Frostnettene har kommet. Snart skal vi igjen fryse på oss nesedråper og neglesprett og igjen gå på trynet på glatta, mens huden sakte skal finne tilbake til sitt opprinnelige melkehvite skjær i ly av et stadig tettere mørke.

Når vi denne helga flytter klokka tilbake, og med det skrur av siste rest av ettermiddagslys, er det med vissheten om at vinteren er rett rundt hjørnet.

Frosten er en lumsk natteravn. Den har tatt meg før, den vil sikkert gjøre det igjen. Siden jobben min flyttet til bredden av en vakker elv i sentrum, har jeg med vekslende hell tatt meg fram på to hjul over de pittoreske, men skumle trebruene ved Solsiden. I likhet med flere kolleger har jeg tryna.

Det skjedde på denne tida i fjor. En altfor lang arbeidsdag var gått over i kveld, og da temperaturen hadde sunket i takt med ettermiddagsmørket, hadde frosten lagt igjen en tynn, men effektiv glasur. Jeg fikk det glatte lag på trebrua. Det endte i en forstuet finger.

Men en finger er jo bare en finger.

Denne høsten er det verre. Ett år er gått etter at valgresultatet i USA fikk nazister og høyreekstreme til å juble. Siden er horisonten blitt mørkere og klimaet kaldere, og dét lenge før frosten og høstmørket meldte sin ankomst. Da verdens mektigste mann omtalte deltakere i en nazidemonstrasjonen som «fine folk», var det så kuldegysningene rev nedover ryggen, selv om kalenderen viste august og sensommervarmen endelig var kommet til Trøndelag.

Siden har også vi i Europa, og også vi her hjemme, hørt høyreekstremes marsjstøvler gi gjenlyd i gatene. Jeg kjenner nakkehårene reise seg ved tanken, og i mørke stunder må jeg ta meg seg selv i nakken for å huske at høstens tussmørke ikke bare bringer med seg kalde gufs, men også gode ting. Som en kveld for noen dager siden.

Jeg hørte ungene i nabolaget herje i gata. Og da det straks etterpå ringte på døra, var det ingen der. Det var bare et lite knep, et lite hint om at høstens store happening er rett rundt hjørnet. Ring på og stikk av i høstmørket hadde vunnet over mobil, skjerm og lekselesing.

Jeg kjente meg merkelig oppløftet.

For frostnettene bærer også bud om at vi går inn i sesongen av «knask eller knep», av peiskos, stearinlys og vennemiddager. Det gjelder bare å ruste seg mot kulda. Når votter og lue er hentet ned fra loftet, raggsokkene er på, får man hente fram det lyset man kan, sette seg foran ovnen med en god bok og nyte kveldene.

Og natt til søndag, når vi skrur ettermiddagsmørket fram og klokka tilbake, skal jeg vise en tidligere forstuet, men nå helt frisk og fin langfinger i protest mot faenskapet som marsjerer for et kaldere samfunn.

Og tenke at høsten sannelig også kan være en fin tid.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no