Du har vært i byen på business, sa du?

- Ja, vi har kjøpt ei tomt i Malvik, så vi er på utkikk etter leietakere. Men nå sitter jeg og slapper av. Kjerringa kommer straks til byen. Vi skal ut og spise, før vi kjører hjem til Åsen etterpå. Jeg skal be henne med på et sted borte ved kanalen her. Hehehe.

Så hyggelig. Drar dere ofte på bytur?

- Jada. Foreldrene mine bor på Flatåsen. Og så har jeg barn som bor her i byen.

Du høres ut som du er trondhjemmer selv?

- Ja, jeg er jo opprinnelig det. Heimdaling. Men så flyttet vi til Åsen i 1985, og har bodd der siden. Vi annonserte etter hus, husker jeg. Da fikk jeg 200 svar. Fra Halsa på Nordmøre til Brønnøysund.

Men du ga meg visittkortet ditt her i sted. Der står det at nå er du daglig leder i en fabrikk?

- I en betongfabrikk, ja. Det er aldri to like dager, vet du. Selv om det er en liten bedrift, med bare fjorten ansatte, er det utfordringer hele tiden.

Hvordan håndterer du utfordringene?

- Jeg vet ikke om jeg er så god til det, altså. Hehe. Jeg har veldig gode medarbeidere, som stort sett styrer seg selv. Hehehe.

Det er ikke sånn at du sitter her og avslører at du egentlig er overflødig?

- Nei, det vil jeg ikke håpe. Hehehe. Det er en del overordnet å styre med.

Men du. Betong. Det har jeg hørt ikke er så bra i klimasammenheng?

- Du følger godt med! Jo da, det er utfordringer der, som vi prøver å løse. Det er jo sementen som er den store stygge ulven i betongen. Men de har fått ned CO2-utslippet i sementproduksjonen. I tillegg forskes det på hvor mye CO2 en betongflate tar opp i seg i et femtiårsperspektiv. For det gjør den.

Hm. Omtrent som et tre?

- Nja. ... eller, i litt mindre grad da. Men den tar faktisk opp i seg CO2, altså. Det foregår noe som heter karbonatisering når betongen ligger der lenge.

Du, jeg har en nabo som er ekspert på betong. Vet du hva han heter?

- Nei. Stein? Hehehe.

Nesten. Han heter Mørtsell. Betongprofessor Mørtsell. Super fyr.

- Nehei! Er det sant? Det er helt utrolig. Hehehe.

Du blir veldig engasjert når du får snakke om betong. Hva annet er du engasjert i?

- Rotary. Vi har møter én time i uken. Det er en organisasjon som er basert på ulike yrker.

Det høres litt frimureraktig ut?

- Det er helt fjernt fra det!

Dere har ikke sverd, kapper og skjeletter?

- Nei! Hehehe. Det er en veldedig organisasjon, vet du. De har for eksempel bidratt med mye penger for å utrydde polio. Og så har vi lokale prosjekter. Vi synger på aldershjemmet på tredje juledag, for eksempel. Og annet frivillig arbeid. Rydding i naturen driver vi også med. Prøver å komme oss ut litt.

Ja, jeg ser ofte for meg at de som flytter ut på landet driver med jakt og fiske. Er det noe for deg?

- Jeg hadde intensjonen. Det første jeg gjorde da jeg kom til Åsen var å gå jaktkurs. Et brevkurs sammen med to kompiser. Men det ble aldri så jeg tok eksamen og fikk bæretillatelse.

Du fikk aldri løsnet et skudd?

- Nei, ikke annet enn i militæret. Etter førstegangstjenesten var jeg i Libanon et år. Det var kjempeartig. Det var i 1978. De startet i april. Jeg var med i kontingent nummer 2. Fra september 1978 til april 1979. Nå er det førtiårsjubileum neste år. Da skal jeg nedover igjen.

Hva var det som lokket deg ned dit? Penger?

- Ja, det var litt det. Men jeg var også fryktelig eventyrlysten på den tiden. Det var en gyllen mulighet til å reise ut og oppleve ting. Og til og med få godt betalt for det.

Spennende?

- Det var det ja. Vi opplevde bombenedslag like ved oss. Det gikk i vei en kompis fra byen her. Og det datt ned et helikopter med fem nordmenn da jeg var der. Pluss noen miner som gikk av.

Var du redd?

- Ja, jeg var jo det.

Du var ikke så ung at du ikke hadde skjønt at det går an å være redd?

- Nei, jeg var redd, ja. Vi fikk jo trefninger inne i huset der vi bodde, rett i oppslagstavla vår inne i gangen. Mitraljøseskudd. Skuddvekslingene gikk mellom de kristne og palestinerne. Og vi bodde midt i mellom dem. Så de skjøt jo over oss, på hverandre. Hvert femte skudd var sporlys, og det var gjerne på kvelden, så det var ganske artig å se på. Vi sto jo der utenfor og kikket. Plutselig gikk skuddet rett forbi oss og rett i oppslagstavla vår. Det var skummelt, ja. Da gikk vi inn!

Akkurat der hørtes det jo litt ut som om dere var for unge til å skjønne at dere burde være redde?!

- Jo da, det kan vel kanskje være. Men det var jo ... mye som skjedde.

Det høres ut på deg som du synes du lærte mye om livet?

- Ja. Og konflikten i seg selv. Det første som møtte oss da vi satt på lasteplanet på vei fra Beirut og til Sør-Libanon var PLO som hadde ungdomstrening. Unger på 10-12 år som hadde sluttet orden med gevær på skuldra. Det var bare så vidt ikke geværene rakk ned i bakken, ikke sant.

Det var et sjokk?

- Det var jo helt uvant. Hehehe.

Men hjemme i Åsen - der er det ingen konflikter?

- Nei, der er det rolig. Det som er er at vi venter på ny E6. Da jeg flyttet dit i 1985 skulle den være like om hjørnet. Ennå er den ikke kommet!

Du sa at du er eventyrlysten?

- Ja, men jeg har ikke gjort så mange ville ting. Det er vel den Libanon-turen som er det villeste. Den tenker jeg mye på, det skal bli veldig morsomt å komme ned igjen og se hvordan det har blitt. Det var jo ikke noen leir da vi kom, vi bodde i istykkerbombede privathus som de leide ut til oss.

Bodde dere midt i kampene?

- Ja, vi gjorde jo det. Vi skulle skille de stridende partene, og bodde midt i skuddlinja. Vi har jo litt kontakt på Facebook med dem som bor der. Mange av de sivile ble jo millionærer mens vi var der. De gjorde alt mulig rart for oss. Vasket i husene, strøk klær og sydde inn uniformen så den ble litt mer passende.

Så dere ville se litt snasne ut, ja!

- Vi ville jo det. Det var mye damer i Israel. Vi reiste mye til Israel på turer. En del av soldatene ble gift med damer fra Libanon.

Det høres ut som du savner det litt?

- Nååå, jeg er jo gammel no. Sekstito år. Men jeg gleder meg veldig til å komme ned igjen.

Det høres sånn ut, ja.

- Du - nå gikk kona forbi også - men hun kjente meg ikke igjen! Hahaha. Rett forbi her!

Oi! Du får holde dette hemmelig da, så blir hun overrasket når hun åpner Ukeadressa!

- Ja, det skal jeg klare!

Her finner du flere På benken

stein.larssen@adresseavisen.no