig greit, og det var også der vi lærte å krangle med publikum.
Har Samfundet endret seg?
- Definitivt. Under Uka i 2015 kom revysjefen bort til meg sammen med hun som var deres primadonna. Alle Uke-revyene har ei jente som er primadonna, den skuespillerinnen som har hovedrollene og som besvimer flest ganger etter forestilling, slik de skal gjøre. De kom bort til meg og spurte litt småbeskjemmet: «Er det sant at da dere spilte under Uka, så dusjet guttene og jentene sammen etterpå?» Jeg så på revysjefen, og svarte: «Ja, gjør ikke dere det?» Han ble helt utafor! Jeg antar at det har skjedd et par endringer der siden min tid. Men jeg tror ikke det er så stor forskjell ellers, bare litt mer skjegg og litt mer hår. Herregud, vi hadde skjegg til navlen og hår til rumpesprekken.
Ser du fortsatt forestillinger på Samfundet?
- Jeg er innom av og til. Og Uke-revyen må jeg få med meg. Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk med meg den forrige revyen.
Are Sende Osen (47). Programleder.
Var journalist i Under Dusken på begynnelsen av 90-tallet.
Hva gjorde du på Studentersamfundet?
- Samfundet var jo dit jeg brukte å dra da jeg var ung. Da jeg ble student, ble jeg med i Under Dusken, og der var det ikke så lett å bli med. Klaus Sonstad ble ikke tatt opp året etter, husker jeg, han ble kjønnskvotert ut. Jeg anmeldte blant annet konserter, og det var en fyr som skrev at musikkanmeldelsene i Under Dusken begynte å gå nedover da jeg startet som anmelder. Han kalte dem for dustete og useriøse, skrevet av en fyr som ikke hadde peiling, og det syns jeg var litt artig.
Ditt beste minne fra Huset?
- Jeg må jo trekke fram den gode gamle Thor Heyerdahl-historien min. Jeg har alltid likt Thor Heyerdahl, og syns det var veldig spennende at han seilte over havet på en flåte. Han skulle være med som taler på et lørdagsmøte i 1995 om miljø og hvalfangst, som jo Norge drev med på den tiden. Italienske og tyske journalister sloss i gangene om å få en kommentar fra Heyerdahl, som var en travel mann. Derfor skrev jeg en lapp til Heyerdahl hvor jeg spurte veldig formelt om han ville møte meg. Redaktøren lo, og spurte: «Tror du Heyerdahl vil møte deg?» Det trodde jeg jo ikke, men morgenen etter ble jeg oppringt av Thor Heyerdahl som sa at jeg kunne komme og intervjue ham. Jeg ringte fotografen, syklet ned til Britannia Hotel, og pratet med Heyerdahl om livet og alt annet mulig rart i en time. Det var veldig stort for meg. Og så husker jeg at jeg en gang klina med ei jente bak en gardin på Samfundet. Det var også veldig kult!
Har tiden på Samfundet gjort en forskjell for deg?
- Om jeg ikke hadde blitt med i Under Dusken, hadde jeg kanskje jobbet som gymnaslærer eller holdt på med et eller annet på Dragvoll. Men det hadde også vært helt ålreit. Jeg er likevel veldig glad for at det gikk som det gikk, og det tror jeg er fordi jeg var med i Under Dusken. Jeg var i opposisjon til det meste og likte å terge på meg folk. Den ene redaktøren brukte å si, «Are kan terge på seg en stein!» Jeg er veldig glad for at jeg ble med. Jeg var ingen konge på gymnaset, men da jeg kom på Samfundet begynte det å åpne seg for meg. Det var skikkelig kult.
Åse Kleveland (68). Sanger, gitarist, politiker og aktivist.
Har opptrådt på Samfundet en rekke ganger.
Hva er ditt beste minne fra Studentersamfundet?
- Jeg må si det går litt i surr. Det er umulig å si, men hver gang jeg besøker Samfundet i dag er det en påminnelse om hvor unikt det bygget er. Det er en fantastisk plass! Huset er jo som en bikube, med alle de små rommene man kan gå seg vill i. Og på grunn av de mange små enhetene, får man en intimitet samtidig som man har et mangfold av mennesker.
Syns du Samfundet har endret seg?
- Sist jeg besøkte Studentersamfundet for ett år siden, la jeg merke til at stemningen føltes like genuin som alltid før. Trondheim har forandret seg, Norge var mye mindre og vi var mindre bortskjemte på 60-tallet, men Samfundet er like attraktivt som tidligere.
Hva gjør Huset så spesielt?
- Huset er fullt av minner, og jeg tror alle som er der i dag er stolte av tradisjonene. Alt det harde arbeidet frivillige legger ned, skaper også en følelse av eierskap. Av dette blir det en helt egen kultur. Jeg har alltid hatt opplevelsen av at lys og lyd og alt annet er profesjonelt, og jeg tror dét er en av grunnene til at alle artister trives med å opptre der. Studenterdamfundet er like profesjonelt som en hvilken som helst annen arena, og det er et skikkelig kick hver gang jeg kommer tilbake.
...og dette har andre sagt om Samfundet*:
Margrethe Røed, NRK-profil:
Min studietid ble unik fordi jeg ble med i Studentersamfundet som jo er en fest i seg selv. Der er det noe for enhver smak: egen studentavis, lysgjeng, musikergjeng, sanggrupper, student-tv, serveringsgjeng pluss mye mer. Jeg var med som skuespiller i studentteateret. Hadde jeg fått studiepoeng for all den tiden jeg brukte på det huset der, hadde jeg endt opp med uendelig mange mastergrader. Min tid på Studentersamfundet fikk mye å si for min yrkesvei senere.
Erlend Loe, forfatter:
- Det var før jeg hadde lov til å gå der, men jeg var såpass høyvokst at jeg slapp inn. Hvis man ikke hadde kjæreste, så gikk man gjerne noen runder i Bodegaen, sirkulerte litt, og ventet på låter som var bra å danse til. Et sted i den sirkelen sto dj-bua. Og det kom en fyr, veldig full. Han gikk fort, snudde hodet litt til sida, kastet opp på vinduet til den bua, og fortsatte. Han laget ikke noe nummer av det, liksom, bare kastet opp i steget og gikk videre. Jeg kan fortsatt se det for meg.
Håkon Moslet, NRK-profil:
- Jeg var på fest der, på nachspiel på en av hyblene etter Garbage-konserten på Uka i 2001. Det var flere medlemmer av bandet der, og mye musikk- og mediefolk. Så sovna jeg, da. Og da var det en i vertskapet som var så vennlig å tegne ølbriller på meg. Så et skoleeksempel på godt vertskap er det vel ikke.
Trond Giske, politiker:
- De som står i døra var alltid de ferskeste, ikke sant. «Hvor er Johan?» sa du, og da så de usikre ut. «Kjenner du ikke Johan?» sa du da. Og så gikk du forbi. Hehe.
Eva Bratholm, journalist:
- Samfundet har et sterkt kulturelt og kreativt miljø.
Selskapet Tomra ble for eksempel startet på bakrommet på Forsterkerkomiteen hvor noen gutter satt og eksperimenterte. Det var bakgrunnen for returpantsystemet vi har i dag. Samfundet er en helt spesiell organisme som har en verdi i seg selv. Det er viktig at det finnes slike konstruksjoner, basert på frivillig arbeid. Selv pleier jeg å si at jeg har tilbrakt år av mitt liv innenfor veggene på det røde, runde huset.
Bjørn Alterhaug, jazzmusiker:
- Jeg tror ikke man er klar over hvor viktig Samfundet har vært som kulturfaktor i Trondheim, nettopp på grunn av de uformelle bakrommene, hvor man kunne møtes over en øl. Samfundet var rett og slett vårt universitet og mye viktigere enn den formelle utdanningen vi tok.
Pernille Sørensen (36), komiker og skuespiller:
- Jeg hadde fjollet og tullet mye før, men aldri i organiserte former. I Samfundet fikk jeg en scene, et publikum og svært vide fullmakter. Lista var utrolig lav for hva vi kunne by på av ansvarsløs underholdning. Alt var lov.
Øyvind Brandtzæg, skuespiller:
- Jeg har talt opp, og kom frem til at det er 17 personer fra den tiden jeg var aktiv i Samfundet (1995-1999) som er blitt proffe skuespillere, dramatikere eller regissører. Samfundet og Uka betød utrolig mye for at jeg ble skuespiller. Ja, det var helt avgjørende. Jeg hadde aldri spilt teater før. Men der så jeg at jeg fikk det til. Jeg fikk en selvtillit på at jeg var i stand til å underholde, når som helst.
Marianne Meløy, skribent og skuespiller:
- Det var så lett å komme og ville noe på Samfundet. Jeg har aldri vært med i noe annet miljø som har vært så suggererende positivt. Og det var der jeg møtte dem som har vært mine viktigste samarbeidspartnere siden, de som gjør at det er artig å drive på med dette.
Per Olav Alvestad (33), programleder i NRK:
- Å delta i revyen var fantastisk. Vi var omgitt av profesjonelle fagfolk på alle kanter, og produksjonen var svært påkosta. Jeg fikk masse oppmerksomhet både fra publikum og fra media som likte forestillingen. Det hjalp godt på selvtilliten.
Prepple Houmb, DumDum Boys:
Første gang Wannskrækk spilte i Studentersamfundet var Prepple for ung til å komme inn. En spesialavtale med sjefvakta måtte til.
- Jeg snakket med «Ole Vakt» og fikk klar beskjed om at jeg fikk komme inn, og jeg fikk spille - men så måtte jeg rett ut. Jeg måtte pent høre etter. Han var naboen min, og jeg hørte mer på ham enn på faren min for å si det sånn. Samfundet har alltid vært stas og kommer alltid til å være et helt spesielt sted for oss.
Arve Tellefsen, musiker:
- Jeg dro jo til København for å studere som 18-åring, så jeg ble aldri knyttet til Samfundet som student. Men det var en kjempeviktig del av oppveksten min. Så vel huset som det unike miljøet har siden vært en del av min identitet som trondhjemmer. Samfundet er like viktig for Trondheim som Domkirka og Lerkendal!
*Sitatene er hentet fra norske aviser.
ukeadressa@adresseavisen.no