- Jeg kjøper og kona blir ikke glad, sier Gunnar.
Dette mantraet la grunnlaget for at Gunnar og Janne Sanden åpnet butikken Grindal Nytt og brukt armybutikk i hjembygda til Gunnar i Rennebu.
Janne står i butikken hver dag og selger en brøkdel av det han samler inn. De møttes da han jobbet som gravemaskinfører i hjembygda hennes i Troms sommeren 1991.
- Én måned etter at jeg flyttet til Grindal havnet Gunnar i en ulykke med gravemaskina. Han ble liggende på sykehuset i tre måneder, men jeg begynte i sangkor, så jeg kom likevel raskt inn i miljøet i bygda, sier hun.
Ikke lenge etter begynte det å hope seg opp med militært utstyr hos familien Sanden - lommelykter, sykebårer, hjelmer, klær og ikke minst - biler.
- Jeg blir ikke lenger sur når han kjøper ting. Det nytter ikke, bare han ikke tar det med inn i huset hjemme, er jeg fornøyd, sier Janne.
- Men den gangen jeg ville kjøpe en kanon, satte hun foten ned, sier Gunnar.
- Jeg hadde tenkt å ha den i hagen hjemme, men der gikk grensa. Kanonen var så stor at den trengte åtte mann for å betjene den, og den hadde en lyskaster langs siktet, fortsetter han.
Militært utstyr og kafé
De åpnet armybutikken for åtte år siden i lokalene til bygdas gamle kolonialhandel. Butikken ligger like ved det gamle bedehuset, langs riksvei 700. Butikken Janne jobbet i på Berkåk skulle legges ned, og Gunnar kjøpte mer og mer.
- I starten solgte vi mest militært utstyr, men i dag selger vi også en del nye klær. Og så serverer jeg kaffe til de som vil ha, sier hun.
Her kan du kjøpe en gammel kasse-tv til ti kroner, spekepølse, postkort med Lundamo-motiv, ullsokker, ulltepper, feltskjorter, dieselaggregat og masse, masse mer.
Denne dagen er det flere som kommer inn for å få en kopp kaffe og slå av en prat enn som kommer for å kjøpe noe.
- Dette pleier å være et populært sted å drikke kaffe, særlig når Gunnar er her. Noen kommer innom for å spise matpakken sin på vei hjem fra jobb, sier Janne.
- Ja, da sitter de her og snakker om diesel, svarer naboen Knut Rogogjerd.
Både han og Steinar Foss, som begge er naboer, venner og stamkunder, er på besøk i butikken. De har hver sin faste kaffekopp. Janne stiller med bakst og Knut har laget vafler.
- Hva er det å si om diesel da?
- Nei, det er mye ja, sier han.
Knut er ikke særlig interessert i diesel, men det er Gunnar, og da særlig når det er snakk om militære kjøretøy. Både Gunnar og kompisen Steinar er med i foreningen Historiske militære kjøretøy (HMK).
Da vi besøkte butikken første gang, var dette omtrent det første Gunnar sa til oss:
- Jeg har et kjøretøy som ingen annen privatperson i Norge eier. Det er en beltevogn, en «ammo carrier».
To bunkere og to lager fulle av ting
Gunnar har tolv militære kjøretøy, som alle står utenfor huset et par hundre meter fra butikken. De andre tingene han har samlet opp i løpet av tjue år er plassert i et lager vegg i vegg med butikken og i to fulle bunkere på Hølonda. I tillegg har han et lager i idrettslagets gamle hus, der han huser de 1600 parene med militære ski og rullene med 40 mil telefonkabel.
- Hvorfor kjøpte du så mange ski og en så lang telefonkabel?
- Nei, når det er auksjon, så byr man jo da, man må bare bli med, svarer Gunnar.
- Ja, det er en sykdom. Man blir så revet med på auksjon, sier kompisen Steinar.
- Blir du avhengig?
- Nja, jeg synes i alle fall det er artig å by over de andre. Det er jo noen som vil ha tak i alt, og da liker jeg å by over dem da, svarer Gunnar.
- Hender du at du angrer på et kjøp?
- Nei, det nytter ikke å angre, men jeg har gjort mye dårlige handler ja, sier han.
- Jeg må jo si at jeg ble litt betenkt da jeg så trailerlasset med ski som jeg hadde kjøpt, sier han.
Verdens lengste ski
Etter å ha båret inn skiene i idrettslagets gamle hus i bygda, kom spørsmålet: Hva gjør vi med 1600 par med ski?
- Svaret var å lage verdens lengste ski. Vi ville komme i Guinness rekordbok, sier Gunnar.
I mars 2008 samlet hele bygda seg, festet 125 av skiparene etter hverandre og gikk i takt. Skia ble til sammen 196 meter lang. Gunnar var leder i Grindal grendelag og arrangøren bak rekordforsøket. Han fikk utdelt grendelagets hederspris i 2014 blant annet på grunn av dette.
Hjemme hos Gunnar og Janne henger hedersdiplomet på veggen. I taket i stua har de en diskokule, og det eneste inne i huset som minner om den militære samlemanien er en stor safe.
- Den er styggtung, sikkert 300 kilo. For å få den inn i huset, måtte søstera mi løfte den opp på verandaen med traktoren, sier han.
Ingen hermetikk-samler
Utenfor huset er det derimot lettere å se at her bor det noen som driver en armybutikk. Ved innkjørselen blir vi møtt av en dukke inne i et slags vakthus, kledd i militære klær og våpen.
De tolv militære bilene, som alle er EU-godkjent, står rundt om på eiendommen. Én av dem er kjøpt fordi Gunnar kjørte en som var prikk lik i førstegangstjenesten.
- Jeg var oppe ved russergrensa under den kalde krigen. Vi var den første skansen, sier han.
Krig var ikke helt urealistisk for ham da, men selv om han i dag er litt bekymret for både Trump, Putin og Kim Jong-un, har han ikke tenkt å begynne og samle på hermetikk.
- Jeg har ikke alt det militære utstyret fordi jeg tror jeg kommer til å trenge det, for å si det sånn, sier han.
Interessen for militærbiler hadde han allerede som barn, hobbyen med å samle kom senere.
- Jeg elsker å se, få tak i og kjøpe ting. I tillegg er det en ganske sosial hobby, jeg har fått mange gode kompiser i miljøet, sier han.
En del av det han kjøper havner på lager, noe i butikken, noe bytter han med noen andre i militærsamlermiljøet, og noe gir han bort til museer.
- Er det en veldig spesiell ting, bør det være på museum. Man kan ikke verdsette alt i penger. Jeg tenker at gir man litt, så får man også litt, sier han.
Arbeider men ikke Ap-mann
- Vi har to ganske forskjellige hobbyer - sangkor og militær-ting, sier Janne.
Hun er førstesopran og har i mange år sunget i kor med dattera deres i ett av bygdas tre kor.
- Jeg sang første gang i koret tre dager etter at jeg kom til bygda. Det var i en begravelse til en person som sikkert var død før jeg flytta hit, sier hun.
I tillegg til å drive egen butikk og synge i kor, tar hun nattevakter på et helsehus, jobber på skisenteret på vinteren og kjører aviser på lørdager. Gunnar begynte å kjøre gravemaskin som 16-åring, og har jobbet som anleggsarbeider siden. Faren var også anleggsarbeider og bestefaren bygde vei i Grindalsområdet.
- Føler du at du kommer fra arbeiderklassen?
- Ja, det gjør jeg, men jeg føler ikke tilhørighet til Arbeiderpartiet. Partiet har glemt hvor de hører hjemme, mener han.
- Jeg vil at folk skal få den hjelpa de trenger, at gamle folk som har bygd opp landet skal få hjelp. Vi i Norge er så flinke til å gi bort til andre, jeg synes vi skulle ha brukt litt på oss selv også, sier han.
Knuste foten i en arbeidsulykke
Gunnar har vært med på å bygge opp Risvollan og Kattem, firefeltsveien inn til Steinkjer og E6 inn mot Stjørdal. Han og gravemaskina har blitt sendt mange steder i landet, også til Nord-Troms.
- Jeg dro opp dit i april 1991 og var der hele sommeren. Sola skein og arbeidslaget jobbet både natt og dag. Jeg ble skilt to år tidligere og i nord møtte jeg Janne, sier Gunnar.
Den første høsten Janne bodde i Grindal lå Gunnar på sykehus i Trondheim. Han jobbet på et byggeprosjekt på Dora i Trondheim. Gravemaskinen sto oppe på et platå, og maskinarma rensket slam tretten og en halv meter nedenfor. Gravemaskinen tippa og Gunnar havna under.
- Doktoren sa at jeg normalt skulle ha dødd, sier Gunnar.
Han ble liggende under 40 tonn i tre og en halv time. Åtte centimeter av foten ble knust, magesekken og ryggvirvelen ble også klemt.
- Det var først snakk om å amputere foten. Faren min sa at jeg aldri kom til å kunne jobbe med gravemaskin igjen, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle kjøre maskin, sier han.
- Med en gang jeg var frisk satte jeg meg i gravemaskina. Jeg tenker at det som har skjedd, har skjedd, og det er ikke noe vits i å se seg tilbake, fortsetter han.
Gunnar ser seg heller ikke tilbake når det kommer til samlingen. Kompisen Steinar har en teori på hvorfor det blir mer og mer ting å selge for Janne i armybutikken.
- Gunnar kom inn seint i miljøet, og det som kjennetegner de som gjør det, er at de skaffer seg mye på en gang. De samler opp masse på kort tid - og plutselig har de en butikk, sier han.