- Hva tenker du om en sånn løsning på terrassen vår?

Jeg peker opp mot den skyfrie himmelen og på solskjermingen som gir oss svalende skygge mens vi nyter gresk salat og iskald Mythos.

- Det ser jo ikke så vanskelig ut heller, fortsetter jeg.

Med bred erfaring fra uendelig mange oppussingstimer i heimen er jeg definitivt kvalifisert til å si noe vettugt om saken.

Noen bjelker her. Sånne seil som tres over og under. Hvor vanskelig kan det være?

Den nøttebrune mannen på den andre siden av bordet kikker opp.

- Jo da, kan kanskje være noe det, medgir han.

Vi sitter på myke puter i rottingmøbler på et hotell ved stranda på Kreta. Surt oktoberregn og temperaturer på under ti grader i Trondheim er en flyreise på fem timer unna oss. Terrassen på Byåsen er langt unna, men selv i ferierus kan jeg ikke glemme hvor kald og lite gjestfri den er – akkurat som trønderværet en sur høstkveld. Terrassen ble ikke ferdig i sommer heller, gitt.

- Og så kan vi plante sånne klatreblomster som kryper over bjelkene, foreslår mannen min og jeg lurer et kort øyeblikk på om han har fått solstikk.

I ferierus synes alt å være mulig, men vi har jo fått dreisen på steinbedet, og klematisen mot naboene har vokst seg stor og sterk.

- Det hadde vært fint, kjære, sier jeg.

Et døgn senere går jeg forbi ferieklærne som har fått seg en runde i vaskemaskina. Hverdagen kaller, og kjoler, shorts, t-shirts og bikini henger til tørk før de skal gå i dvale innerst i klesskapet. Jeg finner fram regnjakka, trekker hetta godt over hodet og tenker:

- Det er bare seks måneder igjen med mørketid, så skal jeg nyte livet på en lun og hyggelig terrasse. Ja, jeg kommer ikke til å glemme terrasseplanleggingen vi gjorde på Kreta. Jeg vil nyte min kaffe ute om sommeren og kjøper en sånn usexy terrassevarmer om det trengs. Alternativt booker jeg en ny tur i jakta til varmere strøk. Det er bare å snekre, kjære!