- Herregud, skal jeg være uten telefon på halloween! Må jeg gå med hodelykt, da! Nei, huffa meg. Jeg er mørkredd og – neeeeei! Jeg mener det. Jeg skjønner ikke ...
Tora Nordstrand (14) setter to hender som en hodelykt foran pannen og vrir seg i fantomsmerter. Hun har vondt i mobilen, og den er utenfor rekkevidde. Låst ned, faktisk, i et metallskrin sammen med fem andre telefoner. Noen blanke. Noen med knust skjerm. Alle allerede savnet. Snart skal skrinet plasseres i et skap på rektors kontor. Der skal de ligge helt for seg selv i en hel uke. Men hvorfor det?
Ukeadressa har kartlagt telefonbruken til niende klasse på Lade skole. De bruker nesten fire timer i døgnet på mobilen. Tora, Ruben Vega Bjørkøy, Setareh Feyzi, Filip Drøyvold, Daniel Moen-Arntsberg og Silje Dahle har meldt seg frivillig til å se hvordan det er å leve en uke uten smarttelefoner og nettbrett. Fordi - hvor mye påvirker mobiltelefonen livet til en tenåring i dag?
I løpet av tiåret har smarttelefoner falt fra himmelsk mirakel til jordisk allemannseie. Også for barn og tenåringer. Vi har forsøkt å la Generasjon Telefon finne ut av seg selv. Ved å ta fra dem telefonen og loggføre hverdagen sin. Først en helt vanlig uke, deretter en uke uten mobiltelefoner og nettbrett. Det følgende er deres egen fortelling om hvordan det gikk, fra første gangen vi møtte dem.
Første møte. En uke til innlevering.
Vi skal møte forsøksgruppa som frivillig har valgt å amputere kroppsforbindelsen til omverden flere ganger. Første gang vi møter dem er det fremdeles en uke til telefonene skal låses ned, og vi vil rett og slett vite hva de mener er det beste og det verste med mobiltelefonen. Det beste er, ikke uventet, alt det praktiske. At de enkelt kan komme i kontakt med folk. Sjekke ting. Kjøpe bussbilletter. Snapchat. Instagram. Fotballtreningsorganiseringsappen Spond. Spille. Ringe. Ta bilder. Mange bilder.
Det verste?
- Den tar bort fysisk tid med venner, sier Ruben. Han er pianist, driver med ju jitsu og han lager Lade-områdets skumleste halloween-hus. Har venner både på Lade og på Kattem, hvor han bodde tidligere.
- Det verste er at mobiltelefonen forsøker å ta over hjernen min, sier Silje. Hun liker å tegne, på papir og på Ipad og er en dyktig konkurransesvømmer. Har en undulat som heter Lahn. Det betyr blå, på kinesisk.
Filip er fotballspiller. Alltid i treningsjakke. En avislesende, lur ving med god innleggsfot. Full av kritiske spørsmål til hvordan vi skal behandle dataene vi samler inn fra niendetrinn når vi også skal kartlegge mobilbruken til hele trinnet. Han tenker i det hele tatt en hel del på å skjerme seg selv på nett.
- Jeg liker ikke å tenke på at jeg kan bli exposa. At folk tar et rart bilde og legger ut. Eller screener deg. Og at jeg av og til bare skal sjekke noe før jeg legger meg, og så er klokka plutselig halv ett!
Daniel sier ikke så mye. Har god kontroll på mobilbruken mener han. Foreldrene vet at han ikke bruker den så mye, så regler er ikke nødvendig.
Tora spiller også fotball. Har bodd i Texas, er Snap-mester og får gjerne hundre likes på Instagram.
- Jeg blir fort hekta, sier hun.
Setareh svømmer hun også, sammen med Silje. Har et skogsbilde hun har tatt selv som bakgrunn. Sier ikke så mye.
Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bruker tenåringer i dag betydelig mindre tid til sosialt samvær enn tidligere. Ifølge ungdommene i forsøksgruppa er det ingen grunn til å tro at dette ikke stemmer. De forteller om hvordan de gjerne vil treffe venner i helgene, for i ukedagene er de gjerne for opptatt med aktiviteter og lekser. I loggnotatene de har ført i de to ukene de var med på forsøket, står det ingenting om samvær med venner utover trening og arrangementer som halloween-feiring, bursdager og helgeovernattinger.
Før loggføringen begynner, lurer vi på: Hvordan bruker dere fritiden deres?
Silje: Foran pc-en!
Filip: På banen og trener.
Daniel: Fotballbanen med venner. Spiller litt på data - det gjør alle guttene.
- Undersøkelser viser at folk på deres alder hang mer sammen før. Hva tror dere om det?
Ruben: Vi bruker like mye tid sammen med venner, bare at det er på nett. Vi chatter og spiller.
Voksne blir overrasket over hvor mye press det er på ungdom for å sende nakenbilder
Andre møte. «Nudes».
Så å si alle i gruppa både slutter og begynner dagen med å sjekke telefonen. Finne ut hva klokka er. Se om det har kommet noen snapper, eller om noen har lagt ut noe på Instagram. I tillegg til Youtube, og for noen Netflix, er det her størsteparten av mobiltiden brukes. Sender femten-tjue snapper. Til tjue-tredve stykker.
Tora: Når jeg får inn en snap, så sender jeg jo tilbake med en gang.
- Hva sender dere tilbake?
Tora: Et vanlig bilde av meg selv. Jeg prøver ikke å posere, nei. Jeg bare tar et bilde og sender det. Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut.
Setareh: Jeg bare svarer og tar et bilde.
Filip: Jeg sender bare et bilde av skuldra, jeg.
- Skuldra?
Filip: Ja.
- Ikke fjeset?
Filip: Nei. Det er mange som ikke vet hvordan jeg ser ut.
- Som du snapper med?
Filip: Ja.
- Som du ikke kjenner?
Filip: Jo. Jeg kjenner dem.
Alle ler litt, og det er egentlig et snålt spørsmål. Det er ikke så uvanlig å ha daglig kontakt med folk man ikke vet hvordan ser ut. På mail. På Twitter. På telefon.
- Men du har aldri møtt dem?
Filip: Nei. Men jeg har hørt om dem. Og sett bilde av dem og sånn.
- Hva slags folk er det?
Filip: Fra Hoeggen og Cha og …
- Hvordan har du hørt om dem?
Filip: Alt mulig.
Tora: Når vi spiller kamper mot dem, er det sånn at vi hører navnene også, ja.
- Leter dere dem opp?
Tora: Nei. Men liksom. Jeg vet ikke hvordan vi skal forklare det?
Filip: Det har kommet noe nytt på Snapchat, som viser hvem andre venner har på Snapchat. Så kommer det sånn «Anbefal».
- Tar dere dem som venner selv?
Ruben: Jeg gjøre det bare hvis jeg kjenner dem og har møtt dem.
- Daniel?
Daniel: Jeg legger bare til hvis jeg vet hvem det er. Legger ikke til randome folk, nei.
Filip: Nei, det gjør jo ikke jeg heller, da.
Tora: Jeg har ikke lov til å treffe folk fra andre skoler heller. Mamma er veldig streng på det.
- På snap?
Tora: Nei, generelt. Jeg får ikke lov til å møte dem. Fordi da føler hun at, hvis jeg møter dem så starter jeg tidligere med å drikke og sånt. De andre her møter jo folk fra andre skoler, mens jeg må liksom, jeg får ikke lov til det. Egentlig litt urettferdig. Jeg tror ikke mamma forstår det helt. De er jo like snille som vi er. Vi har jo kjent dem over nett, ja, men du får liksom kontakt med dem der.
- Kan det være at det er noen du kjenner over nett, og snakker med dem, men du får ikke lov til å treffe dem ansikt til ansikt?
Tora: Ja.
- Er det mange du har et sånt forhold til?
Tora: Ikke mange. Men noen.
- Som du chatter og sender bilder til over nett, men som du ikke kan møte i levende live?
Tora: Ja. Men jeg snapper mest med dem jeg faktisk kan møte. Det er mye morsommere å snakke med dem. Da kan vi snakke om hva vi skal gjøre når vi treffes. Det er liksom det man gjør.
- Jeg skjønner. Avtaler å møtes et sted?
Tora: Ja.
Mens mobilen er det verktøyet barn og unge bruker mest, er det mobilbruken foreldrene selv sier de snakker minst med barna om.
Fra undersøkelsen «Barn og medier 2016», Medietilsynet
Filip: Jeg fikk jo nettopp vite at moren min kan se hva jeg surfer på.
Alle ler og fniser: Oi!
Filip: Ikke bra.
- Snakker dere sammen om det som skjer på nett og telefon?
Filip: Hun har ikke sagt noe, nei. Men hun kan se på hva jeg er inne på. Med Apple-id-adresse.
- Synes dere foreldre bør få se hva barn driver med?
Ruben: Ikke alltid.
Filip: Ikke alltid.
Daniel: Ikke alltid.
Tora: Tenk om man har hemmeligheter. Hvis man forteller hemmeligheter til noen. Da skal det jo være en hemmelighet.
Setareh: Ikke alt. Man kan ha litt hemmeligheter. Som Tora sier.
- Bruker dere å dele det dere opplever på nett med foreldrene?
Tora: Jeg gjør i hvert fall det. Jeg har fortalt masse til mamma. Jeg og mamma er ganske åpne med hverandre. Så vi snakker om ganske mye.
- Da forteller du om du opplever noe kjipt også?
Tora: Da forteller jeg kanskje mer til tante. Fordi hun er, jeg føler at hun er litt mer moderne, hvis du skjønner.
- Opplever dere noe kjipt gjennom telefonen?
Filip: Jeg ble hacket i går kveld. Jeg ble kastet ut av snapchaten min.
Tora: Jeg er litt redd for at noen skal ta over brukeren min. Og si at de er meg.
Flere: Ja.
Ruben: Og si noe teit.
- Har dere opplevd det?
Tora: Aldri.
Flere: Nei.
- Har dere opplevd nettmobbing?
Alle: Nei, eller, nei, ikke vært med på.
Filip: Det meste som er, er jo kødding. Kødder litt med hverandre.
- Er du sikker på at alle opplever det som kødding?
Tora: Mest sannsynlig ikke.
Filip: Men du gjør det jo bare til folk du vet ikke tar det seriøst.
Totalt ni prosent av barn i alderen 13-16 år har i løpet av siste året sendt nakenbilde(r) av seg selv. Andelen øker med alder, både blant jenter og gutter. Andelen har også økt med tid. I 2010 var det fire prosent som svarte ja, og andelen har gått trinnvis opp til rett under en av ti i 2016. Det er forholdsvis små kjønnsforskjeller. 14 prosent av guttene i alderen 15-16 år har sendt nakenbilder av seg selv, mot 15 prosent av jentene.
Fra undersøkelsen «Barn og medier 2016», Medietilsynet
- Er det mye rykter på snap og sånt?
Tora: Ikke nå, i hvert fall. Det gikk jo noen før. Men jeg har ikke hørt hele historien. Men det handler om at folk har sendt bilder av seg selv naken.
- Er det vanlig? Kjenner dere noen som har sendt nakenbilder av seg selv?
Alle: Ja!
Tora: Det er jo bare hæslig, det. Synes jeg i hvert fall.
- Har dere fått sånne bilder?
Tora: Jeg har fått. Av en gutt. På samme alder. På en annen skole.
Ruben: Det minner meg på. Da jeg først fikk Snapchat, så logget jeg meg på, og ut av det blå, så kom det en fyr, en gutt som sendte meg bilde nedi buksa hans!
Tora: En fyr!?
Alle ler, banker i bordet og ler så tårene triller.
Ruben: Bare - oi, jeg har fått et bilde. Så var det et nakenbilde! Det er det eneste jeg har fått.
- Har det skjedd bare en gang til deg også, Tora?
Tora: Det har skjedd bare en gang, ja.
- Det var en på en annen skole, som du hadde blitt kjent med?
Tora: Nei, det er sikkert noen som har vært inne på snappen min, og så har de addet ham. Det skjer ofte det også, at jeg bare adder folk. Off. Nei, det var… Jeg blokkerte ham. Jeg brakk meg. Det var kjempehæslig.
- Fortalte du det til noen?
Tora: Nei, faktisk ikke. Jeg tror dette er første gangen jeg forteller det.
- Det er ikke sikkert at dette blir hemmelig lenger.
Tora: Nei, men jeg har jo ikke sendt noe.
Filip: Jeg har jo fått på meg et rykte om at jeg har gjort det, da.
- Har du fått et rykte om det?
Filip: Ja.
Alle ler. Fniser og kniser.
- Hvordan synes du det er å ha fått et sånt rykte?
Filip: Jeg vet ikke. Ryktet var på en annen skole. Jeg tenkte bare «Hva!? Nei, jeg har ikke gjort det!». Heldigvis trodde de på meg.
- Snakket du med noen voksne om det?
Filip: Nei. Det tenkte jeg at ikke var noen vits. Så lenge de jeg kjenner tror på meg, var det ikke så farlig.
- Snakker dere med voksne om kjipe ting? Heslige bilder og rykter?
De rister på hodet. Nei, de gjør ikke det.
- Forteller dere hverandre om det?
Filip: Ja.
Tora: Jeg gjorde det ikke.
Litt under 1 av 3 jenter svarte at de følte seg presset til å sende nakenbilder, mens omtrent ingen gutter svarte det samme. Langt flere gutter enn jenter hadde et uttrykt ønske om selv å sende nakenbilder.
Fra undersøkelsen «Barn og medier» 2016, Medietilsynet
Tenåringsforeldre over hele landet takker pappaen for innlegget om ungdom og nakenbilder
Tredje møte. Farvel.
Her er det at det går opp for dem hva som skal skje. Det er nå Tora oppdager tragedien som nærmer seg - en halloween uten mobiltelefon. Men hun skal ikke lide alene.
- Skal de ligge på kontoret? Skru på alarmer, folkens! Har dere mye strøm? Hahaha. Silje. Filip. På med alarmer.
Latteren er litt krampaktig, men finner de ikke en slags trøst i å trekke flere ned i elendigheten? En kakofoni av alarmer, gjentatt på vilkårlige tidspunkt, skal sørge for at også de voksne får sin dose ubehag. For idet de ser telefonene forsvinne ut av syne er det som om alvoret går opp for dem. Lufta går rett ut av dem. De vet ikke hvor de skal gjøre av hendene, så de holder rundt seg selv - omtrent som en stoffmisbruker på avvenning. Det er slik anger ser ut. Filip begraver ansiktet i hendene. Silje er trist. Ruben ser ut som han ikke helt vet hva som har truffet ham. Tora og Setareh bare stirrer ut i luften. Ut i tomrommet. Som om bestevennen skal flytte langt av gårde, sier en av dem noen dager senere.
- Hva kommer dere til å savne mest?
Setareh: Når jeg sitter på bussen og ikke kan ta frem mobilen, men bare må kjede meg.
Silje: Ta med en bok.
Setareh: Jeg sitter ikke der og leser på bussen! Og så er det jo veldig praktisk å kunne kjøpe bussbillett, og sjekke busstiden.
- Nå har det gått en halvtime. Har sjokket lagt seg?
Det har det absolutt ikke. Nei! Nei!
Blant mange bekymringer for livet uten mobiltelefon kommer det snikende et sosialt dilemma. Hvordan skal de få tak i folk?
- Kanskje jeg blir mer sosial, funderer Silje. Hvis jeg skal ha tak i noen, er jeg jo nødt til å gå til dem, og treffe dem. Da får jeg møtt dem selv om det ikke passer.
Frykten for ungdommen
Fjerde møte. 48 timer uten.
To døgn senere møter vi dem igjen. Filmer noen små snutter. Det sosiale dilemmaet har stukket hodet over overflaten.
Daniel: Det verste er når du skal planlegge noe med vennene dine. Du må bare gå til noen, og banke på sånn randomly, som vi kaller det. Det er jo ikke alltid så hyggelig.
- Hvordan da?
Daniel: Noen ganger kan det være at de ikke vil ha besøk. Og så kan det være at du har gått hele veien til en av vennene dine. Og så sier de nei. Eller - de vil egentlig si nei, men så sier de ja, fordi de synes synd på deg når du har gått så langt. Men på telefon kan de si nei fordi da er du hjemme, og så har du ikke gått så langt.
- Hva har vært det beste så langt?
Daniel: At jeg er mer sosial med familien og venner. Jeg sitter ikke med telefonen, eller er avhengig av å gå opp og sjekke den.
Mer sosial i noen sammenhenger. Kanskje mindre sosial i andre - uten at de vil det selv. Sosiale arenaer er inntatt av telefonomgang.
Tora: Det verste for meg har vært å sitte i kantina uten mobil. Alle andre sitter med mobilen, og det bruker jeg også å gjøre. Nå sitter jeg bare der og spiser, mens de andre sjekker Instagram og ser på Youtube. Jeg bare sitter der. Og spiser.
Tora: Dessuten har det blitt så mye tomrom! Vanligvis når jeg ikke har noe å gjøre, for eksempel når jeg er ferdig med leksene, er det lett for meg å bare ta opp mobilen og sjekke forskjellige ting. Nå har jeg fått veldig mye fritid. Tomrom.
- Fordi du ikke klarer å treffe andre, eller fordi du vanligvis fyller tomrommet med mobilen?
Tora: Begge deler.
- Og hva var vært best?
Tora: I går satt mamma, pappa og jeg og spiste sushi og så på tv. Da ville jeg vanligvis vært på mobilen. Jeg føler at jeg er mer tilgjengelig. Det er lettere å få tak i meg. Jeg er ikke borte i mobilen.
En som har forsøkt å gå på besøk er Silje.
Silje: Jeg sitter ikke bare inne og holder på med duppeditten. Jeg prøver heller å få kontakt med folk ved å gå til dem og spørre om å gjøre noe. Det har vært fint. Men jeg er litt redd.
- Redd?
Silje: Ja. Jeg får jo ikke til å ta kontakt med mamma eller pappa. Så hvis det kommer en innbruddstyv, og jeg er i tredje etasje. Jeg får ikke til å sette på alarmen, og jeg får ikke til å ringe noen som kan komme hjem og ta tyven. Så. Ja.
Både i aldersgruppen 9-12 år og i aldersgruppen 13-15 år har andelen som gjør lekser en gjennomsnittlig skoledag, blitt redusert siden 2000.
Barn og unges tidsbruk på fritiden, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Ruben: Det aller verste har vært at lærerne har begynt å si at «Nå legger vi ut lekser, så når dere kommer hjem kan dere se på mobilen og sjekke lekser.» Eller «Søk på det og det på google på telefonen.».Det er litt annerledes å høre på når du ikke har telefon, og de andre tar opp telefonen. Det er en veldig rar følelse.
- Er det noe som har vært bra?
Ruben: Det er lettere å snakke med venner. Jeg har fått vekket interessen for lesing, når jeg ikke har noe å finne på. Dessuten har jeg gjort leksene bedre.
- Hvordan var det å levere inn telefonen?
Ruben: Følelsen var rar. På en måte litt trist. Det verste var å se den i en liten metalleske. Som ble låst igjen med en nøkkel. Og så ble den bært bort. Samtidig - jeg følte at «Nå var jeg fri!», samtidig som jeg følte at det var noe som manglet. En ubalanse i følelsene.
Femte møte. Utlevering.
Så kommer dagen for utlevering, og de er så lei av ikke å vite hvor folk er og hva de driver med. Av å vandre hvileløst rundt hjemme uten å vite hva de skal ta seg til. Og de får igjen telefonene, og vender tilbake til skjermene sine. Noen har med lader, og snart plinger det liflig. Små hvin når det lille, hvite eplet dukker opp. Andre vil bare hjem og lade opp. Og de forsvinner ut i en liten rekke. Med øynene festet på skjermen.
Siste møte. Is.
Og noen dager etter snakker vi med dem igjen. På en isbar, på et kjøpesenter.
- Hvordan har det vært å ha telefon igjen?
Silje: Har ikke lagt merke til at den var der. Glemte den av i dag.
- Har du vent deg til et liv uten telefon?
Silje: Yes.
- Du sa tidlig at det verste med mobil var at den prøver å ta over hjernen din. Har hjernen sluppet fri igjen?
Silje: Yes. Men det varer bare en uke eller noe.
- Er det deilig akkurat nå?
Silje: Ja.
Tora: Jeg er mindre avhengig enn jeg var. Det er befriende.
- Du sa, Ruben, at du «følte deg fri.». Har du beholdt den følelsen?
Ruben: Ja. For det meste.
Filip: Tankene er litt mer frie fra mobilen. Det er ålreit.
Mener mobilbruk i bil må straffes strengere
«iGen»
Ungdom er mindre sammen med venner nå enn tidligere. Selv om unge bruker mindre tid til samvær , er de ikke nødvendigvis blitt mindre sosiale. Sosiale medier tar mye tid, særlig for jenter. Når barna og ungdommene ble spurt om hva de gjerne skulle hatt mer tid til på hverdagene, var det samvær med venner som oftest ble trukket frem av både gutter og jenter i alle de tre aldersgruppene (Vaage 2012a og 2013).
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets oversikt «Oppvekststatus -> Fritid -> Sosialt samvær»
Den amerikanske psykologen Jean M. Twenge ga nettopp ut boken «iGen», som handler om de som er tenåringer i dag. I sommer skrev hun artikkelen «Have smartphones destroyed a generation?». Hennes konklusjon er at smarttelefonene har hatt voldsom påvirkning på en hel generasjon unge. Dagens tenåringer er, ifølge henne, barnslige, ulykkelige, depressive og ensomme - og det er mye på grunn av smarttelefonen.
Når Lade-gjengen blir presentert for forskningen til Twenge nikker de gjenkjennende. De tror telefonene har ført til store endringer i hvordan tenåringer oppfører seg. De tror på at tenåringer sitter mer hjemme, og treffer hverandre sjeldnere på grunn av telefoner.
Filip: Ja, det er mer kontakt over nettet.
Silje: Ja, nå kan du bare facetime eller snappe med vennene dine. For å møte dem. Du trenger ikke å gå fysisk til dem.
Daniel: Jeg tror det er litt flere som er blitt sittende hjemme og spille i stedet for å være ute. Så jeg tror i hvert fall det.
Silje: Det er veldig mange barn nå for tiden som får se mindre sollys enn dem som sitter i fengsel. Det er ganske dårlig. Sol er en viktig næringskilde.
- Hun mener også at en av grunnene til at tenåringer i dag er tristere enn tidligere, er fordi de møtes sjeldnere ansikt til ansikt. Hva tror dere?
Tora: Rett.
Silje: Rett.
Setareh: Rett.
Ruben: Den uken jeg ikke hadde telefonen min, var det veldig annerledes. Jeg fikk ikke kontakt med folk, fordi alle satt og så ned på telefonene sine.
Silje: Ja, alle satt og så ned.
Ruben: For å ta kontakt med dem måtte du ta fra dem telefonen deres. Og da ble de VELDIG sure!
- Til daglig, legger dere merke til det? Når dere selv har telefon?
Silje: Da er det liksom … du ser på en skjerm, de ser på en skjerm. Vi sitter bare rygg mot rygg og snapper til hverandre. I stedet for å ....
- Er det sånn? Hvis du og Setareh sitter sammen?
Silje: Sitter med telefonen.
- Sitter dere og prater da, eller?
Silje: Nei.
Setareh: M-m.
Silje: Nei, vi sitter og snapper, og så bare sitter vi der.
- Hvordan er det?
Silje: Kjedelig og ganske trist.
Tora: Ja.
- Savner dere å prate mer med folk ansikt til ansikt.
Alle: Ja. (Nikker).
Setareh: Du sitter jo alltid og kikker i mobilen selv, Silje.
Silje: Ja, nettopp!
- Er det ikke akkurat det som er problemet? Du klarer ikke la være?
Silje: Jo. Den tar over hjernen :)
I løpet av de to ukene forsøksgruppa førte logg over livet og mobilbruken, noterte de mange av tankene sine. Her er noen av notatene, og hva de syntes om dem etterpå:
«Jeg var i bursdag, så da var det litt kjedelig å ikke ha mobilen.»
Setareh: Vi sender snapper og sånn.
- Sitter dere ikke sammen og prater?
Setareh: Joda. Men det er jo en stund vi sitter med telefonen også.
Tora: Vi må ta bilde av at vi er der.
«Jeg fant ut at jeg sovner tidligere uten telefon.»
- Er dere flinke til å sove nok? Forskeren mener at amerikanske tenåringer sover mindre nå enn tidligere?
Ruben: Det høres riktig ut.
Filip: Jeg får ikke sove med mindre jeg har sett på Ipaden først, jeg.
Silje: Hvis jeg prøver å legge meg tidlig, kan jeg ikke dy meg for å ta opp telefonen, for jeg er ikke trøtt.
Setareh: Hvis jeg legger meg tidlig ligger jeg bare og tenker på at det er for tidlig til å sove.
Tora: Jeg bruker å gå opp klokka ti, så pusser jeg, så går jeg på mobilen. Men nå hadde jeg ikke noe mobil. Så da var jeg bare trøtt. Så da sovnet jeg med en gang.
Silje: Sånn var det med meg også. Det var fint å få seg litt søvn.
Ruben: Bedre dagen etterpå!
Tora: Jeg var ikke like trøtt på skolen.
- Du var mer våken? Gjennom hele uken?
Tora: .... Ja, jeg var det.
Silje: Var trøtt på grunn av morgentrening.
Ruben: Jeg var også våknere.
«Jeg kjeder meg når jeg kommer hjem. Det er ingenting å gjøre.»
- Har dere kjedet dere mye tidligere?
Silje: Hvis du har vært en stund på mobilen, du har sjekket det du kan sjekke, ingen er på, så bare sitter du der.
Ruben: Har dere noen gang hatt den følelsen av at ingenting bra skjer på Youtube?
Flere: Aha. Mhm!
Ruben: Argh! Hater det. Mareritt.
- Kan det være bra å kjede seg?
Filip: Du finner på mer å gjøre av det.
Ruben: Det som er irriterende er at mamma kommer og sier «Only boring people get bored!». Heh.
«Jeg er litt ensom uten mobilen.»
Silje: Da jeg kom hjem fra skolen, hadde jeg ingen å være sammen med.
- Har dere følt dere ensomme uten mobil?
Tora: Ja, jeg har liksom ikke hatt muligheten til å kontakte noen.
Ruben: Jeg har for eksempel gått til noen, og så har jeg fått beskjed om at «De er på City Lade, de planla det på Snapchat!».
- Tror dere mobiltelefonen gjør at folk blir mer eller mindre ensomme?
Filip: Faktisk begge dele. Hver gang man finner på noe nå til dags, er det via mobilen. Det er ikke ... så mange som liker at folk plutselig kommer på døra. Man må planlegge først.
Ruben: Med mobilen kan man jo planlegge når man skal møtes. Men samtidig - med mobilen er det «Vi drar til City Lade!», så er man her, og så sitter man på telefonen. Med ryggen vendt mot hverandre.
Silje: Du tar med mobilen egentlig bare og ser på den.
- Føler dere at dere er ensomme når dere er sammen med andre?
Silje: Ja - på skolen i hvert fall.
- På grunn av at folk sitter med mobilene - slik som du beskrev, Ruben?
Ruben: Ja.
Filip: Du må bare terge dem, så begynner de å jage deg isteden!
«Noen dager sitter jeg alene i lunsjen, og da bruker jeg telefonen til å okkupere meg. Men nå satt jeg helt alene.»
Silje: Det var meg. Jeg sitter vanligvis med Setareh og noen andre, og de kom aldri. Jeg er ikke en sånn person som bare går bort til noen og setter meg.
- Dere beskriver at når dere ikke har noe helt spesielt å gjøre, går dere automatisk på mobilen. Har dere tenkt en ny tanke osv?
Silje: Jeg går rundt i huset, fra tv til pc - hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre. Tegnestilen min endret seg. Jeg begynte å tegne annerledes.
«Det er halloween og jeg vil ta mange bilder.»
Den aller største nedturen var da det gikk opp for dem at de skulle være uten mobil på halloween. Litt på grunn av mørkeredsel. Litt på grunn av avtaler og oversikt. Men mest for å ta bilder. Kamera? Ikke tale om.
Silje: Man kan ta det med, men da vil folk se rart på deg. Hvis du driver og tar bilder med kamera. Du har jo mobil! Men folk kan se på deg litt rart. Hvorfor driver de og tar bilder med kamera, de har jo mobil?!
Daniel: Ja, det er jo litt rart hvis du bare kommer med et kamera og begynner å ta bilde.
«Jeg føler meg utestengt, baksnakket.»
Tora: Jeg hadde ikke muligheten til å kontakte noen. Satt bare på rommet mitt og ventet på at mamma og pappa skulle komme hjem. Det var så ... ensomt!
Hun er ikke alene om å føle det sånn, virker det som. De andre nikker, og er enige. Ja. Ja. Ja.
Alle utenom Daniel og Filip kjenner seg igjen.
«Lite å gjøre på morgenen uten mobil. Kunne våknet en time senere.»
Så er det dette tomrommet igjen. All tiden som blir frigjort. Som de kunne brukt på noe annet. Silje har oppdaget en ny tegnestil for seg selv når hun ikke hadde nettet til å inspirere seg lenger. Flere har gjort mer lekser. Noen har lest mer. Tora mener hun kunne sovet enda lenger om morgenen.
Tora: Ja. Jeg bruker én time på mobilen om morgenen. Dessverre.
«Det blir liksom ikke så stille ved frokosten. Vi bablet om masse rart, hvis jeg hadde mobilen ville vi holdt på med den.»
Tora: Ja, jeg lå over til ei venninne. De hadde mobil, men ikke jeg. Jeg tvang dem til å legge bort mobilen, så snakket vi i stedet.
- Hvordan likte du det?
Tora: Det var veldig koselig!
Daniel: Når vi gutta overnatter er det ikke noe mye mobil.
Filip: Da er det mye kødd!
Daniel: Vi kødder, ja!
Filip: Da driter vi i mobilene!
«Det er rart å være rundt folk som bruker mobilen når du ikke kan gjøre det selv.»
Ruben: Du føler deg utestengt, rett og slett. Det så ut som de var ubevisst på livet!
Silje: De la ikke merke til ting som vi la merke til. En fin himmel, for eksempel. Waste of life!
Ruben: Det er en rar følelse når du sitter og prater med folk, og etter noen minutter så tar de opp telefonen og stirrer, mens du prater.
«Men læll...»
- Til tross for alt dere oppdaget. Dere ville ikke vært mobilen foruten?
Det nikkes unisont, selvfølgelig gjør det det. Og Tora konkluderer nok på vegne av alle.
- Jeg kan være flinkere til å ikke bruke den så mye. Men må ha den til noen spesielle ting.